hits

tina marie kjenner

Gullroten 2018

  • Skrevet 12.06.2018 klokka 22:12
  • Kategori: Blogg

Denne helgen var det tid for Gullroten Food Awards i Fredrikstad. Gullroten er en galla på kvelden på lørdag, og har også forskjellige foredrag på dagen både lørdag og søndag. Det ble arrangert i fjor også, men da var det et eller annet som kom i veien for meg, så jeg fikk ikke dratt. I år så kunne jeg, så jeg bestemte meg for å dra selv om jeg var nervøs. Jeg skulle jo tross alt dra alene, og det er ikke bare bare med sosial angst og asperger syndrom. Den siste tiden har jeg både gledet og gruet meg litt, man overtenker jo alt når man har sosial angst. Hvor mange kommer, hvem kommer, hva kommer de til å tenke om rare meg, hva skal jeg ha på meg for å ikke skille meg ut, håper jeg ikke driter meg ut på en eller annen måte(snuble, søle noe++) osv.. Har du sosial angst så kjenner du deg sikkert igjen. 
Jeg hadde på forhånd blitt spurt av en av de skjønneste menneskene jeg vet om om jeg ville sitte sammen med de under gallaen, det betydde alt for meg. Jeg hadde følt meg maks ukomfortabel om jeg måtte satt meg ned med mennesker jeg ikke ante hvem var. Disse menneskene har jeg møtt noen ganger før, og det gjorde det litt lettere. 

Det ble arrangert vorspiel før gallaen, og jeg lurte lenge på om jeg skulle gå på det eller ikke. Hadde jeg vært der fra det begynte så kanskje, men jeg dro ikke hjemmefra før ca kl 18, og vorspielet begynte kl 16, så det hadde kommet en del folk allerede, og noe av det jeg synes er mest ukomfortabelt er å gå alene bort til en hel gjeng. Der har jeg en stor sperre. Jeg var vel i Fredrikstad ca 18.15, og jeg sto vel kanskje 20-30 meter bortenfor og lurte på i ca 15-20 minutter om jeg skulle klare og gå bort dit. Det endte med at jeg heller gikk ned til der gallaen skulle være for å være litt tidlig ute der i stedet så hvertfall ikke det skulle bli like ubehagelig. Alle har nok litt forskjellig sosial angst, men for min del har jeg erfart at det er enklere å være en av de første på et sted, og heller se mennesker komme litt etter litt, enn å gå bort til en gjeng. Det er hvertfall noe som hjelper meg, og som gjør at jeg kan klare å være med på ting. Jeg føler meg så beglodd hvis jeg er en av de siste som kommer. 

Nede ved litteraturhuset i Fredrikstad der hvor gallaen skulle være måtte jeg stå ute i kanskje i 20 minutter for å prøve å roe nervene før jeg skulle gå inn. Tårene presset på, og jeg prøvde å gjøre alt for at det ikke skulle synes, jeg hater å få panikk i offentligheten. Det er noe lettere hjemme, da kan jeg liksom bare grine det ut. Jeg hadde ikke akkurat hvilepuls for å si det sånn. Jeg angra veldig der og da på at jeg ikke hadde vært hos legen tidligere i uka for å få noe beroligende. Jeg bruker det veldig sjelden siden det er veldig sjelden jeg har det så ille, men akkurat der skulle jeg hatt noe. Jeg drikker jo ikke alkohol heller, så jeg kan liksom ikke roe nervene på det heller. 
Men jeg kom meg inn i lokalet, og de kjente fjesene begynte å dukke opp, og da roet nervene seg litt hvertfall. 
Etter det gikk kvelden veldig fint, og jeg koste meg masse. Det er alltid sånn at det er verst før ting, ikke når jeg er der. Hvertfall i sånn som denne settingen når jeg er med mennesker som er snille og gode. I noen settinger kan det være vanskelig mens jeg er der også, men det er sjelden. 

Jeg er ikke akkurat den mest utadvendte på slike settinger, men jeg er fornøyd så lenge jeg klarer å komme meg på slike ting. Så får heller folk synes at jeg er kjedelig om de vil det. Det er jo ikke det at jeg ikke vil være utadvendt, men det er en sperre der. Hjemme alene med dyra eller med folk jeg kjenner godt så klarer jeg jo å være sånn jeg vil være. 

På slutten av gallaen så turte jeg til og med og hilse på en av kveldens verter, Shabana Rehman Gaarder. Jeg synes hun er så rå, så jeg hadde så lyst til å hilse på. Det er jeg kjempeglad for at jeg turte, hun var kjempesnill! 


Shabana Rehman Gaarder og meg

Jeg ble til og med på nachspiel! Det hadde jeg egentlig i utgangspunktet ikke tenkt til, men siden nervene var sånn nogenlunde under sjakk så ble jeg med opp der hvor nachspielet skulle være. Det var forresten samme plass som der vorspielet var. Det var bare et par stykker av oss som satt sammen inne der, resten av gjengen fra gallaen satt ute, det var ganske fullt. Jeg var ikke hjemme før klokken var halv tre på natten, jeg hadde ikke blitt værende så lenge om jeg ikke hadde hatt det hyggelig.

Dagen etter var det tid for foredrag av litt forskjellige folk. Etter det var ferdig så gikk jeg og ei til opp i byen for å spise litt før jeg skulle dra hjem. Vi møtte brått på flere av de som også hadde vært på Gullroten, så vi ble sittende med de i et par timer og prate før vi dro hvert til vårt. Det var veldig koselig :) 

Så jeg er veldig glad for at jeg dro på dette eventet, jeg har så mange gode minner fra denne helgen. Selv om jeg har mye angst, så føler jeg også mye mestring etterpå. Når jeg i tillegg møter en haug av superkoselige mennesker så kommer jeg til å leve lenge på dette. Det er så deilig å være blant folk jeg føler jeg har mye til felles med, samme syn på dyr osv.. Mange vil nok tenke at dette innlegget er veldig negativt siden jeg skrev om så mye angst, men det er bare fordi jeg blogger om Asperger og det som kommer med det. Egentlig etter den helgen her så vil jeg faktisk anbefale andre med angst om å prøve å tørre å komme neste gang det blir arrangert Gullroten, for jeg er SÅ glad for at jeg dro. Jeg har kost meg så mye, og er så glad for de menneskene jeg har møtt og fått snakke med. Jeg snakket faktisk med flere der om angsten min, og flere forsto, andre var åpne for å høre hvordan det var. 
Jeg har hvertfall blitt mye mindre redd for å gå på dette igjen, så jeg skal definitivt på det neste gang også. 



Samuel Rostøl og meg

Idiopatisk intrakraniell hypertensjon

  • Skrevet 30.04.2018 klokka 13:35
  • Kategori: Blogg

Nå er det lenge siden sist, så tenkte jeg skulle oppdatere med hva som har skjedd de siste månedene. Ting har ikke vært helt på topp kan man si. 

