Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

I dag blir en skikkelig tung dag, det visste jeg for lenge siden at den kom til å bli. For på denne tiden i fjor og årene før så var jeg fullt i gang med selskap. I dag er nemlig Emils bursdag.
Det merkes godt. Og savnet er fortsatt ikke blitt noe mindre. Det blir egentlig bare verre og verre for hver dag som går. Emil ville blitt 16 år i dag. Noe av det verste er at han var klar i hodet til siste sekund, det var bare beina som ikke ville mer. Det gjorde alt mye verre.
Synes det er trist at han ikke fikk bli med på flyttingen, for han ville likt seg så godt her. Han var med inn til Bærum da vi holdt på å flytte dit, men vi rakk aldri å sove der før vi flyttet alt tilbake igjen. Var vel ikke meningen at vi skulle flytte da..

Når jeg blir trist av å tenke på deg så prøver jeg å tenke på at du fikk det i det minste godt de siste 13 årene. Tanken på at noen kunne skade deg gjør meg så sint, så jeg er glad for at du lærte at du fortjente bedre.

Lite bilderas av verdens vakreste Emil

Forrige bursdag.



Emil elsket å sole seg, kunne ligge ute i timevis.





Mamma savner deg, lille venn. Du vil aldri bli glemt selv om du ikke er blant oss lenger.
Jeg elsker deg.

28.01.1996 - 06.06.2011

En ting er å ikke forstå, men når folk ikke prøver engang, da blir jeg frustrert. Det er så mange som tror de er så mye bedre enn meg bare fordi de er eldre. Det er bare så feil. Jeg vet det er en Asperger-ting å tro at man vet alt, men det er overhodet ikke det jeg mener. Jeg hører på andres meninger og prøver å forså dem, da er det så provoserende når det er så mange andre som ikke gjør det samme tilbake. Det hadde vært så mye bedre å høre en ordentlig mening, i stedet for å slenge ut all mulig usaklig dritt.
Dette innlegget er ikke rettet mot èn spesiell, men flere. Jeg finner meg ikke i å bli snakket stygt og nedverdigende til, da svarer jeg. Om ikke andre snakker slikt til meg så er jeg bare snill, men jeg tar igjen om andre gjør meg noe.
Ingen har rett til å snakke stygt til eller om andre om de ikke har gjort dem noe.
Det er til og med noen som sier at jeg bør slutte på medisinene jeg går på, personen det er snakk om har ingen erfaring med slikt utenom at hun har brukt noe lignende en liten periode, og det er absolutt ikke god nok grunn. Det blir bare for dumt. Ingen medisiner funker vel likt på alle. Du kommer ikke til meg å sier noe sånt når du ikke vet noen ting om hvordan jeg har det. Og når jeg prøver å forklare så bare tror de at jeg gjør meg til. At jeg bare vil ha medlidenhet fra andre.

Jeg prøver å ikke bli provosert, men det er vanskelig når jeg får høre noe negativt om meg selv hver eneste dag. Da kan de ikke forvente at jeg bare skal sitte der å ta i mot all dritten som kommer ut av munnen deres. Det er ikke riktig at jeg skal bli vant til å høre sånt om meg selv. Det synes hvertfall ikke jeg. Og når de da møter andre mennesker så forteller de at jeg er skikkelig frekk, og overdriver alt jeg har sagt. De nevner ikke alt de har sagt til meg. Jeg svarer ikke direkte frekt, jeg svarer bare på de dumme uttalelsene de kommer med. Og de er jo ikke akkurat hyggelige. Jeg gir de så mange sjanser, mye mer enn de fortjener. Da er det trist når jeg ikke ser et snev av takknemlighet.
At de er eldre betyr ikke at de er noe bedre mennesker. Selv om de tror det selv. Ja, de har faktisk sagt det.
Ikke kom med at de sikkert bryr seg, bare at de ikke vet hvordan de skal si det. For da kunne de i det minste latt være å si alt det stygge til meg. Det er ikke sånn man skal behandle andre.

Bare sånn til slutt, jeg håper at dere ikke prøver å hjelpe ved å skrive til de dere tror det gjelder. For det hjelper faktisk ikke. Jeg har innsett at det ikke blir bedre, for dette har pågått i så mange år nå. Så uansett om dere mener det i beste mening, vær så snill å la være.