Rett før jul, den 21. Desember så hadde jeg så vondt i det ene øyet mitt. Dagen før kjentes det akkurat ut som om det var noe på øyet, og dagen etter så ble det bare vondere, en slags trykkfølelse. Liksom at noe trykker bak selve øyet. Så jeg tenkte å bare stikke nedom optikeren min nede på kjøpesenteret i byen her. Da jeg kom dit så fikk jeg bare beskjed om å dra på legevakta, for dette var hun ikke sikker på hva var. Og da jeg kom på legevakta så var jeg der en stund og ble undersøkt, legen ringte underveis og snakket med øyelegen på sykehuset i Moss for å snakke om hva dette kunne være. De tenkte at det kunne være regnbuehinnebetennelse og bestemte at jeg måtte dra til sykehuset i Moss med en gang så øyelegen fikk sett på øyet mitt. Undersøkelsen på sykehuset var ikke så lett, for det var nesten umulig å lyse inne på øyet uten at det lukket seg igjen, jeg var så ekstremt lyssky på det øyet akkurat da, det gjorde så sinnsykt vondt. Jeg fikk også noen dråper som utvider pupillen så han fikk undersøkt godt inne på øyet. Han ble fortsatt ikke klok på dette her. Så han ville sende meg på Kalnes sykehus for å utelukke hjernesvulst osv. Da kjente jeg at jeg begynte å bli rimelig bekymra. 
På Kalnes var det veldig mye ventetid, og på et tidspunkt hadde jeg en liten breakdown med panikkanfall, var så bekymra for om det skulle være hjernesvulst eller noe annet skummelt som foregikk i hodet. 
Utover kvelden var det litt prøver som ble gjort for å sjekke at det ikke var noe kritisk. Sjekke at hjernen fungerte som den skulle, at jeg fortsatt klarte normale ting, kjenne normale ting osv. Fortsatt mye venting etter dette, og jeg begynte jo å skjønne at sjansen for å komme hjem samme dag var liten. Da klokken var litt over midnatt fikk de tatt CT av hodet, og de bestemte at jeg skulle bli lagt inn for flere prøver og for å se at jeg ikke ble verre. Jeg var heldig og fikk et rom med en gang, jeg var rimelig sliten etter denne dagen kan du si! Jeg trodde jeg skulle få en øyesalve på legevakta, ikke at jeg skulle innom alle legetjenestene i Østfold.. 



Rimelig trøtte tryner halv ett på natten etter en lang dag :p 

Jeg endte opp med å være på Kalnes en uke, så jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde på hvilke dager, men jeg tror at dagen etter innleggelse så var det MR. De ville også ta spinalpunksjon, men siden dette var midt i jula så var det så lite bemanning, så det tok noen dager før de fikk til å få tatt den. I tillegg fikk ikke hun første legen til å ta den, hun var så sykt negativ til å begynne med så hun kunne igrunn spart seg. Det gjorde bare utrolig vondt når hun prøvde. Han legen som fikk det til han var positiv fra start, og fikk det til uten for mye ubehag. Han trengte ikke engang at jeg skulle ligge ubehagelig. SÅ snill og dyktig lege! Det har mye å si å være hyggelig og medmenneskelig med pasientene, ikke snakke nedsettende til de..





Stephan hadde med en kjempestor bamse til meg som jeg kunne holde rundt når jeg sov <3 Jeg er jo så vant til å sove med Gizmo i armene mine, så det var ganske tomt

På første juledag så var jeg så heldig at de på Dale Store Gård kom med vegansk julemat til meg og masse annet. SÅ koselig! Hadde ikke forventet det. Det er gode mennesker det! De vet at jeg sliter med å smake på ny mat (med tanke på psyken), og når man havner på sykehus, så blir det jo mye ukjent mat, så de kom med masse forskjellig mat og drikke til meg. 





Konklusjonen etter alle disse dagene var hvertfall at jeg har noe som heter idiopatisk intrakraniell hypertensjon. 

Litt fra legehandboka.no så dere kan skjønne litt hvordan det er; Idiopatisk intrakraniell hypertensjon (IIH), tidligere betegnet som pseudotumor cerebri («liksomsvulst i hjernen») skyldes høyt trykk i hodet uten sikker kjent årsak. Tilstanden er mest vanlig hos kvinner mellom 20 og 50 år, og oftere de med overvekt. Symptomene omfatter blant annet hodepine, synsforstyrrelser, kvalme, og brekninger.

Det er ikke bare overvekt som kan gi dette, til og med noe så vanlig som p-piller kan gi dette. Det har fått meg til å vurdere å begynne å bruke noe annet i stedet for det, for dette trykket i hodet er utrolig slitsomt. 
Jeg er jo også veldig overvektig, så på Kalnes bestemte de at jeg skal få hjelp til å gå ned i vekt. Det er jeg faktisk veldig glad for, for jeg har ønsket det. Jeg har bare ikke turt å be om hjelp selv.
Jeg har vært på et infomøte, og fått noen skjemaer som jeg har fylt ut. Så når de er sendt inn så blir jeg innkalt til utredning, og videre derfra blir det mest sannsynlig et startkurs. Det kurset er det over 6 måneders ventetid på, så det er litt kjedelig, men men. Etter det blir det bestemt hvilken vei jeg ønsker og gå og hvilken som er best for meg. Det er jo ikke bare opp til meg, legene må jo være med på det de også. Men jeg er åpen om at jeg ønsker meg operasjon, for jeg har slitt med vekten i så mange år, opp og ned i så mange år. Det tar på både kropp og sinn. Kanskje spesielt i så ung alder. Så jeg håper jeg kan få et bedre liv og bli kvitt den helsikens diagnosen jeg fikk i jula. For den er plagsom.
Den diagnosen gjør jo faktisk at jeg risikerer å bli blind, og det er skremmende.
Fastlegen og nevrologene har vært flinke til å følge meg opp, men jeg har enda ikke fått oppfølging av øyelegen på sykehuset som jeg skulle få nøye oppfølging av. Det synes jeg er dårlig med tanke på hva jeg risikerer. Jeg ble skrevet ut 3. juledag, og på vei hjem fra sykehuset så var jeg innom øyelegen for en sjekk, jeg har ikke vært der siden. Fastlegen har mast. Nå har jeg endelig fått en time i midten av Mai, men nesten et halvt år etter vil jeg ikke kalle nøye oppfølging altså. Og optikeren har sagt at synet er forandret, så det er litt vemmelig. Jeg klarer ikke å fokusere med en gang, det tar noen sekunder. 

Og med tanke på dette så har jeg måttet ta en pause fra kjøreopplæringa, det synes jeg er utrolig trist! Jeg har ikke snakket med legen om det, men jeg kjenner det selv. At både sykdommen og medisinene jeg tar mot den gjør at jeg ikke burde kjøre.
Jeg var nesten ferdig. Jeg hadde bare halve langkjøringa og prøvene igjen. Jeg var ferdig med alt annet obligatorisk. Og når/hvis jeg begynner igjen så kommer jeg jo til å trenge mange flere kjøretimer fordi jeg kommer til å ha glemt så mye. Jeg vet mange sier at mye sitter, og at man husker mye, men man må tenke på at den sykdommen jeg har hatt nå sitter i hodet. Den har gjort meg surrete og glemsk. Jeg håper bare at jeg kan begynne å kjøre igjen, at sykdommen blir borte med tiden. 

Jeg tenkte hvertfall å blogge under denne tiden hvor det skjer litt forandringer, for jeg vet jo selv at jeg selv savner mer informasjon om dette. Så jeg tenkte kanskje at noen andre ville ha nytte av å lese litt om det. 





Søsteren min hadde med litt pynt for å gjøre rommet litt hyggeligere i jula, brukte jo ikke intravenøsstativene allikevel, hihi. 
 

Kjøreopplæring

  • Skrevet 01.12.2017 klokka 15:05
  • Kategori: Blogg

Jeg har lenge hatt lyst til å få lappen så jeg slipper å være avhengig av andre til å kjøre meg steder, men har tenkt at jeg ikke kom til å klare det. Jeg prøvde å kjøre én gang med mamma på en parkeringsplass for mange år siden. For å si det sånn, vi gjorde det ikke igjen. Haha. 
Da prøvde jeg å kjøre en bil med gir, og det ble litt for mye å holde styr på for min del. Men jeg synes ikke man skal se på det som noe nederlag å ta lappen på automat, det er bedre enn å ikke kunne kjøre i det hele tatt. Når man har veldig mange tanker i hodet, så er det veldig forståelig at man velger bort noe sånn at man kan klare å få det til på et vis. Det er hvertfall sånn jeg tenker. 
De som har lest bloggen min en stund vet jo at jeg også har angst bare for å sitte på i bil, da spesielt på de store veiene som f.eks E6. Etter den hendelsen der vi ble forsøkt presset av veien av en trailer for snart 9 år siden så har jeg alltid tenkt at jeg aldri kommer til å tørre å kjøre selv. Bare for å sitte på så har jeg måttet ta beroligende for å ikke få helt panikk. Helt inntil for et år siden så måtte jeg ta beroligende for hver E6-tur. Jeg har fortsatt vært nervøs etter det, men jeg har klart meg uten å ta noe for det. 

Tidligere i år så kom jeg over en artikkel fra en avis her i Sarpsborg om en gutt som har diagnosene Asperger og ADHD som har tatt lappen på bil, og da begynte jeg å få lyst til å prøve. Da tenkte jeg sånn at jeg kom sikkert ikke til å klare det, men jeg ville likevel i det minste gi det et forsøk for å kunne si at jeg har prøvd. Jeg ble veldig motivert av den artikkelen. Han hadde holdt på lenge, men klarte det til slutt. Jeg hadde nok ikke tatt det steget så fort med å prøve å kjøre hvis ikke jeg hadde lest det. 
Han hadde gått ved Sarpsborg trafikkskole, og hadde visstnok en veldig tålmodig kjørelærer. Han hadde pensjonert seg rett før jeg begynte, så jeg fikk en annen lærer, men det har gått veldig fint. Sikker på at han er minst like tålmodig og rolig, så da blir jeg litt roligere også. Tror ikke jeg hadde lært så mye så fort hvis ikke det var for han. Jeg var jo rimelig nervøs til å begynne med. Tenk deg både sosial angst og angst for bilkjøring samtidig, ikke spesielt enkelt. 
Jeg trodde at første gang man skulle kjøre at man skulle kjøre veldig øde, eller på en parkeringsplass, men neida. Her var det rett ut på landevei først, og så inn i et boligfelt på slutten av timen. Det gikk utrolig nok bra! 

Til nå har jeg hatt 18 dobbeltimer med kjøring, trinnvurdering x 2, mørkekjøring, glattkjøring og teorikurs. Jeg slapp jo trafikkalt grunnkurs siden jeg er over 25, men jeg var med på slutten da de skulle ha om førstehjelp, for det må alle være med på. 
Jeg begynte ved kjøreskolen i Juni (tror jeg det var), så jeg synes egentlig det har gått ganske fort med tanke på at jeg begynte helt fra scratch. Jeg kunne virkelig ingenting om bil! Jeg har nesten ikke fått øvelseskjørt privat siden det omtrent ikke er noen som enten ikke har tid eller ikke har lyst, så jeg trenger en del flere timer på kjøreskolen før jeg er i mål. Jeg har fortsatt ikke tatt teoriprøva da jeg fortsatt sliter litt med det. Vil klare den på nett noen ganger før jeg prøver å ta den på trafikkstasjonen. 
Neste uke skal jeg på risikokurs, og uken etter det langkjøring. 

Jeg har i flere år hatt lyst til å kunne hjelpe besteforeldrene mine mer. Siden de ikke kjører selv lenger så er de ikke like mye ute. Og siden den ene er dement så er det vesentlig å komme seg ut. Det å komme seg ut gjør at det ikke går like fort nedover. Så jeg gleder meg masse til å kunne ta de med ut på forskjellige ting. Det er en stor grunn til at jeg har valgt å prøve å få lappen nå. Det er blant annet en restaurant her i byen som morfaren min elsker. Han pleide å dra dit ofte da han kjørte selv, men etter han mistet lappen så er det sjelden han får vært der. Så jeg tenkte å gjøre det til en fast greie en gang i uka eller noe. Og farmor liker å være med på tur, så faste sverigeturer hadde vært moro med henne. Jeg vil så gjerne glede og hjelpe de, de har ikke mange år igjen, og det koster en så lite å glede de, så gjør det så lenge du kan. De er borte en dag, og da er det for sent. 

Som sagt så er jeg ikke i mål enda, men nå ser jeg veldig mye lysere på det å skulle klare det en gang i framtiden.
Et av de største problemene jeg har er at jeg ikke stoler nok på meg selv, den tilbakemeldingen får jeg så ofte fra kjørelæreren, men det er ikke så enkelt å bare plutselig klare det. Det har jo litt med angsten å gjøre, og selvtilliten. Det er liksom ikke noe man fikser over natten. 
Jeg regner ikke med å klare hverken oppkjøring eller teoriprøven på første forsøk. men jeg skal ikke gi opp før jeg har klart det. Jeg har lært så mye på kort tid, så jeg er ganske sikker på at jeg skal få det til på et eller annet tidspunkt. Bare det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si tidligere i år. Så det alene er et stort steg.
 

 

Meg på øvelseskjøring 





Artikkelen som fikk meg til å tørre å prøve



Dale Store Gård

  • Skrevet 18.11.2017 klokka 20:26
  • Kategori: Blogg

( Skrevet helt på eget initiativ, ikke ment som reklame. Bare et fint tips <3 )

I sommer så så jeg at bloggeren Veganmannen tipset om en åpen dag på en gård i nabobyen Fredrikstad. En gård som tar til seg reddede dyr (noen er f.eks reddet fra dårlige forhold, andre fra slakt.) og lar de leve livene sine helt til de dør av naturlige årsaker eller sykdom. Altså ingen slakt som på en "vanlig" gård. I industrien så er jo ikke gutte-dyr noe verdt fordi de ikke produserer noe. Det stikker jo i hjertet av å tenke på at så mange har den tankegangen. Haner legger jo ikke egg, så de blir jo kvernet levende etter fødsel. Man melker jo ikke okser, så de tar vel bare vare på noen som kan reprodusere seg i noen år, og resten ender vel i kjøttdisken med en gang. Osv... 
Fikk selvfølgelig lyst til å dra dit, og gledet meg lenge til vi skulle dit. Jeg ble jo vegetarianer(og senere veganer) fordi jeg er så glad i dyr, så jeg synes konseptet deres hørtes helt fantastisk ut. 

De driver også et andelslag for folk som ønsker å gro sine egne økologiske grønnsaker, der man kan melde seg inn og bli med på planlegging av hvilke grønnsaker de skal gro år for år, dugnader, og komme og høste inn grønnsakene når det er tid for det

Da jeg kom på gården ble jeg helt frelst. For noen herlige dyr! Og fantastiske mennesker som har så store hjerter! De gjør dette på helt frivillig basis, og de tjener absolutt ingenting på dette, heller tvert i mot. De gjør dette av godhet. De har full jobb og studier ved siden av å drive en gård med 40 dyr! Det står det stor respekt av! De har griser, geiter, ender, haner, hester, kaniner og katt. 
De har en fadderordning der man kan fjernadoptere dyrefamiliene for en liten sum(man velger selv sum) hver måned, hvor man får nyhetsbrev på mail hver måned om hvordan det går med dyrene og morsomme historier om de. 
I år har de også kommet med en egen julekalender! Hver luke er da en mail med bilder og historier. Jeg kan love deg at hvis du blir med på enten julekalenderen eller fadderordningen, da kommer du til å sitte igjen med et stort smil. Det er så herlig å få ta en del i livene til disse dyra. De har helt egne personligheter og rariteter. De pengene de får inn for dette går rett til dyra. 
Jeg måtte jo selvfølgelig bli fadder selv, og får hver måned nyhetsbrev med oppdateringer fra grisefamilien og geitefamilien. 