I dag har jeg ryddet masse. Ikke at det var spesielt rotete, men nå er det mer organisert. Jeg blir mye roligere når jeg har orden rundt meg. Rot stresser meg. Også liker jeg jo å rydde og vaske, så jeg synes sånt bare er koselig,  jeg. Selv om det er slitsomt med tvangstanker på hvordan ting skal ligge/stå hele tiden.
Folk synes sikkert jeg er kjemperar som har alle filmene i alfabetisk rekkefølge, men sånt gir meg ro. Og da bryr jeg meg fint lite om hva andre synes. Da sover forhåpentligvis jeg godt i natt, godt å legge seg når alt er ryddig og rent.

Winter is the time for comfort, for good food and warmth, for the touch of a friendly hand and for a talk beside the fire;  it's the time for home. - Edith Sitwell

Selv om jeg ikke feirer jul så er vinteren favorittårstiden min. Jeg synes snø gjør at alt ser finere ut. Og snøkrystaller er jo så vakker pynt også. Har pyntet litt for vinteren hjemme hos meg selv.

Så det var flere av dere som spurte etter reportasjen i Topp, jeg legger den ut på facebook-siden til bloggen nå, for de av dere som ikke fikk lest det da det var i butikkene.

If you can't sleep, then get up and do something instead of lying there worrying.  It's the worry that gets you, not the lack of sleep.

Nå er det ikke lenger å sove som er problemet, nå er det å sovne. Er det ikke det ene så er det det andre.. Faen så lei!
Å slite med søvnen oppå depresjon og angst er så slitsomt. Når i tillegg legen fra DPS sier til hjemmesykepleien at jeg ikke skal ha sobril så blir jeg ikke mindre sur.. Akkurat som de prøver å gjøre ting vanskeligere enn det er fra før.
Jeg har fått ha sobril liggende i tilfelle før, så hvorfor ikke nå.. Den forrige fastlegen min som dessverre sluttet var mye mer forståelsesfull enn dama borte i Halden. De vet at jeg ikke misbruker medisiner, og de lar meg jo få andre medisiner som multidose(Medisiner som ligger i en rull med små poser for en hel uke eller to).
Så når de da nekter meg medisiner som faktisk hjelper meg gjør det meg mildt sagt forbannet... Jeg kan jo alltids få tak i slike medisiner på gata, er det ikke bedre at de har kontroll over hvor mye jeg tar?
Hele greia er bare så tåpelig.. Ser at jeg høres avhengig ut, ut ifra måten jeg skriver på, men jeg er bare sur og lei av å ikke bli hørt. Jeg prøver å forklare på en saklig måte, de vil bare ikke høre.

På tirsdag var det akkurat et halvt år siden Emil døde. Ville ikke si noe om det da, for jeg tenkte mer enn nok på det fra før. Det føltes skikkelig feil å ha selskap dagen etter, men samtidig så fortjener Nero oppmerksomhet på bursdagen sin. Det føles mye lenger siden han ble borte. Og jeg tenker hver dag på om det er noe vits i å fortsette å leve. Det er noe jeg vurderer hver dag. Jeg viser ikke følelser for de rundt meg, det er et fåtall som vet hvordan jeg egentlig har det. Det er hardt å stå opp om morgenen når jeg egentlig ikke orker livet. Har konstant en klump i halsen, jeg er bare så lei.

Savner den tiden..

Nerosen min er 3 år i dag, og det skal selvfølgelig feires selv om ting er annerledes nå. Det blir veldig rart, men Nero gleder seg hvertfall. Han fikk pakker av meg rett over midnatt, og de falt i smak. Han fikk en hjernetrim-leke(sånn til å legge godteri oppi) og godis fra favorittmerke hans.
Jeg har hatt litt mye å ordne med nå, så jeg bestilte kake i stedet for å lage selv. Bestilte fra Jenseg, så vet at den blir bra. Så lager jeg heller vafler selv.