Jeg gleder meg sånn til hver gang jeg skal på denne gården. De har dugnader der man kan komme og hjelpe de med ting som må gjøres på gården, de har fadderdager der fadderne kan komme og bli kjent med dyra og menneskene som driver dette, de har julesamling med nissebesøk, julegrøt og alt som hører med. Og også åpen gård innimellom. 
Jeg går ikke glipp av en mulighet til å kose med dyr, så jeg er med hver gang det er dugnad og jeg ikke skal noe annet viktig (det er svært få ting jeg synes er viktigere enn dette :p). Jeg har jo som dere vet (hvertfall de som har lest bloggen min litt) et spesielt forhold til dyr. Jeg sliter med sosial kontakt med mennesker både på grunn av mye utestengelse og mobbing i tillegg til asperger-diagnosen min, og derfor er dyr ekstra viktig for meg. Der kan jeg være meg selv, snakke om alt og ingenting, mens de fortsatt er der. 
De gangene jeg er på gården er vel en av de få gangene jeg er sosial også siden jeg ikke har noen venner jeg er sammen med i hverdagen. Så disse besøkene betyr mye for meg. Jeg har jo samboer, men jeg er ikke noe særlig med andre enn han, bare innimellom med søsteren min og støttekontakten min. 
Så de gangene jeg besøker gården så får jeg trent på å være sosial også, i tillegg til det beste jeg vet i hele verden, nemlig å være sammen med dyr <3 
Det er så fantastisk god hjelp på psyken også, det å være sammen med dyr. Jeg blir så glad og rolig inni meg av å være sammen med de. 
Jeg føler ikke at jeg har bidratt så fryktelig mye med fysisk hjelp, jeg har bare ryddet, sortert og delt opp frukt og grønnsaker til dyra. Men jeg er jo fadder da, så bidrar hvertfall litt på den måten. Og med selskap til dyra <3 Jeg kunne sittet ute i timesvis og bare snakket og kost med de.

Så Anette og Andreas, skulle dere få lyst til å dra på ferie så er jeg gjerne dyrepasser, hihi. 

( Tenkte å ta med kameraet en gang jeg skal dit og ta litt bedre bilder, men for nå så får det holde med litt mobilbilder )





















Veganreise til Berlin - del 6 (oppsummering)

  • Skrevet 22.10.2017 klokka 14:13
  • Kategori: Blogg



Sånn, da var vi kommet til siste del. Skulle jo postet dette for lenge siden, det er jo allerede nesten to måneder siden turen, men jeg har vært så sliten de siste månedene. Og nei, det er ikke fordi jeg ikke får i meg nok (får den kommentaren ganske ofte siden jeg ikke spiser dyr). Jeg har jo Asperger syndrom, og det gjør for min del at jeg i perioder har bra energi der jeg gjerne vil være med på masse, og så kommer de andre periodene der jeg er ganske sliten. Har hatt en sånn sliten periode ganske lenge nå, til og med på turen, men jeg er kjempeglad for at jeg ble med på det. Det er jo ikke akkurat noe man har muligheten til å oppleve så mange ganger. Det er ikke depressivt, for depresjonen har jeg sluppet de siste tre årene, det er bare rett og slett det at jeg blir sliten av å gjøre ting. Ikke fysisk, men psykisk. Det å ha angst sliter en ut. Har flere typer angst, sosial angst er en av de. Det blir jo ikke lettere av at jeg ikke har venner. Føler meg jo bare enda mer rar da. Men sånn har det jo lett for å bli når man har blitt mobbet og utestengt hele barne- og ungdomstiden, og ikke har jobb. Da blir man ikke så lett kjent med mennesker. Det er jo gjerne der man blir kjent med mennesker.
På kveldene på turen var det flere som gikk ut sammen, det orket ikke jeg siden det var så lange dager med mye aktivitet. Håper ikke at jeg ble sett på som usosial av den grunn, for jeg ville gjerne. Når jeg har vært ute hele dagen så har jeg behov for å slappe av på kvelden. Hadde vi hatt flere dager der så kunne jeg sikkert klart å bli med ut en av kveldene, men siden vi hadde 4 hektiske dager så hadde jeg behov for å slappe av de timene jeg kunne det. 

Tenkte jeg skulle si litt generelt om turen og ting vi opplevde mens vi var der sånn utenom de tingene jeg har nevnt tidligere..

På fredag ettermiddag så så vi en mann som satt på gata med hunden sin rett utenfor vegetarfestivalen. Og gjett hvilken rase da? Mops! Jeg ble jo så sjarmert. Det virket som mannen tok veldig godt vare på han. Jeg satt meg ned og snakket en stund med han og koste med hunden som het Scooby Doo <3 Hunden ble visstnok ikke tatt godt nok vare på av de han bodde hos før. Han hadde blitt blind som følge av det, men det virket som han hadde bra likevel nå. Han og Scooby Doo hadde et veldig fint forhold som var så koselig å se. Selv om de ikke har all verden så hadde de hverandre. 
Han satt og lagde armebånd som han solgte, så jeg og søsteren min måtte selvfølgelig ha et hver. 

Processed with MOLDIV
Vakre Scooby Doo!





Tidligere på dagen var vi på et kjøpesenter rett ved Alexanderplatz som het Alexa. Der fant vi en supersøt photo booth som vi selvfølgelig måtte prøve!











Og ved Alexanderplatz i motsatt retning så var det en utrolig kul gatekunstner som tegnet med kritt. Han var helt vanvittig flink! Sjekk de detaljene da!







Rett før vi skulle dra til flyplassen så så vi plutselig en artig fyr på gata i Berlin, han sto og sang og showa som bare det. Det var helt fantastisk moro å se på. Han levde seg så inn i det, og dro med seg publikum rundt. Jeg har lagt ut videoen på facebooksiden min, gå inn der å ta en titt, du kommer ikke til å angre! En liten gutt som sto å så på levde seg også helt inn i det, og danset konstant til musikken. Hadde vi ikke skullet rekke flyet så kunne jeg stått å sett på hele kvelden. Den fyren klarte lett å spre glede hvertfall. 



Som flere av dere vet så har jeg jo også ganske heftig flyskrekk, men både flyturen til og flyturen hjem gikk egentlig greit. Det var heldigvis ikke noe turbulens, så det gikk stødig hele veien fram. Jeg var jo ganske sliten bare etter å ha møtt alle vi skulle reise med, sosial kontakt sliter meg jo ut selv om jeg synes det er veldig hyggelig også, det er jo bare frykten for at de synes jeg er rar og det å finne på noe å si osv som blir slitsom. Og det sammen med et-par-tre-seks vival så gikk det ganske greit, hehe. På turen til så sovna jeg jo faktisk, deilig! Noe helt annet enn flyturen til London for to år siden der jeg fikk panikkangst. 
 



I første innlegg om turen så skrev jeg jo at jeg gjerne vil bli veganer, men over tid, men sånn ble det ikke. Etter turen så spiste jeg bare opp det jeg hadde hjemme av meieriprodukter, også ble det bare stopp etter det. Tenkte det var en grei måte å feire 15-års jubileumet som vegetarianer på. Og det har gått veldig greit, angrer på at jeg ikke har tatt det steget tidligere faktisk, men men. Det går ikke an å gjøre om på det. Har på en måte våknet litt mer nå. Tidligere har jeg tenkt at jeg bare ikke vil spise døde dyr, jeg har ikke sett hvor ille egg- og meieri-industrien er før nå, pluss at jo mer jeg tenkte på det så vil jeg ikke ha noen former for dyreprodukter i meg. Det er jo bare helt feil for meg. Så jeg er veldig glad for at jeg nå har tatt det steget videre. 

Alt i alt; ELSKET denne turen. Og jeg skal definitivt tilbake, både på samme hotell og besøke flere av de samme stedene. Håper jeg også får mulighet til å dra på flere veganturer, det var gøy! Her hjemme er jeg jo stort sett sammen med folk som har et annet syn på dyr enn det jeg har, så det var koselig å være sammen med likesinnede <3 

Veganreise til Berlin - del 5 (shopping)

  • Skrevet 02.09.2017 klokka 18:21
  • Kategori: Blogg

Begynner dere å bli lei av å høre om Berlin? Hihi. Jeg bare elsket den plassen, så jeg har litt mye å dele. Tror bare det blir et innlegg til om det etter dette.
I dag tenkte jeg å dele det jeg kjøpte på festivalen og på Veganz. Vi shoppa en hel haug på Primark også, men det er jo så normale ting, så det gidder jeg ikke å legge ut noe om. Og det var såpass mye jeg kjøpte der, så det hadde blitt veldig mye bilder. Shoppa blant annet 10 par sko, haha. Synes skoa der er så gode å gå i, også er det jo så billig! Kjøpte en del ting til tantebarna også <3 

Da vi ble hentet på flyplassen av en bussjåfør som skulle kjøre oss til hotellet, og han skulle legge inn koffertene mine i bussen, så bare kjente han på den, så litt forrvirra ut og sa at de var så lette til å være så store. Jeg sa bare et ord, "shopping" med et smil. Og han bare "ah, you ladies.." Haha.

På festivalen kjøpte jeg bare tre t-skjorter og litt godteri til Gizmo. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte litt til, men det begynte å bli tomt for penger på det punktet :p 
Skulle gjerne hatt litt fra Vegan Rex også, men da får jeg shoppe litt på nett fra de i stedet. 





















Og så kommer det jeg handlet på veganz. Som sagt skulle jeg så gjerne kjøpt mye mer der, men det var kjølevarer jeg ville hatt, så jeg tok ikke sjansen på at det ville holde seg bra helt til jeg kom hjem. Men jeg fikk da med meg litt allikevel.































Denne boksen kjøpte jeg på kjøpesenteret Alexa, som lå rett ved siden av der festivalen var. De hadde så mye søte ting med mops på. 



Denne koppen var for søt til å ikke kjøpe <3 





Så det ble altså en del med hjem, bare jeg alene hadde over 40 kilo :p Måtte kjøpe en koffert til for å få med alt hjem. Det var interessant å gå rundt med alt dette alene. Måtte balansere den lille kofferten oppå den ene store.

Veganreise til Berlin - del 4 (besøk på dyreherberg)

  • Skrevet 01.09.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

På søndag var det tid for å besøke et dyreherberg i Berlin. Tierheim heter det der. Der har de dyr som er reddet. Noen er f.eks reddet fra slakt, andre fra dyretesting. Det er mange forskjellige historier der. De har alle mulige dyr der. Vi så hunder, katter, aper, kaniner, reptiler, griser, kuer ++

De fortalte at noen til og med har kommet og dumpet dyr som fisk og skilpadder i vannet der. Ekstremt mange folk tenker ikke langt når de skaffer seg dyr. Mange synes det er moro i starten, og når den første fasen har gått over så begynner folk å tenke at det er et slit. Spesielt i ferietider er det ekstremt mange som bare ikke gidder å ha dyr mer. Den tankegangen kommer jeg aldri til å forstå. Det skulle ikke vært så enkelt å skaffe seg dyr. Jeg blir så provosert at jeg har ikke ord som beskriver det nok. 

Bare se på finn, hvor mange som skal selge hundene sine når valpeperioden er over, ikke alltid over engang.. Så akkurat noen som la ut en valp på 5 måneder, da har de rukket å ha hunden i maks 2-3 måneder.... 
Også har jeg hørt at mange nå den siste tiden har skaffet seg en type hund(var det husky eller alaska malamute, har ikke sett serien selv) fordi de hadde sett de på Game of Thrones eller noe, og nå er dyreherberg verden over så fulle av den type hund, fordi folk ikke skjønte at det var en del jobb med de. Åh, det koker i meg når jeg hører sånt.

Både Emil og Gizmo fikk jeg/vi da de var 2 og 3 år. Emil hadde tidligere blitt mishandlet av de han kom til etter kennelen, så jeg har et ekstra stort rom i hjertet for de som ikke har hatt det så greit siden jeg har opplevd å se deres angst hver dag. Emil stolte kun på meg, og man merket hele resten av livet hans at han var påvirket av den mishandlingen han opplevde som liten. 
Og Gizmo fikk jo en annen tøff start på livet siden han først måtte bytte hjem og rett etterpå måtte gjennom et par større operasjoner og rehabiliteringer, og dermed har fått dyrlegeskrekk. Det er så sterk angst at han må bedøves for hver minste lille ting, til og med kloklipp. 

Men, over til dyreherberget igjen. De redder flere tusen dyr i året, og om jeg husker rett så tror jeg de sa at de hadde 1400 dyr der nå. Det er helt enormt stort der, ta et raskt søk på google for å se et bilde fra luften der. 
Og selv om dyrene på en måte er innestengt så har de tilgang til å gå ut på et skjermet område. Ta kattene f.eks, de har et lite rom hver, også har de muligheten til å gå ut i luften i et annet lite rom. Sånn var det også for kaninene og hundene tror jeg. Hvertfall de fleste. Og det ser utrolig ordentlig og rent ut. Det er som sagt helt enormt stort der, så å holde det rent og ryddig må være litt av en jobb! All ære til de som jobber der!
Når vi kom dit hundene var ble jeg litt trist. Jeg vet at de får turer og slikt gjennom dagen (de har flere områder der de kan slippe hundene sånn at de kan løpe fritt), men når de satt inni de små glassrommene sine og så opp på oss med de øynene så kjente jeg en stor klump i halsen. Men dyreherberget gjør så godt de kan, og hundene har det selvfølgelig bedre enn der de kom fra. Håper de får et godt hjem snart. 

Jeg skulle ønske vi fikk muligheten til å kose med dyrene, men jeg skjønner at det ville vært stressende for dyrene med masse folk som kommer hele tiden, det er vel nok at folk går å titter på de for deres del. Også skulle jeg ønske at vi hadde mer tid der, to timer på et så stort sted er jo ingenting. Men jeg er fortsatt glad jeg fikk muligheten til å dra dit og høre om alt de gjør for dyrene. 

Tierheim har også muligheten for fjernadopsjon. Mange har jo lyst på dyr, men ser selv at de ikke har muligheten til det, og da kan de velge å støtte et dyr økonomisk der i stedet. Jeg har jo gjort dette to steder her i Norge, en katt hos dyrebeskyttelsen og noen griser, geit og bukk på en gård i Fredrikstad (forteller mer om dette senere). Jeg håper også man kan fjernadoptere her fra Norge og støtte de på Tierheim, jeg skal sjekke ut dette nærmere. 
Man kan selvfølgelig også adoptere de fleste av dyrene der, og om dyrene man adopterer har noen sykdommer så kan man faktisk komme til dyreherberget for veterinærhjelp gratis livet ut! Hvor utrolig er ikke det? 
De har også trening der for dyr som kanskje har opplevd noe som gjør at de har atferdsproblemer.
De gjør så utrolig mye flott for dyr, og det koster jo helt utrolig mye penger å drive noe sånt. Så jeg håper at flere vil støtte disse. 

Det er så utrolig mye mer man kan si om dette stedet, men det var så mye informasjon på en gang, så jeg husker ikke alt. Men dere kan jo søke opp Tierheim Berlin på nett, og lese mer der :) Det var ikke så lett å ta så mye bilder av dyrene her siden de var i bur, og utendørs var det så mye sol at det ikke ble så bra bilder, men jeg fikk til noe. Også filmet jeg jo en del på snapchat for de som følger meg der. 