Nå skal jeg rydde ferdig her, så kommer det sikkert noen flere bilder på facebook-siden til bloggen senere :)

Skulle bare si at denne uken er det siste mulighet for å kjøpe topp-bladet med intervjuet av meg. Koselig at så mange av dere har lest og gitt tilbakemeldinger på hva dere synes :)

En ting jeg har tenkt en del på i det siste er om jeg ikke har rett til å være stolt over å ha kjøpt meg leilighet? Jeg er jo "bare" 20 år, og det er ikke alle som kan det i den alderen. Men så får jeg jo høre at jeg har jo ikke kjøpt den, siden jeg er uføretrygdet så har jeg jo fått den. Det synes jeg er helt feil å si, for jeg har så absolutt kjøpt den selv. Ja, jeg er uføretrygdet, men det er da en god grunn til det. Jeg snylter ikke. Kunne jeg jobbet så ville jeg selvsagt gjort det, men det orker jeg ikke nå som ting er som de er.
Jeg kunne brukt de pengene jeg får på alt mulig tull, men jeg har heller valgt å bruke de på noe fornuftig som leilighet. Jeg var (er forsåvidt fortsatt) veldig glad i å handle, men har fått hjelpeverge som tar seg av det økonomiske, så da er det slutt på altfor mye shopping. Og dermed har jeg spart meg opp en del bare på noen få måneder.

I dag fikk jeg høre at ei ikke skjønte hvordan jeg hadde klart å kjøpe meg leilighet, og jeg både lo og ble såret over det. For det er trist at så få har tro på meg, men samtidig så deilig å vise at jeg klarer meg selvom ting er som de er. Dette er snakk om en person som er i ganske nær familie, jeg nevner ikke navn, for jeg synker ikke så lavt pluss at personen det er snakk om ikke vet om at jeg vet det. Men jeg skal vise folk at jeg kan klare meg jeg, om jeg bare orker å holde ut i den vanskelige tiden jeg går gjennom nå.
At de ikke tør å spørre meg eller si noe til meg rett ut sier bare mer om de enn meg, jeg er i det minste ærlig.

Jeg gleder meg til å vise fram leiligheten min jeg, og skammer meg ikke over at jeg tar i mot hjelp. Er man ikke heller sterk som tør å vise svakhet? Det mener hvertfall jeg. Jeg tør å innrømme at jeg trenger hjelp til noe, men er veldig sterk på andre områder. Jeg kunne gitt opp, men jeg prøver. Dere aner ikke hvor mye jeg faktisk prøver.

Bare vent å se, jeg klarer meg bedre enn de fleste tror.

Etter Emil ble borte fra oss så har Nero blitt så voksen. Akkurat som om han føler at han må være voksen nå som han ikke har storebroren sin lenger. Blitt utrolig mye roligere og kosete.
Han var helt vill før, såpass at vi måtte inn på tanken på å kastrere han. For han var litt vel interessert i Emil og Leon, pluss at han markerte bare på trass. Og dyrlegene sa at det var eneste mulighet. Men nå har han som sagt blitt mye mer voksen, selv om han ikke sluttet helt med markeringen. Så nå for en måneds tid siden ca så fikk han et hormonimplantat satt inn ved nakken/ene øret, og han har så og si sluttet å gjøre fra seg inne med mindre han er dårlig og ikke alltid rekker å vise at han vil ut. Så jeg er utrolig stolt av han, som har blitt så mye flinkere, og glad for at han slipper å bli kastrert. For det er virkelig ikke noe jeg ville gjort for moro skyld, synes det blir å ta vekk mandigheten hans. Og det synes jeg ikke at jeg har noe rett til å gjøre.
Etter Emil ble borte så har han også fått veldig kort lunte når det gjelder andre hunder, han orker ikke mas og tull. Han vil heller leke med lekene sine sammen med meg eller andre personer i stedet for andre hunder. Isack (søskenbarnet hans) er litt for leken for hans smak nå, så når Isack prøver å leke med han så bjeffer han skikkelig til han. Sånn var det med Otto også, han var ikke noe for den lekingen hans heller.

Så jeg er sikker på at han savner Emil like mye som det jeg gjør, og lekene til Emil er favorittene hans nå.
Om litt over en måned så har Nero bursdag, og siden ting er veldig annerledes nå enn sist det var bursdagsfeiring her så blir det en annerledes feiring. Det blir ikke like stort, for jeg orker rett og slett ikke. Men feiring blir det, selv om Emil er borte så kan jeg ikke glemme Leon og Nero heller.

Lille gutten som plutselig ble så stor.