De som viste oss rundt jobber her som frivillige 




























































































































































 

 

Veganreise til Berlin - del 3 (veganfestival)

  • Skrevet 31.08.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

På lørdagen var vi på veganfestivalen som ble arrangert den helgen. Det var utrolig mye forskjellig å se og smake på der. Det var kjempemasse folk, lange køer for å bestille mat ved de forskjellige bodene. Og sånt er moro å se, at det er så mange som engasjerer seg for vegetar/veganmat. De få gangene det er smågøy å se kø.
Vi spiste jo frokost før vi dro på festivalen, så var ikke så veldig sultne. Men vi smakte på litt forskjellig junk, haha. Veganske donuts og belgiske vafler. Også kjøpte vi oss en kokosnøtt som vi delte. 
Ellers kjøpte vi egentlig bare ting der. Kjøpte litt forskjellige t-skjorter med forskjellige motiv, også kjøpte jeg vegansk hundegodteri til Gizmo. 
Fikk vite dagen etterpå at pappaene til Esther the wonder pig var på festivalen, så kjedelig at jeg ikke hadde fått med meg det. Jeg digger de folka der, så de på årets vegetarfestival i Oslo da. 































































Disse donutsene var helt insane gode! Åh, skulle ønske de hadde de her også.







































 

Veganreise til Berlin - del 2 (kokkekurs)

  • Skrevet 30.08.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

På fredag kveld hadde vi kokkekurs. Vi var på lokalet til en kokkeskole i Berlin, superfint kjøkken og lokale generelt. 
Jeg har vært på kokkekurs med veganmannen før (det julematkurset som jeg har skrevet om tidligere, da var veganmisjonen der også), men da var det bare de som lagde maten mens vi så på, også spiste vi sammen etterpå. Denne gangen skulle alle være med å lage maten. 
Vi ble delt inn i noen grupper på 4 som skulle lage litt forskjellig. Alle gruppene skulle lage burgere, brownies, aioli og grønnkålchips. Også hadde hver gruppe en ekstra ting som vi skulle lage til alle. Vår ekstra ting var facon. De andre gruppene lagde focaccia og sommersalat som sin ekstra ting. Tror det var alt?

I vår gruppe så var det meg og søsteren min pluss to andre fra Kristiansund som kjente hverandre, så det ble mest naturlig at vi samarbeidet to og to, hvertfall spesielt for meg som har sosial angst og sliter med å snakke med ukjente. Men de damene var kjempekoselige altså, de klarte jeg faktisk å snakke litt med. Jeg og søsteren min lagde brownie, grønnkålchips og facon, mens de to andre lagde burgere og aioli. 
Jeg tok ikke så mye bilder av det de andre lagde, ville liksom ikke gå oppå de å mase. 















Underveis i prosessen med burgerne, de var det de to andre på vår gruppe som lagde. Stavmikseren gikk til helvete underveis, så de fikk ikke most de så mye som var meningen, men ble fortsatt kjempegode! Trengte jo egentlig stavmikseren til aiolien også, så der måtte de bare bruke vanlig visp. 





Kaken som jeg og søsteren min lagde (før steking riktignok, glemte å ta etterpå). Jeg har aldri vært noe fan av brownies, men denne ble helt insane god! Jeg var litt skeptisk til å ha blåbær i selve kaka, har stort sett bare brukt det til pynt oppå etterpå. Men det var utrolig godt, og gjorde smaken bare enda bedre!







Liquid smoke burde flere prøve altså, det er dritgodt! Jeg smakte det første gang til jul da jeg var på kokkekurs med veganmannen og veganmisjonen, da lagde de noe alá ribbesvor med det. Denne gangen skulle vi bruke tofu-terninger for å lage noe alá baconterninger. Men det er jo nesten det samme som de til jul. 











Terningene skal stekes i olje en stund til de begynner å bli harde før man tilsetter den flytende blandingen på slutten, så steker man til det flytende har trekt seg inn, og vips så er de ferdig. 











Takk for et kjempefint kurs & tur Thomas! Du er en av de fineste menneskene jeg har møtt, tvers igjennom god! 


 

Veganreise til Berlin - del 1(hotellet og litt generelt)

  • Skrevet 29.08.2017 klokka 17:52
  • Kategori: Blogg

Fra Torsdag til Søndag var jeg med på en veganreise til Berlin, arrangert av Thomas(veganmannen). Reiste med søsteren min og mange andre. Og for en opplevelse! Det er så mye jeg vil si om turen at jeg må dele det opp i noen innlegg. På fredag holdt veganmannen kokkekurs med så masse godt, på lørdag var vi på en veganfestival, og på søndag besøkte vi et enormt stort dyreherberg som redder tusenvis av dyr i året. 

Jeg vil ikke prakke på andre mitt syn på ting, for sånt hjelper sjelden, men jeg håper at jeg likevel kan inspirere andre ved å vise alt det positive. Jeg hater faktisk å si til folk at jeg er vegetarianer, så om vi ikke kommer innpå snakk om mat så sier jeg ikke noe, for jeg er så lei av å bli sett på som enda mer annerledes og rar.
Jeg synes det som pappene til Esther the wonder pig sier er så fint. De sier at de applauderer folk som gjør noe, og sier ikke at alle andre gjøre noe mer enn de allerede gjør, det at man gjør noe er flott. 

Jeg har vært vegetarianer i 15 år nå, og har lenge tenkt på å ta steget til å bli veganer. Jeg har nå bestemt meg for at jeg skal bli det. Jeg blir det nok ikke på dagen, for jeg må lære litt mer først. Jeg er så fryktelig dårlig på å lage mat, jeg hater det faktisk. Synes det er så kjedelig. Så jeg må lære meg noen retter først. Hadde jeg bodd i Berlin hadde jeg blitt veganer på dagen, der har de så sinnsykt bra utvalg. De har til og med egne butikker med kun vegansk mat! Vi var innom der på lørdag, og kjøpte med oss litt hjem. Gleder meg til å prøve det ut! Jeg har allerede bestemt meg for at jeg må til Berlin mange ganger til, det er himmelen for veggiser altså! Å kunne gå i en butikk uten å se på ingrediensene var utrolig kjekt. Og de hadde så mye kjølevarer jeg så gjerne skulle prøvd ut, men det er jo ikke så lett å reise et stykke med mat som skal holdes kaldt. Går det an å reise med kjølebag? Uansett, dit må jeg mange flere ganger å hamstre mat.

Vi bodde på et vegetarisk hotell (vet ikke om man kan kalle selve hotellet vegansk siden de serverer vegetarmat også i restauranten?) som heter Almodovar (trykk på navnet for å se netttsiden deres). Det var så utrolig flott der, helt min type stil. Masse nydeligt treverk(resirkulert) og flott dekor generelt. Og standarden var det ikke noe å klage på. Mange hotell jeg har vært på så har gangene kanskje vært litt slitne, men også de var flotte her. Til og med badene nede i lobbyen var pent dekorert og hadde flotte vasker i stein.
De har også spa som jeg har sett på bilder, men siden vi hadde så hektiske dager så rakk vi ikke å sjekke ut det, håper jeg får tid til det en annen gang. Det så helt nydelig ut!

Legger ved litt bilder av lobbyen, restauranten og rommet vi bodde på. Vi hadde standard rom, så lurer på hvor flotte de dyreste rommene er! Jeg synes jo vårt rom var kjempefint!

Jeg var veldig uheldig første dagen. Jeg fikk migrene på vei til Berlin, og da vi kom fram og vi skulle spise middag sammen så kjente jeg at kvalmen kom, så jeg måtte gå ut å kaste opp. Hadde ikke sjans til å klare å spise da, så kjedelig at jeg gikk glipp av middagen, men men. Jeg ble heldigvis bra igjen utover dagen neste dag og slapp unna migrene resten av turen. 

(ser at noen av bildene ligger feil vei, skal rette på det senere) 
 

























Og så litt bilder i dagslys..









De har så kul kunst på veggene ute :)















Restauranten på hotellet. Bildene ble tatt til frokost.































Rommet vårt







Se så nydelig treverk det er på alt her







Disse lampene med bilder henger overalt på hele hotellet, så fine!

Jeg la også merke til at det sto en norsk bok i den lille hylla. Lurer på om det er tilfeldig eller om de ser an nasjonaliteten til de som skal bo på rommet og setter inn bøker deretter? 





I dette lille heftet som sto på det ene nattbordet står det også om tingene på hotellet, og man kan faktisk kjøpe møbler og tekstilene de bruker her. Så kult! Har så lyst på mye av det. Digger de puffene og putene som ser ut som stein, de som står i lobbyen. Også møblene med det fine treverket.



















Små endringer gjør stor forskjell!











Synes veggkunsten på den ene veggen vi hadde utsikt mot var så kul! 

Gizmo 6 år

  • Skrevet 30.01.2017 klokka 14:16
  • Kategori: Blogg

På onsdag ble Gizmosen min 6 år, og på torsdag hadde vi selskap for han. Har hatt det litt dårlig i det siste, så derfor det ikke kom noe om det før nå. Er vel stort sett mopsefolka som interesserer seg for dette, men legger det ut her likevel. Vi hadde faktisk 9 gjester, pluss meg og Stephan. Så vi var altså 11 mennesker og 3 dyr på 33 kvadrat, haha. Der det er hjerterom er det husrom <3  
Han har ikke fått alle gavene av meg enda, alle har ikke kommet i posten enda, så vil du se mer av de så følg han på instagram eller facebook - @gizmothecutepug 

Processed with MOLDIV

Gizmo sin cupcake er hundekjeks og leverpostei

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV



Laget kjeks formet som mops for anledningen.


 
Til menneskene laget jeg sjokolademuffins med bringebær og karamelliserte mandler, vaniljemuffins med bringebær, og kjeksene da. Kaken ble kjøpt i år, med bilde av Gizmo <3 



Noen av gavene hans 



We're not getting old, we're getting awesome!







Gizmo fikk masse frukt, han elsker frukt <3 

Processed with MOLDIV
 

Noe lykkelig over det ulykkelige

  • Skrevet 31.12.2016 klokka 17:55
  • Kategori: Blogg

Tidlig i år leste jeg en sak om en dame som heter Whitney Develle som hadde planlagt å tatovere mennesker med selvskadingsarr. Før dette hadde jeg aldri tenkt på å tatovere over arrene mine. Jeg har ikke visst om det er mulig å i det hele tatt tatovere over et så stort område med bare arr, også har jeg vel bare tenkt at det kom til å se rart ut siden huden er så bølgete der. Så så jeg de hun hadde tatovert tidligere, og da fikk jeg lyst til å gjøre det.

Jeg har tidligere tenkt på å prøve å gå til noen som kan gjøre arrene mindre synlig, men jeg vet at sånt er kjempedyrt, og man er ikke garantert noe bra resultat. Med en tatovering vil det uansett minske synligheten av arrene.

Jeg glemte vel hele tatoveringsgreia en liten stund fordi jeg ikke visste om noen tatovører jeg hadde lyst til å tatovere meg hos. Jeg vil ikke ta det hos hvem som helst hvis jeg skal ha noe skikkelig detaljert. Jeg visste ikke at vi hadde noen så flinke i byen her, eller i landet i det hele tatt. Men så kom jeg over en tatovør her i byen som kaller seg Lars Vegas ( Lars Vegas Tattoo på facebook ), og så hvor flink han var, og da fikk jeg skikkelig lyst til å tatovere meg der. 
Jeg tenkte lenge på hva jeg ville ha, og kom fram til at jeg vil ha en mening med det, og da ble det til at jeg ville tatovere noe positivt over det negative. Og når jeg kom inn på den tanken så tok det ikke lange tiden før jeg tenkte at det selvfølgelig måtte være Gizmo. Han er den gladeste jeg vet om, og har hjulpet meg så mye. Også er jeg jo en crazy pug lady, så noe mopsetatovering hadde det blitt uansett etterhvert. 

Jeg har aldri tatovert meg tidligere, så jeg var rimelig spent på resultatet, men jeg var så gira på å slippe å se arrene, så jeg tenkte ikke noe særlig på hvor vondt det kom til å gjøre eller det å ta en så stor tatovering som første tatovering.

24. Oktober hadde jeg satt opp tid til tatovering, og jeg gledet meg så mye til å endelig slippe å se på de stygge arrene. Jeg visste at tatovøren var flink, men at jeg skulle bli så fornøyd med tatoveringen hadde jeg ikke trodd. Nå gleder jeg meg til sommeren, da kan jeg endelig gå med kortermede topper uten å skamme meg eller være flau. Tatoveringen dekker veldig mange av arrene. Den dekker selvfølgelig ikke ujevnhetene i huden, men de arrene som er så tynne at de ikke lager noe særlig ujevnhet synes ikke i det hele tatt. Og det ene arret som er av de styggeste er akkurat ved begynnelsen på hodet til Gizmo, så det synes ikke så godt siden det på en måte passer inn akkurat der. Det er fortsatt flere arr utenfor tatoveringen, men de sitter sånn til at de ikke synes så lett. De er på undersiden og baksiden av armen. Så hvis jeg går med armen rett så synes de ikke for andre.

Så jeg vil sende en stor takk til Whitney Develle(selv om hun mest sannsynlig ikke leser her siden hun bor på andre siden av kloden :p) for at hun inspirerte meg til å få noe fint over det gamle og vonde, og en stor takk til Lars Vegas som laget den utrolig fine tatoveringen. 

Til sommeren eller høsten har jeg lyst til å tatovere den andre armen også, der har jeg ikke noen arr, men vet hva slags tatovering jeg vil ha der. Det har jeg tenkt på lenge. Så jeg håper at den samme tatovøren har tid til å tatovere meg da også. Vet at han ikke tatoverer like mye nå, men håper han holder på med det lenge til. Synd om noen med et sånt talent skal slutte helt med det. 

( Jeg tok forresten en liten en forrige onsdag også. Det var en tatovør her i byen som tatoverte til inntekt for dyrebeskyttelsen. De gangene de har gjort det i Oslo så har det alltid vært så mange der at de ikke har hatt tid til flere, så jeg ble glad da det ble arrangert her i byen også. Det som var veldig tilfeldig og fint var at akkurat det motivet jeg kunne tenke meg ble en av de man kunne velge mellom. Det var en mops i origami-stil. Det synes jeg var fint fordi jeg elsker jo mops, også liker jeg å holde på med kreative ting, så det er to i én på en måte. Jeg har sett slike tatoveringer tidligere, og synes den er så søt.
Det var på forhånd laget motiv man kunne velge mellom siden det er små og enkle tatoveringer som ikke tar så lang tid. Jeg legger ved bilde av den nederst. )


Processed with MOLDIV
Her er bilde fra dagen jeg tatoverte meg. Her er den veldig mørk, og arrene er ekstra synlige fordi det er sårt og fordi det er sterkt lys rett mot den. 

Processed with MOLDIV
Her er bilde fra i dag. Er ikke så lett å ta bilde av den selv, den ser litt skeiv ut siden jeg bøyer armen. Men her har den grodd, og er som den skal. Det er noe rødt under haken til Gizmo enda fordi da jeg tatoverte meg hadde jeg et veldig nytt arr fra et stikk som ikke hadde blitt helt hvitt enda. 









Processed with MOLDIV
 Haha, ser nå at det ble med noe mopsepels på bildet, sånn er det å leve med mops :p Den flasser fortsatt litt da, så den er ikke ferdig grodd. 
 

Misforståelser

  • Skrevet 15.12.2016 klokka 15:45
  • Kategori: Blogg

Jeg får stadig spørsmål om forskjellige intervjuer her og der, og jeg må bare si det, det er SÅ mye misforståelser om Asperger-diagnosen. 
For litt siden så fikk jeg forespørsel om å være med i et tv-program fordi de ville snakke med noen som ikke fikk dårlig samvittighet. Altså, hvor får de det fra? Tror de at aspergere er kalde, følelsesløse mennesker? Mulig noen er sånn, men det er ikke sånn flesteparten er! Det er ikke ment som kritikk til de som spurte meg, heller til de som snakker om aspergere slik sånn at noen får det inntrykket og tror at det er sånn det er. Det er ikke første gang jeg får spørsmål som det. Veldig mange tror dessverre at det er slik det er. Jeg personlig er stikk motsatt, jeg er redd for å si noe feil som kan såre andre selv om det ikke er sånn det er ment. Så jeg overtenker veldig for å ikke si noe feil. 

Jeg er så lei av at folk tror at alle med Asperger er like, og at alle har de samme problemene. Personlig så sliter jeg mest med at jeg blir utslitt, jeg sliter ikke like mye med det sosiale som veldig mange andre gjør. Jeg blir sliten av å være sosial, men jeg sliter ikke like mye med å forstå de sosiale kodene. Det finnes jo de som ikke forstår ironi, spøker, og bare det å holde en samtale. Jeg kan slite med samtaler, men bare fordi jeg er nervøs. Ikke fordi jeg ikke forstår. 

Som liten slet jeg med store folkemengder, men nå i voksen alder så plager det meg ikke. Jeg tenker sånn at de folkene her kommer jeg ikke til å møte på igjen, jeg sliter mer med å være sammen med kjente. Mens andre synes det er mye lettere å være med kjente. 
Jeg er med i flere Asperger-grupper på facebook, og når man leser der så kan man se at det er like stor forskjell på Aspergere som på nevrotypikere.
 
Det er jo også en av grunnene til at jeg opprettet denne bloggen. Det var jo folk som trodde at jeg var tilbakestående bare fordi jeg er litt annerledes. 
Selv om det ikke finnes faktiske grader av Asperger, så merker man jo når man snakker med flere at noen sliter mer enn andre. Noen kan ikke bo alene, noen skjønner ikke sosiale koder i det hele tatt, mens andre kan være stikk motsatt. Noen kan ha en vanlig jobb, og det kan virke som den personen ikke sliter med noe, mens når de kommer hjem og er alene så kommer angsten. Selv om jeg er ufør så føler jeg meg ganske høytfungerende når jeg ser andre aspergere som har mye mer problemer enn meg. Jeg er bare en av de som blir veldig sliten av alt, ikke en av de som ikke forstår seg på ting. 

De intervjuene jeg har vært med i har jo også flere ganger blitt vridd til at ting virker verre enn de egentlig er. Som at jeg ikke kan lyve. Jeg kan lyve, jeg velger bare å være ærlig. Skulle ønske journalister kunne påpeke i intervjuene sine at det er like stor forskjell på de med en diagnose som det er med de som ikke har noe diagnose. Det blir så mye misforståelser når det ikke blir gjort. Også sier jeg aldri VI er sånn og sånn når det gjelder aspergere. Jeg kan si at veldig mange er sånn og sånn eller at jeg personlig sliter med det og det, men jeg sier aldri at alle aspergere er like. Så om noen av intervjuene har blitt vinklet slik så er det ikke min feil. For akkurat det er jeg veldig nøye på. Jeg hater når andre aspergere ordlegger seg sånn, for jeg vil ikke at andre skal gjøre seg opp en mening om en Asperger bare fordi den personen har lest noe én person med Asperger har skrevet eller sagt.

Julematkurs

  • Skrevet 11.12.2016 klokka 18:31
  • Kategori: Asperger

I dag har jeg vært på vegansk julematkurs. Aldri vært på noe type matkurs før, er jo ikke så mye av det som er vegetar/vegansk. Også synes jeg det er så flaut hvis jeg ikke liker det som blir laget.

På kurset i dag så ble det laget erstatninger for typisk julemat. Vegisterkaker, "ribbe", nøttestek og riskrem. Maten så enkel ut å lage, noe som er kjekt for meg som hater å lage mat :p Eneste var at det var altfor mye krydder for meg som foretrekker at det ikke er så mange smaker på en gang, men det er jo bare min særhet, ikke noe feil med maten. Synes det er så flaut når jeg ikke spiser opp alt når jeg spiser med andre, men satser på at ikke så mange så det :p Forsynte oss jo ikke selv, så fikk litt mer enn hvertfall jeg orket når jeg smaker på noe for første gang. Men kursholderene var kjempekoselige, så et kurs av de da jeg var på vegansk julefestival i Oslo for et par uker siden. Så kunne tenke meg å gå på flere kurs de holder :) Håper de kommer til Østfold flere ganger!

London 2016

  • Skrevet 17.11.2016 klokka 15:02
  • Kategori: Blogg

I dag er det en uke siden vi kom hjem fra London, men jeg er alltid så sliten etter tur at jeg har ikke sett gjennom bilder og slikt før nå. 
Turen var hvertfall bra, og flyturene gikk mye bedre enn sist. Vi kom fram tirsdag ettermiddag og dro torsdag formiddag, så vi rakk ikke så veldig mye, men rakk litt :) Onsdagen gikk til shopping, og senere på kvelden var det klart for konserten vi dro dit for. Jeg hadde med speilrefleksen, men siden det småregnet litt så ble det bare til at det ble mobilbilder, men det får gå. 
Konserten var kjempebra, og bursdags"barnet" var storfornøyd. Det var første gang de var på Europaturnè, så da måtte vi jo bare få til at Stephan kunne få sett bandet han har vært fan av siden tenårene. Fikk til og med møte vokalisten etterpå, så det var jo også ganske stort! 
Dette er ikke en typisk sjanger jeg hadde funnet på egenhånd da jeg ikke er så glad i "skrikemusikk", men dette bandet er det jo litt melodi over, og ikke bare skriking, så jeg digger det jeg også. Og det siste albumet er ekstra bra. Utrolig nok så tror jeg at jeg kan alle sangene (utenom skrikepartiene) utenat allerede :p 







PetLondon måtte jeg bare innom. Jeg var jo her sist jeg var i London, og jeg elsker den butikken! Så mye fint til de firbeinte. 


 


 




 


 

video:img5489
Mikrofonen på mobilen min var full av rusk, så ble ikke noe god lyd, hører bare om man har på det høyeste. 







Ble en del gaver på Gizmo. Han elsker jo å pakke opp!

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV


 

video:img5599

Jeg og søstra mi skal kanskje til London igjen neste jul. I slutten av november og i desember så er det noe som heter Winter Wonderland der, de drev og gjorde i stand til det nå når vi var der. Parishjul og slikt. Tror det vil se helt magisk ut, så håper vi får til en tur til neste jul. Vi bodde rett ved den parken (Hyde park) når vi var der nå, så synd vi var der bare noen dager før de åpner winter wonderland. De hadde allerede pyntet Oxford street og senterene da, og det var helt nydelig. Selv om jeg ikke er noe glad i jul så elsker jeg vinteren og vinterpynt. Julegatelys, lys i trærne, girlander osv. 

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign