It was always you

I dag er det 2 år siden jeg og Stephan ble sammen.
Det har både vært oppturer og nedturer, men jeg har aldri vært i tvil om at dette er mannen jeg vil leve med.

Vi møttes i 2004, vi hadde sett hverandre før det siden mormoren og morfaren hans var naboene våre, pluss at familien deres har gått til mamma som har frisørsalongen sin hjemme i årevis. Men vi møttes altså i 2004 sånn ordentlig, jeg husker fortsatt den vinterdagen, og allerede da var jeg betatt. Og i årene etterpå møttes vi også innimellom, det var noen kleine møter fordi vi begge likte hverandre, men ingen av oss turte å si noe i frykt for avvisning. Og det gikk noen ganger et par år mellom hver gang vi snakket sammen, men vi holdt kontakten, og det var alltid godt å snakke med han, det føltes på en måte veldig naturlig uansett hvor lang tid det gikk mellom hver gang, fordi vi har mye til felles både på godt og vondt.

I 2014 turte vi endelig å si det begge to, og gjett om jeg var lykkelig. Nå har det altså gått to år, og jeg elsker han fortsatt like mye. Jeg tror og håper det kommer til å vare <3
På 33 kvadrat er det lett for at man går litt oppå hverandre, men vi klarer oss fint, men gleder oss også til å se etter noe større :) Det må bare litt planlegging til først. 

Etterpå skal vi ut og spise middag, for å feire oss to :)

Jeg elsker deg, Stephan. Aldri tvil på det <3

I'm sorry that my scars will never fade completely, and you will always be reminded of how broken I once was.

  • Postet 18.06.2016, klokken 13:10 i Blogg

Et problem jeg får hvert år på denne tiden er varmen. 
Ikke bare har jeg problemer med varmen generelt(blir dårlig av den), men i tillegg så klarer jeg ikke å gå i kortermede topper fordi jeg dessverre har veldig mange arr. Selvskadingsarr. Det er to år siden jeg sist skadet meg, og jeg har overhodet ikke noe trang til å gjøre det mer, det er jeg ferdig med. 
Dessverre så må jeg leve med arrene. Jeg har bare synlige arr på den ene armen, men det er vanskelig nok å skjule det. Jeg har ikke noe problemer med å gå i kortermet hjemme eller hvis jeg bare skal utenfor i nabolaget for å lufte Gizmo, men når jeg er med alle andre enn Stephan så tar jeg på meg langermet genser. 
Jeg vil heller ikke høre om hvor dum jeg har vært som har påført meg disse stygge arrene, er du klar over hvor sårende det er? Dette er noe jeg gjorde når jeg var på mitt laveste, jeg vil ikke høre om at jeg har vært dum fordi jeg har slitt psykisk. Dette gjorde jeg også for å overleve. Jeg gjorde det for å glemme de psykiske smertene for noen minutter, ville heller kjenne på den fysiske smerten, for den var lettere å takle. 

Hadde jeg hatt råd ville jeg gått til noen for å høre om jeg kunne fjerne de eller i det minste gjøre de mindre synlig, men det har jeg altså ikke. Som uføretrygdet har man ikke så mye til overs. 
Det er allerede trist nok å ikke kunne kle seg som man vil, så å føle at folk stirrer eller ser ned på meg pga dette er ikke særlig kult. 
Å kunne kle meg i hva enn jeg skulle få lyst til hadde vært så deilig, det ser jo også ofte dumt ut at jeg alltid har på meg masse selvom det er kjempevarmt. Men jeg vil ikke at dette skal være et tema, det er ikke noe jeg vil ha oppmerksomhet for. De jeg er mest redd skal se det er barn og eldre. ( Er ubehagelig at hvem som helst ser det, men barn og eldre er verst.) Barn fordi jeg ikke aner hva jeg skal si, jeg vil jo ikke si at jeg har gjort dette mot meg selv. Også fordi de muligens kan tro at jeg har farlig fordi jeg har gjort dette, selv om jeg aldri i verden kunne skadet noen andre. Og når det kommer til de eldre, som f.eks min farmor og morfar så hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svart når de spør hvordan jeg har blitt sånn der, jeg vil heller ikke si til de hvor langt nede jeg har vært. Jeg vil ikke at de skal bekymre seg for meg, og jeg vil ikke at de skal tro at jeg fortsatt har det så vondt. 
Jeg pleide å være med farmor i svømmehallen da jeg var liten, og jeg er veldig glad i besteforeldrene mine, så jeg hadde jo gjerne dratt i svømmehallen med henne nå også, hadde det ikke vært for arrene. Det blir sånne egentlig småting som jeg ikke "kan" lenger. Eller når jeg sitter oppe hos henne når det er glovarmt og hun spør om hvorfor jeg ikke tar av meg genseren når jeg har kortermet under, da må jeg si at jeg ikke synes det er så varmt, mens jeg egentlig koker bort. 

Resten av familien vet nok at jeg har arr, for de vet jo om mye av det som har skjedd tidligere, men jeg er fortsatt ikke komfortabel med å gå i kortermet rundt de. Det er bare Stephan jeg klarer å være komfortabel med. Jeg håper bare at de blir mindre synlig med årene, selv om jeg har liten tro på det da de er veldig synlig nå. Ellers så har jeg jo også sett at flere tar tatoveringer over for å skjule arrene, men det er jo også kostbart, så det blir ikke med det første. Håper bare jeg klarer å bli komfortabel med meg selv på et tidspunkt, det er slitsomt å gå rundt å overtenke på sånne ting. 


Da jeg ikke hadde noe bilde som passer til teksten så legger jeg ved et bilde av meg og min morfar ( Moff som vi kaller han ) fra i går. Vi var ute på middag sammen :)

Prøver igjen

  • Postet 07.03.2016, klokken 22:59 i Blogg

Om en måned har jeg fått time hos psykolog, igjen. Nå orker jeg nemlig ikke mer dødsangst. Jeg skal også se om jeg kan få noe hjelp med bilkjøring. I første omgang må jeg takle å sitte på med andre på E6 uten beroligende innabords, men etterhvert har jeg et lite håp om å kanskje kunne kjøre selv. Det føles veldig langt unna akkurat nå, så jeg hadde vært fornøyd med å bare kunne sitte på uten å være redd, men jeg har veldig lyst til å kjøre selv også. Det kommer til å bli en lang vei å gå (eller kjøre, haha), men det kan jo ikke bli noe verre på den fronten, så det er jo bare å prøve. Hadde kommet meg/oss så mye mer ut hvis jeg kunne kjøre. 
Jeg har vært mye hos psykologer, men aldri følt at det har hjulpet meg noe. Nå er det jo noe konkret jeg har å jobbe med, så kanskje det er litt lettere å få hjelp da. 

Jeg skulle også ønske jeg kunne slippe å være så redd hele tiden. Jeg har så ekstrem dødsangst. Jeg hater å være hjemme alene i mørket, og det å gå ut i mørket er så vanskelig at det ikke kan beskrives. Jeg blir helt paranoid, jeg går rundt og rundt fordi jeg må se rundt meg hele tiden for å forsikre meg om at ingen er nær meg og Gizmo. Jeg er livredd for at noen skal gjøre meg/oss noe. Som nevnt før så har jeg blitt forfulgt, og jeg tror det har påvirket meg mye. Det er ufattelig slitsomt, og tar mye krefter. Det er også veldig kjedelig å være avhengig av andre, jeg vil kunne gå ut uten å være redd. Jeg er lei av å spørre Stephan om å bli med ut med Gizmo, jeg vil klare det selv. Jeg kjenner ingen mestringsfølelse de gangene jeg må gå ut alene med han. Ofte føler jo at man mestrer noe hvis man bare gjør det mange nok ganger, men jeg føler ikke det når det gjelder dét. Utrolig slitsomt! 

Om noen har hatt lignende problemer og har noen tips å komme med, så settes det stor pris på!





 

Gizmosen min

  • Postet 25.01.2016, klokken 21:56 i Asperger

I dag ble Gizmosen min 5 år, og dere som er innom her vet jo at jeg elsker å feire dyrene mine. Så her har det vært selskap i ettermiddag/kveld.

Noe redusert feiring i år pga at vi ikke vet hvordan det står til med kjeven til Gizmo for øyeblikket. Han trakk noen tenner og fjernet en cyste i november, så kjeven har måttet hvile siden det, skal på røntgen neste uke, så håper at han endelig kan begynne å tygge igjen da. Så vi har vært forsiktige med gaveåpning og slikt i dag. Ingen harde pakker, eller, han fikk én, men den åpnet vi sammen. Han elsker jo å pakke opp selv, så da ble det mest pakker som han kan bruke med en gang :)

Litt fra bakeprosessen :) Laget to forskjellige muffins, et brett med bringebær, og et brett med sjokoladebiter. Og mopsekaken er marsipankake. "Muffinsen" til Gizmo er hundekjeks og leverposteitopping.

Ser nå at jeg glemte tre av pakkene når jeg tok bildet. Men det var to leker og en pose med kyllingbiter med blåbær. I konvoluttene er det penger.

Gizmo elsker frukt, spesielt mango og banan. Og det vet farmoren min, så det har hun alltid til han :)



<3

Ny støttekontakt. Igjen.

Jeg er ikke sur på mine tidligere støttekontakter for at de ikke har fortsatt som støttekontakten min, men jeg legger heller ikke skjul på at det er litt av et prosjekt å finne en ny. 
For dere som følger med på facebooksiden min så har dere fått med dere at jeg i går fikk beskjed om at jeg må finne en ny igjen, bare 2-3 måneder etter jeg lette etter en. Synes det er utrolig vanskelig å skulle velge blant alle. Høres kanskje ut som et luksusproblem fordi det er så mange som sliter med å finne seg en støttekontakt, men det er ikke veldig gøy altså. Jeg åpner meg veldig når jeg legger ut en slik offentlig "annonse", jeg sier rett ut at jeg trenger noen å være sammen med fordi jeg ikke har venner. 
Noen ganger skulle jeg ønske at kommunen bare kunne plukke ut en til meg, men det går jo heller ikke. Sist gang de prøvde så avtalte vi at hun skulle komme hjem til meg. Jeg satt hele kvelden og ventet på at hun skulle komme, men hun dukket aldri opp og sa heller ikke i fra. Så ringte kontaktpersonen min i kommunen og spurte hvordan det hadde gått, og jeg måtte si at hun ikke dukket opp. Jeg følte meg så dårlig da, når ikke engang en person som får betalt dukker opp. Den følte jeg på lenge. Og synes det er så flaut og møte på henne ute. Jeg vet at det er hun som bør føle på det, men likevel er det jeg som føler meg dum og rar.

Jeg hater også å må si nei til alle de som jeg ikke velger. Jeg hater generelt å si nei. Jeg skulle gjerne valgt mange av de å være sammen med, men nå har jeg bare fått tildelt 4 timer støttekontakt i uka, og da må jeg velge èn. Dere skal vite det at jeg virkelig tenker gjennom alle sammen. Jeg er selvfølgelig mer positiv til de som uten at jeg sier noe skriver masse om seg selv, for da får jeg et bedre inntrykk og vet mer når jeg skal velge. Men samtidig trenger man ikke alltid skrive så mye, noen ganger er det mer hva som står, enn hvor mye som står. Man trenger heller ikke ha erfaring som støttekontakt for at jeg skal velge den personen, så lenge jeg får inntrykk at personen er stabil, til å stole på og kan oppfylle de "kravene" jeg har så er det nok. 

Jeg tror jeg gjør som sist, at jeg velger ut 3-5 som kontaktpersonen i kommunen kan ringe til for å høre litt mer fra, også velger vi en sammen. Jeg kunne valgt helt selv, det er ikke dèt det står på, men når alle sammen virker så koselige, så vil jeg ha litt innspill fra en til. Nå håper jeg det er en stund til jeg trenger å gå gjennom denne prosessen en gang til, for den tar på når man sliter med psyken. Bare det å skulle møte den personen for første gang gjør at jeg får et tankekjør uten like. 

Til sist vil jeg si noe til dere som har sendt meg meldinger, tenk deg om en gang til om du har tid. Jeg vil ikke gjennom denne prosessen en gang til om 3 måneder. Jeg mener ikke at du skal binde deg på livstid, men vet hvertfall at du har tid i nærmeste framtid. 


Håper jeg kan finne en som vil være sammen med meg og Gizmo :) 

Planlegging

  • Postet 12.01.2016, klokken 10:53 i Dyra mine

Den 25. Januar blir Gizmo 5 år, og da blir det selvfølgelig selskap. Elsker å ordne og planlegge til dyras bursdager. De har reddet livet mitt, og det skal de få igjen for så lenge de lever. Jeg har hatt veldig mørke stunder, og mener det helt oppriktig når jeg sier at jeg ikke hadde overlevd uten de. Så folk må gjerne synes at jeg er tullete som feirer de, men jeg synes de skal få litt ekstra i tillegg til et generelt godt liv. 

Gizmo spesielt elsker besøk og gaveåpning, så han er det ekstra stas for. Det er ikke så ofte vi har besøk, så det er ekstra stas når det er så mange på en gang. Ikke akkurat store plassen her, så vi inviterer nok flere etterhvert når vi får flyttet til noe større, men enn så lenge blir det de som alltid har feiret dyra.
Vet ikke helt hva jeg skal lage og gjøre i år, men finner nok på noe. 

Her er litt mimring fra de to andre bursdagene hans. (Han bodde jo hos noen andre de andre bursdagene) 

 


Disse laget jeg selv, og pynten satt jeg en magnet på bak, så gjestene fikk med seg hjem og kunne henge den opp :)

Processed with Moldiv

Og til denne bursdagen laget jeg mopsemasker til alle gjestene :) 





Intervjusnakk

  • Postet 08.11.2015, klokken 19:23 i Asperger

Noe som har blitt litt feil oppfattet er intervjuene jeg har gjort. Har inntrykk av at veldig mange tror at jeg gjør det for å bli kjent selv, men det jeg egentlig vil er å få fram nettopp hvordan det er å leve med Asperger syndrom, å gjøre så diagnosen er kjent for mange. Jeg kunne like gjerne gjort intervjuer anonymt, men jeg tror det betyr mer for andre med diagnosen eller deres nærmeste at noen tør å stå fram med det. Eller, det vet jeg betyr mye for mange.
Da jeg fikk diagnosen så var det eneste jeg fant helt basic ting som var skrevet av leger og psykologer, og det ga meg veldig lite. Det sa meg ingenting, og sånn jeg leste det da så trodde jeg at alle med Asperger var sånn, men det er jo helt feil. Jeg har møtt mange som har samme diagnose, og jeg har enda ikke møtt noen jeg føler meg lik. Det er kjempestore forskjeller på oss.
Så det jeg vil er å få fokus på hva Asperger syndrom er, hva det kan gjøre med en person, og hvordan vi kan takle ting. De bildene som har blitt tatt til intervjuene har jeg stort sett vært misfornøyd med, så da sier det seg egentlig selv hvorfor jeg har gjort det. Ville jeg bli kjent så hadde jeg aldri latt de bildene bli publisert noe sted.
Jeg har også svart på mange mail der folk har ønsket å gjøre en skoleoppgave om Asperger, og stille meg en haug av spørsmål. Det gjør jeg gjerne, for jeg vil at flest mulig skal lære. Så det er bare å spørre hvis du lurer på noe.
Jeg gjorde mitt første intervju i blad i 2011, da var det Topp som ønsket et intervju, og etter det har det blitt mer og mer snakk om det. Det ble jo veldig mye snakk om det da Broen kom på tv, og selv om den rollen er overdrevet i forhold til hvordan jeg er selv så er jeg glad for fokuset på diagnosen.
Jeg sjekker så og si aldri lesertallene her på bloggen, for det viktigste er at noen i det hele tatt kan lære av det jeg skriver. Etter de få gangene jeg har sjekket så har jeg jo sett at det ikke er mange som er innom her, men jeg vet det betyr mye for de som er innom, og det er det som er viktig. At det kan hjelpe noen.


Som dere ser så er det flest blader jeg har vært i, men har også svart på noen spørsmål i et par bøker. 

Broen

  • Postet 05.11.2015, klokken 18:12 i Asperger

En journalist i Dagbladet kontaktet meg i stad angående Broen og Saga Norèn-rollen. Hun hadde snakket med Autismeforbundet ( har aldri hørt om det, mente hun kanskje autismeforeningen? ) og de mente at rollen var altfor overdrevet, noe jeg synes er litt rart. Autismeforbundet må jo ha møtt massevis av folk som har Asperger, og det er så ekstrem forskjell på oss som har diagnosen, så jeg klarer ikke helt å skjønne at de virkelig ikke har møtt noen som ligner på den rollen. I forhold til meg og min diagnose så er den rollen veldig overdrevet, men jeg har møtt flere som også har Asperger som er som henne, så synes det er litt merkelig at de som sikkert har møtt så mange sier det de gjør. Veldig flott at de ufarliggjør diagnosen, men det finnes faktisk de som er sånn. Er uansett supert at Asperger har blitt et tema folk snakker om, for tidligere har man bare hørt om det i rettssaker og i forhold til helt forferdelige ting, så jeg synes det er kjempebra at det er så mye snakk om det om dagen. Det er absolutt med på å gjøre det litt mindre skummelt.



Asperger nå og da

  • Postet 19.10.2015, klokken 13:04 i Asperger
Tenkte jeg kunne komme med et innlegg om hvordan Asperger påvirker meg nå og for 11 år siden da jeg fikk diagnosen. Forskjellene er store. Fortsatt noe av de samme problemene, noen i større skala nå og noen i mindre.

Når jeg fikk diagnosen for 11 og et halvt år siden så var jeg jo på et helt annet stadiet i livet enn nå. Jeg var akkurat ferdig med barneskolen, og hadde store problemer med å finne en ungdomsskole å gå på. Har du lest bloggen min lenge så vet du hva jeg slet med, og hvis ikke så har jeg en egen kategori med skoleinnlegg. Som 13 åring og nylig diagnostisert så slet jeg med folkemengder, store skoleproblemer (pga at jeg ikke klarte å følge med på timene på barneskolen uten tilrettelegging så hang jeg veldig etter i mange fag), prating generelt med alle andre enn familie, selvskading, mye depresjon og angst på et litt annet nivå enn i dag. 

På den tiden så var jeg ekstremt deprimert, og det eneste som holdt meg i live var Emil(hund). Hadde jeg ikke hatt han på den tiden så vet jeg at jeg ikke hadde vært her i dag. Han var så avhengig av meg, og jeg var den eneste han stolte ordentlig på etter å ha blitt mishandlet av noen tidligere, så jeg hadde ikke samvittighet til å forlate han.

Jeg følte meg samtidig så mislykket med tanke på skolen. Som sagt over så hang jeg veldig etter i mange fag fordi jeg ikke fikk tilrettelagt undervisning før i midten av 8. klasse. I matte f.eks så hadde jeg matte for 5-6. klasse når jeg gikk i 10. klasse. Jeg hadde jo ikke fått med meg noe i timene på barneskolen fordi jeg slet så mye, jeg hadde så angst for å gjøre feil og for alle de andre elevene rundt meg. Og på ungdomsskolen fikk jeg ikke karakterer fordi jeg fikk så angst for å ikke gjøre det bra nok. Det stresset meg alt for mye.

I dag vil jeg si at jeg er ganske godt fungerende. Selv om jeg ikke jobber så fungerer jeg sånn noenlunde ellers. Jeg har fortsatt en del problemer, men ikke mer enn jeg klarer å takle.  Jeg har fortsatt dager der jeg bare kan dette sammen med en gang jeg kommer inn døra hjemme fordi jeg er så sliten. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere. Og jeg klarer å la være om det er andre tilstede. 

Ellers nå så er jeg fortsatt ganske forsiktig når det kommer til prating. Jeg er hele tiden redd for å si noe feil. De som jeg har kjent i alle år er jeg ikke nervøs rundt, men de jeg ikke har kjent like lenge eller nettopp har møtt har jeg veldig angst for å prate med. Det betyr ikke at jeg ikke vil, jeg sliter bare med å holde samtalen i gang. Og det sliter jeg veldig med. For jeg vil så gjerne prate, jeg er bare redd for å si noe feil eller bli oppfattet galt. Så skulle jeg virke uinteressert så er jeg absolutt ikke det. Blir du godt nok kjent med meg så prater jeg maaaaasse

Jeg sliter fortsatt med mye angst, men nå er det angst for flere andre ting enn som tenåring. Nå er det dødsangst, og angst for å gjøre eller si noe så feil at jeg mister menneskene rundt meg. Og det å møte nye mennesker. Det er helt grusomt for meg. Å hele tiden overtenke hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg er ufattelig slitsomt.

Også har vi jo maten da. Det er jo et kapittel for seg selv. Jeg synes det er kjempeskummelt å smake på ny mat, og dermed blir kosten veeeldig ensidig. Jeg skulle så ønske jeg klarte å smake på mer, det er jo egentlig ikke noe å være redd for. Så det synes jeg er ganske flaut å innrømme at jeg er redd for. Jeg klarer å smake hvis noen smaker først og kan si hva det minner om, men ellers så er det uaktuelt. Så jeg skulle helst hatt litt hjelp med akkurat det, for jeg sliter veldig der. Jeg sliter jo med vekten nettopp fordi det blir altfor mye karbohydrater og at jeg ikke tør å prøve ny mat. Jeg synes ikke det er noe gøy å være så ¨kresen¨. Jeg er jo vegetarianer i tillegg, og det er jo ikke det at det er noe hindring for å ha et bra kosthold, men det er jo slik det virker for andre når jeg spiser så ensidig. 

Jeg hater å si til andre at jeg er vegetarianer, for jeg vil jo skille meg ut minst mulig for å slippe å ha så sosial angst. Så jeg er hvertfall glad det er en vegetarianer til i Stephan sin familie, for da slipper jeg å føle på akkurat det der. Er mye lettere når å være det når det er en naturlig ting for de også. For det var jeg faktisk redd for å si at jeg var. Vil ikke være et problem for andre, men der er det helt akseptert, og det er veldig deilig. 

Selvskading har jeg sluttet med. Jeg begynte vel som 10-11 åring. Og sluttet for halvannet år siden. Veldig glad jeg klarte det. Mye av det er takket være Stephan som kom inn i livet mitt. Veldig kjedelig med de arrene nå, men de skjuler jeg så godt jeg kan. Nå holdt jeg meg heldigvis til ett sted, men veldig kjedelig at det stedet var ene armen. Det er ikke lett å bortforklare hvorfor jeg ikke går i kortermet på sommeren. Jeg vil ikke at andre skal se hvor fæl armen min ser ut. Også vil jeg ikke at andre skal se på meg som oppmerksomhetssyk, for det er jeg ikke. Oppmerksomhet i sosiale settinger er jo noe av det verste jeg vet, vil helst sitte rolig uten alle øyne på meg. For de som ikke har peiling på sånt så kan jeg vel til og med oppfattes som farlig fordi jeg har gjort det mot meg selv. Og det er vel den verste frykten. Jeg kunne aldri i livet skadet andre, jeg hjelper til og med insekter ut i stedet for å drepe de. Jeg har bare vært så langt nede at jeg hatet meg selv og ville slippe å tenke på alle de tragiske tingene, at jeg i noen sekunder heller ville ha vondt fysisk i stedet for psykisk. Rett å slett rømme litt fra de faktiske problemene. 

Folkemengder derimot er jeg ikke redd for nå i motsetning til for 10-11 år siden. Nå slapper jeg faktisk litt av fordi jeg kanskje ikke blir like stirret på og glir mer inn i mengden. 

Soving har jeg også problemer med, men nå som jeg får noe som hjelper meg med å sove så sover jeg i 12 timer. Uten hadde jeg bare ligget med et uendelig tankekjør. Det gjorde jeg altfor lenge før jeg ba om hjelp. Og det var virkelig slitsomt. 

Noe annet som påvirker livet litt i forhold til det å ha Asperger er jo valget jeg har tatt om å ikke få egne barn. Jeg er veldig glad i barn, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt som følger med det. Som å følge opp alt som skjer i skole og forholde seg til alle klassekamerater, fritidsaktiviteter og slikt etterhvert. Jeg tror at det ville blitt for mye for meg. Jeg vet at mange med Asperger har barn og klarer seg helt fint med det, men jeg har bare valgt å la være. Jeg kunne godt tenke meg å bli avlastningshjem for noen etterhvert, for jeg vil så gjerne hjelpe noen som trenger det. Og det er jeg ganske sikker på at jeg hadde klart.

Og jeg synes det er kjempekoselig med besøk. Så når jeg og Stephan får oss et større sted å bo etterhvert så håper jeg at familie vil komme mye på besøk til oss, det hadde jeg syntes vært veldig koselig. Synes det er veldig stas at Stephan har onkelbarn som jeg nå også er tante til, så de kan komme så mye på besøk som de bare orker. Det er ikke like lett når man bare bor på 33 kvadrat, men vi har fått til besøk her også vi, utrolig nok. Der det er hjerterom er det husrom sies det jo :)

Men vi ser veldig fram til å kjøpe noe sammen. Vi er snart i gang med den prosessen, vi skal bare få lån først. Så skal vi se etter noe :) Blir spennende å se hva jeg kan få for den leiligheten her også. Har jo bodd her i 4 år nå snart, så må vel tjene noe på det hvertfall. 

DIY tv-benk

  • Postet 19.09.2015, klokken 20:10 i Asperger

En av mine største interesser er interiør, og i dag ble endelig tv-benken min ferdig, så hadde lyst til å vise den fram :)

Bordet ble nesten gratis, brukte bare penger på skruer og maling/beis. Trematerialene hadde pappa liggende, som vi kunne bruke. Bordplaten er mye mer massiv enn bildene tilsier. Synes resultatet ble helt nydelig! Er veldig glad i mørkt treverk og drivved sammen med sølvdetaljer.

Stephan og pappa skjærte til og satte det sammen, og jeg planla og malte. Ble mye finere enn hva jeg hadde trodd. "Skuffene" er trekasser fra kremmerhuset, og håndtakene er fra Riviera Maison.

Sånn så det ut før. Var veldig fornøyd med tv-seksjonen som sto der før. Den hadde ekstremt mye oppbevaringsplass. Men ville ha mer av samme stil som resten av stua, og for å få plass til 55" tv-en måtte den byttes ut uansett.

Slik ser det ut nå :)

Blider fra prosessen :)

Aftenposten. A-magasinet.

  • Postet 04.09.2015, klokken 16:50 i Asperger

I dag kom det ut et intervju med meg i Aftenpostens A-magasinet. (Det kan også leses på nett for de som er abonnenter)

Blir aldri helt vant til det, er alltid så spent på hvordan det blir seende ut til slutt og hvordan det blir motatt. Men det ble bra :)

Synes det virket litt som at jeg er helt alene ut i fra hvordan det ble skrevet, men jeg har jo Stephan. Og vi har det veldig fint sammen, har blitt mye mer utadvendt etter jeg ble sammen med han også, så det har hjulpet på flere måter.

En annen ting jeg vil påpeke med intervjuet er at jeg ikke har noe ønske om jobb. Jeg ville gjerne jobbet kanskje en dag i uka eller en dag hver andre uke på noe sånt som hundebarnehagen som Gizmo går i, men jeg har ingen ønsker om daglig jobb. Det hadde jeg aldri i verden orket desverre.

Synd at det er sånn, men jeg er glad jeg klarer å se hva jeg er i stand til og ikke. Det kan være noe dritt å ha Asperger, med tanke på hvor sliten jeg faktisk blir av helt vanlige ting som folk ikke tenker over engang. Så jeg er glad jeg på forhånd vet hva jeg klarer å takle, så jeg ikke blir helt ødelagt.

London

For de som ikke vet det allerede så fikk jeg tur til London av søstra mi, hennes mann og hans sønn til bursdagen min så jeg og hun kunne dra dit, og i går kom vi hjem etter 3 dager der. Så her er et bildedryss fra turen vår.

Hadde det veldig gøy, og fant en kjempefin butikk med hundeutstyr. Så Gizmo fikk masse fint :) Legger ved litt bilder av gavene hans også, han fikk de nå nettopp siden jeg kom hjem så sent i går.

Dyreterapi

  • Postet 13.04.2015, klokken 22:01 i Asperger

For de av dere som ikke har fått det med dere så ligger det et intervju med meg ute på klikk.no nå om dyreterapi.

http://www.klikk.no/kvinneguiden/article1535730.ece

A happy birthday is measured not in the amount of gifts one gets, but in the amount one is loved.

  • Postet 26.01.2015, klokken 22:06 i Dyra mine

I går hadde Gizmosen bursdag, og det ble såklart feiret, så her kommer et bildedryss fra dagen hans

Fikk ikke tatt bilder av alle gjestene med maskene, men vi var totalt 9 mennesker og 4 dyr med Gizmo :) Alle fikk hver sin mopsemaske laget av meg.

Dyregjestene som kom :) Rabalder, Nero og Børre.

Gizmo var storfornøyd :)

Og han ble glad for alt han fikk. Han var så heldig og fikk frukt ( han elsker spesielt mango og banan ), favorittgodteriet, penger til operasjon, seler, klær. Og det mest overraskende på var at han fikk 4 gratis dager i hundebarnehagen han gikk i før operasjonen av folka der! Han har ikke kunnet være der etter det fordi jeg sparer til neste operasjon ( som er 24. Februar ), så det ble vi superglade for. Han er så glad i tantene der :) Blir gøy for han å komme tilbake.

Every moment spent with you is like a beautiful dream come true. I love you <3

Fjoråret endte som dere allerede vet ganske trist, med at jeg mistet Leon på en fæl måte. Men fjoråret var heldigvis ikke bare trist, helt i slutten av juni skjedde jo noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg fikk jo endelig verdens beste. Vi møttes for 10 år siden, og jeg har alltid likt han, men aldri turt å si noe om det til han. Så det har vært noen pinlige møter, siden ingen av oss turte å si noe om det. Så jeg hadde aldri trodd at det her kom til å skje. Men jeg er så uendelig glad for at det har gjort det. Han er alt jeg håpet på og mer, og selv om det tok ti år før noen av oss turte å si noe så var det så verdt å vente på. Jeg hadde ikke klart meg uten han etter det med Leon. Han har vært så god å ha, og har vært sammen med meg hver dag og natt siden det skjedde så jeg skal slippe å være alene i leiligheten.

Det er så deilig å ha en som forstår meg så godt. Jeg har jo ikke pleid å feire jul, men denne gangen gjorde jeg til og med det, med han og familien hans. At jeg klarte det er jo helt utrolig, med tanke på den sterke sosiale angsten jeg får i slike settinger. Men både han og familien er bare koselig å være sammen med, så det gikk kjempebra. Det merkes vel kanskje på meg at jeg trekker meg litt unna, det er ikke fordi jeg har noe imot menneskene rundt meg, bare at det blir litt mye for hodet noen ganger. Blir mye fortere sliten enn "vanlige". De som kan litt om sånt eller sliter med det selv skjønner meg vel der. For menneskene her er det ingenting i veien med, jeg har blitt glad i de alle. Bare gode mennesker hele gjengen. Så om noen av dere leser det her så håper jeg dere tror meg, dere er herlige! Virker jeg mer tilbaketrukken noen ganger så er det ikke dere det er noe med, bare jeg som er litt sliten.

Jeg er SÅ takknemlig for at jeg har Stephan. Jeg har sikkert ikke vært den letteste å ha med å gjøre med de problemene jeg har, så at han fortsatt er like glad i meg er jeg så glad for.

Og det er så koselig å se hvor glad Gizmo har blitt i han også. Han har blitt like avhengig av Stephan som han er av meg. Han blir like glad for å se han som meg.

Så du skal vite det, Stephan; du er virkelig elsket. Jeg er så ubeskrivelig glad for at det ble oss til slutt <3

Grief makes one hour ten.

  • Postet 29.11.2014, klokken 22:39 i Dyra mine

I går døde Leon. Søte, gode Leon.. Og det føles som om det er min feil, så det er veldig tungt akkurat nå.

Det begynte for tre uker siden da jeg måtte kjøpe et annet fôr fordi dyrebutikken ikke hadde det han pleier å få. Han ville ikke ha det, og jeg tenkte bare at han kom til å spise det når han ble sulten fram til han fikk det vanlige. Han spiste veldig lite og jeg fikk kjøpt det gamle innen en uke. Når han da fikk det gamle så ville han ikke ha det heller. Jeg tenkte at han bare ikke hadde fått med seg at jeg hadde byttet, og ventet litt til. Når han fortsatt ikke hadde spist så tenkte jeg bare at han var i en matlei periode. Han fikk litt leverpostei og annet godt den siste uken, men til slutt ville han ikke ha det heller og da visste jeg at noe var galt. Han har alltid vært glad i sånt, så noe måtte være galt.

Tok han med til dyrlegen på torsdag, og der ble han liggende noen timer med intravenøst og spiste endelig litt etter å ha vært der litt. De mente at han hadde noe som heter fettlever. Noe ofte katter kan få om de ikke spiser på noen dager, det visste jo såklart ikke jeg. Ante ikke at det var farlig at de ikke spiste på et par dager så lenge maten sto framme og han hadde muligheten til å spise.

De kunne uansett ikke være sikre før han hadde blitt undersøkt med ultralyd, noe de ikke hadde der, så jeg avtalte tid på dyrehospitalet dagen etter. Leon fikk være med hjem for natten, de mente det var mer avslappende for han enn å være der fram til neste dyrlegetime.

Vi møtte opp på dyrehospitalet dagen etter og der ble det tatt ultralyd og urinprøve. Hun var ikke sikker på hva som var galt med han, da det ikke var helt tydelig på ultralydundersøkelsen. Det var flere mulige sykdommer. Hun sier da at de vil ha han der minst fram til mandag for å få intravenøst og sonde, pluss at de måtte ta masse prøver for å finne ut av det. I verste fall ville det kommet på 20000 bare i helgen, pluss at han ville krevd veldig lang tid på å komme seg helt, og veldig nøye oppfølging.

Det knuste meg helt, for jeg hadde virkelig ingen mulighet til å betale det nå, og siden jeg har hjelpeverge så får ikke jeg personlig ordnet nedbetaling eller utsettelse. Bare de to dagene kostet meg 8000, hvor jeg måtte låne 4000 av de. Så det ga meg ikke en mulighet til å få han frisk engang. Siden jeg ikke hadde noe å betale med så var det bare en utvei, og det var å la Leon dø.

Jeg føler meg så grusom nå. Jeg føler at det er min skyld at han ble syk siden jeg ikke fulgte nøye nok med på matinntaket, og det er min skyld at han måtte dø fordi han kom til en person som ikke har noe særlig med penger. Det er jo ikke hans skyld hvem han kom til..

Jeg har alltid ment at hvis man ikke har råd til å ha dyr og sørge for at de får den dyrlegehjelpen de trenger så burde man ikke ha dyr, og det er jo nettopp det jeg ikke klarte nå, så jeg føler meg som et grusomt menneske.

Og det føles som om jeg velger Gizmo ovenfor Leon med tanke på at Gizmo også holder på å bli frisk for tiden, men jeg gjorde overhodet ikke det. Gizmo har en helt annen form for sykdom som de vet hvordan de skal behandle, og med Leon var det veldig usikkert og han var skikkelig dårlig.

Det føles som om det var jeg som drepte han, og jeg har så uendelig dårlig samvittighet nå. Jeg føler ikke jeg fortjener noen ting.

Det er jo ikke sånn at jeg ikke synes Leon var verdt det det ville koste, for jeg ville betalt alt i verden for at dyra mine skal ha det bra. Jeg hadde rett og slett ikke penger nok. Og det kommer til å gnage på samvittigheten min. Ikke nok med at jeg mister han, men å i tillegg føle at det er min skyld er helt forferdelig..

Vakre, lille Leon som bare ble 7 år..

Let us be grateful to those who make us happy; they are the charming gardeners who make our souls blossom.

Etter Gizmo kom til meg så har ikke lenger depresjon vært et like stort problem som før. Og det er så deilig, å endelig ikke være like langt nede som jeg har vært.
Jeg sliter derimot mye mer med angst, noe som fører til enda sterkere tvangstanker (utprøving av forskjellige medisiner mot det gjør ikke akkurat saken lettere, da det tuller helt med hodet) fordi jeg er redd det skal skje han (og de to andre selvfølgelig) noe. Og spesielt siden han har fått konstatert patellaluksasjon av to dyrleger.
Jeg er fullt klar over at dyr ikke lever like lenge som mennesker, men jeg jeg hadde vel ikke regnet med at problemene kom så fort som de gjorde.
Og det er ikke det at Leon og Nero ikke betyr like mye, for det gjør de, men Gizmo har en så sterk personlighet som lyser opp hvertfall min hverdag.
Han er en så lykkelig liten tass, man kan ikke være langt nede når man ser hvor glad han er. Og hvor glad han blir for de minste ting.
Dere skulle for eksempel sett hvor glad han blir når jeg henter han i hundebarnehagen. Han tar helt av. Og det er ikke fordi han ikke trives der, for han er faktisk veldig glad i å være der, og spesielt hvis det er noen han liker ekstra godt der. Han er bare så uendelig glad i meg, og det å se hvor glad han er gjør meg også veldig glad. For jeg er minst like glad i han, og det å se at de jeg er glad i har det bra er det aller viktigste for meg. Er ingenting som gjør meg like glad som det. Det er kanskje veldig klisje, men sånn er det faktisk for meg :)

Jeg håper så inderlig at Gizmo kommer seg. Han er bare 3 år, og er en så livsglad hund. Han fortjener ikke å måtte gå gjennom noe vondt.
Det er ikke noe alternativ å ikke operere han pga pengemangel, når en operasjon kan gjøre han helt frisk. Jeg gjør virkelig hva som helst for å løse det på en eller annen måte.

Selv om jeg har Asperger og veldig mange (dessverre) fortsatt forbinder det med å være egoistisk og ikke tenke like mye på andre som seg selv så er det hvertfall helt feil i mitt tilfelle. Det å se at de jeg er glad i er glade gleder meg mer enn noe annet.

Nå skulle ikke dette være noe negativt innlegg, men jeg må bare kommentere noe jeg ofte blir spurt om.
Jeg får nemlig ofte spørsmål om jeg ikke er glad i mennesker og ikke bare dyr. Det er et enkelt svar på det. Jo, jeg kan fint være like glad i et menneske, men det har seg bare sånn at sånn som livet mitt er nå så er dyrene de som står meg nærmest.
Det irriterer meg litt at folk ser på meg som at jeg lever i min egen verden og ikke tenker på andre mennesker. For det er helt feil.
Jeg kunne for eksempel hatt et vanlig liv med kjæreste, og barn etterhvert, det er bare ikke noe jeg stresser med. Jeg tar livet som det kommer. Så det er ikke sånn at jeg ikke har evnen til å være like glad i mennesker som dyr, måtte bare nevne det da jeg er lei av å høre at andre tror det om meg. Fordommer er kjedelige greier, hva med å heller prøve å sette seg inn i andres situasjon?

Vi er forresten mye ute på forskjellige hundetreff, så om du bor i nærheten og har lyst til å hilse på Gizmo og meg så er det bare å si fra :)

How beautiful a day can be when kindness touches it!

  • Postet 14.04.2014, klokken 10:18 i Dyra mine

Her startet dagen med et sjokk! Har fremdeles ikke sunket inn tror jeg, tror fortsatt at det ikke kan være sant.
Må nesten starte helt fra begynnelsen for at dere skal skjønne hva det handler om, for dere som bare følger med her har vel ikke fått med dere hva som bekymrer meg om dagen.

Vi var hos en dyrlege i Ski på mandag for å få en annens mening angående bakbeina til Gizmo. Og han hadde dessverre ikke gode nyheter han heller.
Fikk beskjed om at Gizmo har patellaluksasjon grad 2-3 på ene beinet og grad 3 på det andre. Så nå som to stk har sagt at det er patellaluksasjon så er det ganske sikkert at det faktisk er det.
Den operasjonen som han trenger koster 12000 pr bein, også kommer det sikkert medisiner oppå det igjen. Vet ikke om han må ha noe rehabilitering også, det tar jo 6 ( +/- ) uker å komme seg etter noe sånt.
Og siden jeg ikke har sjans til å komme opp med så mye penger med en gang så følte jeg meg rimelig desperat.
Da jeg fortalte om hva vi hadde fått beskjed om på instagram'en til Gizmo ( gizmothecutepug ) så tilbød folk å hjelpe med en gang! Snakk om fantastisk snille mennesker!
Det er visst folk som har greid å samle sammen nesten alt og noen ganger alt de har trengt på den måten før, og det var veldig rørende at så mange ønsket å hjelpe gutten min.
Jeg er overhodet ikke ute etter å tigge, men når folk tilbyr å hjelpe så kan jeg ikke si nei når situasjonen er som den er. Det er jo ikke sånn at jeg ber om penger til eget forbruk, det er for å gjøre Gizmo frisk. Da stiller det seg annerledes synes jeg.
Jeg hadde uansett ikke regnet med at jeg greide å få inn så mye penger, siden jeg ikke har spurt rett ut om noen kan hjelpe, men da jeg var ute med Gizmo på morgenen i dag så skulle jeg bare sjekke nettbanken for å se om han hadde fått noe, og da så jeg plutselig dette ;

Kan det være sant? Er virkelig folk så sjenerøse mot noen de ikke kjenner engang? Det må være en feil? Har virkelig én person alene satt inn 10000 kroner?
Uansett, TI TUSEN takk til hvem enn du er! Du aner ikke hvor mye det betyr!
Hver eneste krone hjelper, så vi blir glad for alt uansett om det er lite eller mye.
Utrolig rørende at noen vil hjelpe oss.
Det er jo nesten halvparten av alt vi trenger, det er jo sinnsykt. Hadde ikke regnet med dette, for å si det mildt.
Jeg kommer ikke til å tigge her etter penger og legge ut om hvor desperate vi faktisk er, men jeg legger ut én gang så folk som vil av egen fri vilje kan donere noe hvis de ønsker.
Gizmo har fått seg en egen konto, og den er 61296739757
Om det skulle komme inn mer (jeg forventer ikke det, men siden jeg nå har sett hvor gavmilde enkelte er så må jeg bare påpeke dette) enn hva operasjonene koster (de opererer et og et bein om gangen for at han skal kunne klare å gå) så blir ikke de ekstra pengene brukt på meg selv, de blir satt av til framtidige dyrlegebesøk og medisiner. Hadde ikke hatt samvittighet til noe annet!

"Until one has loved an animal, a part of one's soul remains unawakened."

  • Postet 27.01.2014, klokken 17:27 i Dyra mine

Gizmo ble 3 år på lørdag, og i går hadde vi selskap, så her kommer et lite(stort) bildedryss. Tok ikke så mye bilder i selve selskapet, så det ble mest detaljbilder.
Dere som følger siden til bloggen på facebook vet at vi har fått beskjed om at Gizmo har patellaluksasjon grad 2, og er veldig bekymret for dette, så det var godt å ha en dag med tankene på litt annet. Tenker omtrent ikke på annet om dagen, er så redd for å miste han.
Ta sjansen på operasjon og narkose og likevel miste han eller ta sjansen på å ikke operere og miste han etterhvert om han blir verre.. Aner ikke hva jeg skal gjøre. Prøver å finne flere dyrleger som kan se på han, så jeg kan bli mer sikker på om det er noe galt eller ikke. Han viser nemlig ingen symptomer, og da er det så ekstra vanskelig å bestemme seg. Operasjonen er veldig dyr, men det er ikke dèt det står på, jeg tar heller opp lån om jeg må det, det er bare det å ikke vite og ta sjanser som er vanskelig. Jeg vet at dyrlegene på dyrehospitalet vi går til er flinke, de reddet Emil mange ganger da mange andre ville gitt opp, men ting kan jo skje likevel. Og mopsene er jo ekstra utsatt under operasjoner.

Men men, over til bursdagen og selskapet. Gizmo storkoste seg, og var helt utslått når det var over. Det var jeg og, siden jeg ikke hadde fått tatt medisiner i tillegg. Så det ble en goood natt.
I morgen skal han i hundebarnehage for første gang, spent på hvordan det går. Blir ikke så lenge første dagen, må prøve å se hvordan det går. Går det bra så blir det muligens èn dag i uken framover. Han er glad i å være sammen med andre hunder, så det burde gå bra.



(dette bildet er fra tidligere, men synes det er så fint :))









Med det samme jeg er innom her, så vil jeg tipse dere om noen herlige bøker. De er så søte og morsomme.









I just want out.

"I start to feel like I can't maintain the facade any longer, that I may just start to show through. And I wish I knew what was wrong. Maybe something about how stupid my whole life is. I don't know. Why does the rest of the world put up with the hypocrisy, the need to put a happy face on sorrow, the need to keep on keeping on? I don't know the answer, I know only that I can't. I don't want any more vicissitudes, I don't want any more of this try, try again stuff. I just want out. I've had it. I am so tired. I am twenty and I am already exhausted."

- Elizabeth Wurtzel

Hodepine, frustrasjon, svimmelhet, forvirring, alvorlig depresjon og angst. Sliten!
En ting er helt sikkert, hadde ikke jeg hatt et ansvar ovenfor dyrene mine så hadde jeg tatt livet mitt for lengst. Hvor mye er det meningen at man skal orke?
Alt blir jo bare verre med tiden, jo lenger jeg sliter med depresjon og angst jo verre blir det. Det baller på seg med problemer. Og med de medisinene jeg bruker nå får jeg så utrolig lett vondt i hodet og svimmelheten kommer også veldig ofte.
Når jeg i tillegg ikke føler meg velkommen her jeg bor så blir det ikke bedre akkurat. Jeg skulle ønske jeg kunne flyttet med en gang.
Har man ikke vært i den situasjonen så er det nok vanskelig å sette seg inn i det, men det er virkelig ikke lett å takle.
De siste par månedene har jeg blitt så mye dårligere, jeg vet ikke om det er pga stresset med bosituasjonen eller hva det er, men slitsomt er det hvertfall. Kan det bli verre enn det er nå? Jeg håper inderlig ikke det, det må være grenser for hvor mye et menneske skal gå gjennom. Problemet med psykisk sykdom er at det ikke synes, og andre kan ikke alltid se hvor vondt et annet menneske faktisk har det og det blir dermed ikke tatt like seriøst som fysisk sykdom.
Jeg har aldri vært lenger nede enn nå, og vet omtrent ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kan det ikke bli bedre snart?

Sometimes someone says something really small, and it just fits right into this empty place in your heart.

Jeg får en del spørsmål om dette med jul, så tenkte jeg skulle si litt om hvordan det er hos meg.
Som mange av dere allerede vet så feirer ikke jeg jul, det er ikke fordi jeg er noe anti-jul eller pga sosial angst. Noe mange tror. Jeg feirer ikke pga den enkle grunn at jeg ikke er kristen og synes det er rart å feire noe man ikke tror på. Jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør, presser ikke mine meninger på andre, jeg svarer kun hvorfor jeg ikke feirer om noen spør.
Om jeg en gang får meg min egen lille familie så kan jeg gjerne stelle i stand selskap og ha en liten feiring, men da er det kun fordi det gleder de i så fall, jeg personlig har ikke noe forhold til høytider.
Jeg gir også bort gaver, siden jeg fortsatt får gaver av andre. Synes det er hyggelig å gi bort gaver til de jeg er glad i, og det gjør jeg ellers i året på helt vanlige dager uten grunn også. Ikke bare når det er noe spesielt.
Jeg blir også fortsatt bedt til folk i julen, men jeg velger å være hjemme alene siden jul ikke betyr noe spesielt for meg. Det er overhodet ikke fordi jeg vil at folk skal synes synd på meg, vet at enkelte tenker slik om meg. Det er ikke sjelden jeg hører at folk synes det høres trist ut, men jeg synes det er helt greit å være alene på denne dagen.
Jeg setter mye større pris på at folk tar kontakt ellers i året, det skulle jeg vel innerst inne ønske at flere gjorde. Jeg synes det er mye hyggeligere at folk spør om å finne på noe, eller bare spør hvordan det går (og oppriktig bryr seg, ikke bare spør for syns skyld) ellers i året. Det setter jeg veldig stor pris på. Jeg føler meg veldig lite verdifull, og føler meg mest i veien for folk, så jeg blir glad når noen bare sender en melding.
Når folk bare spør om ting i julen så virker det så påtvunget. Husk på mennesker rundt deg resten av året også.

The thing I love most about my home is who I share it with.

  • Postet 04.12.2013, klokken 21:39 i Blogg

Blir lenge mellom hver gang jeg skriver her når det ikke skjer noe spesielt, skal prøve å bli litt flinkere til å skrive her. Selv om jeg sjelden gir lyd fra meg her så svarer jeg så fort jeg kan på alle mail jeg får, så det er bare å spørre om dere lurer på noe. Svarer jevnlig på skoleoppgaver, bokprosjekt, familie til personer med Asperger eller lignende osv. Enkelte spør jo om de rareste ting, så jeg har hørt mye rart. Er du redd for å spørre om noe så trenger du mest sannsynlig ikke å være det med tanke på alt jeg har blitt spurt om. Så rart er det nok ikke selv om du kanskje er redd for det. 

Men det jeg skulle inn her for å skrive om nå var den nye lille vennen jeg har fått meg. Det er en liten tass på snart 3 år ved navn Gizmo. Han kom hit for 3 uker siden, og jeg har blitt veldig glad i han allerede. På denne korte tiden har jeg vel vært mer ute enn jeg har vært på flere år til sammen. Gizmo og jeg koser oss masse på tur, og han synes det er ekstra stas når vi møter på andre firbeinte. At jeg kommer meg mer ut er nok veldig viktig for helsen min både psykisk og fysisk, siden jeg ellers bare ville sittet inne alene. Noe legen også er enig i, så jeg håper at enkelte innser det snart.
Siden borettslaget ikke er helt enig i at han skal bo her så vet jeg enda ikke om vi blir boende her eller om vi må flytte, men det får vi ta som det kommer. Vil igjen uansett si tusen takk for alle råd jeg fikk angående det da jeg spurte på facebooksiden til bloggen. Setter stor pris på at så mange bryr seg. Får liksom ikke sagt det nok. Når man ikke har så mange så betyr de små tingene mye.
Mer hadde jeg egentlig ikke å komme med nå, ville bare dele noen bilder med dere av den lille gledessprederen min


For flere bilder og videosnutter sjekk instagram. @tinamariekjenner & @gizmothecutepug






If worrying were an Olympic sport, I'd get the gold for sure.

  • Postet 19.08.2013, klokken 22:55 i Blogg

I det siste har jeg tenkt mye på hva som kommer til å skje om det blir regjeringsskifte. Vet ikke om noen av dere husker det, men det var en gang det var en som sa/skrev til meg at han gledet seg til det ble ny regjering så jeg ikke kom til å få så mye penger. Idiotisk ting å si, håper han selv ender opp som trygdet, det er ikke noe luksusliv akkurat. Virker som enkelte/mange tror det.
Jeg har veldig mange dumme(selvmordstanker) tanker fra før, og hvis jeg får dette oppå alt så vet jeg ikke om jeg orker mer. Jeg klarer ikke enda en nedtur nå. Jeg er livredd for at jeg skal få enda mindre penger enn jeg gjør nå.
Så det er altså det jeg går og bekymrer meg for for tiden i tillegg til en haug av andre triste ting.
Jeg har ikke stemt før, for jeg har ikke helt tenkt på hvor viktig det er, men i år skal jeg hvertfall det. Og om det er noen av dere som heller ikke pleier å gjøre det, og som egentlig ikke har tenkt til å gjøre det i år heller så håper jeg dere kan gidde for min(og alle andre i min situasjon sin) skyld.

Har ikke noe bilder som passer til innlegget, så legger bare ved en del instagrambilder ( tinamariekjenner er brukernavnet for de som ikke visste det ) fra tiden jeg ikke har skrevet noe her.


Be careful of your thoughts, they may become words at any moment.

  • Postet 12.05.2013, klokken 10:00 i Blogg

Be careful of your thoughts, they may become words at any moment.
- Iara Gassen

Jeg skjønner at det er vanlig å spørre hva man har tenkt til å bli eller hva man gjør nå for tiden, men nå er jeg bra lei. For når noen spør meg om det så svarer jo jeg at jeg er ufør. Så spør de alltid; "Er det ikke kjedelig?", "Blir det ikke lange dager?", "Gidder du ikke å jobbe?" ++ Det er faktisk ganske respektløst å svare på den måten, jeg er jo ikke ufør for moroskyld eller fordi jeg ikke gidder å jobbe. Jeg har ikke en eneste gang tenkt på at det er lange dager, jeg "rekker ikke" å tenke på den måten. Jeg er så sliten psykisk at jeg har mer enn nok med det lille jeg har å gjøre.
Jeg er langt ifra lat, hadde jeg vært lat så hadde jeg ikke stått opp kl 5 4-5 dager i uka bare for å trene. Og hvorfor i all verden står jeg opp så tidlig når jeg kan trene når som helst på dagen? Jo, nettopp pga psyken. Jeg klarer ikke å trene med masse folk rundt meg, så da må jeg opp tidlig fordi det er minst folk der da.

Det er et av spørsmålene jeg er mest lei, så ville bare få ut litt frustrasjon her..

Jeg oppdaterer som sagt oftere på instagram ( @ tinamariekjenner ) og facebook(riktignok ikke så ofte der i det siste..), så om du vil høre mer fra meg så følg meg der :)




If you can look at a dog and not feel excitement and affection, you must be a cat.

  • Postet 27.03.2013, klokken 22:55 i Blogg

I dag når jeg skulle ut en tur så så jeg plutselig en løs hund løpende i full fart rundt i nabolaget her, så da måtte jeg jo prøve å få tak i den. Det kan ikke ha sett bra ut, for den var så sterk. Siden jeg bare fikk holdt i halsbåndet pluss at det var glatt der vi var så lå jo jeg plutselig på alle fire selv. Han hadde heldigvis navn og nummer på halsbåndet, så jeg fikk ringt eieren, og hun hadde ikke merket at han hadde stukket av engang. Han hadde tydeligvis kommet seg ut på egenhånd. Han kunne jo kommet seg langt avgårde om jeg ikke hadde fått tak i han.
Er ikke første gangen jeg har møtt på og "reddet" en løs hund, og dette er vel den eneste som har hatt nummer på seg. Det er utrolig viktig å ha på, selv om man har chip. Med chip så får man jo ikke funnet ut hvem eierne er med en gang, det gjør man jo derimot med et nummer. Så ville bare minne dere om hvor viktig det er. Skal hvertfall passe på at Nero har på seg det hele tiden fra nå av.
Eieren ble glad for at jeg klarte å få tak i han, og jeg er glad for at det ble en lykkelig slutt. Er jo kjempeskummelt når hunder stikker av midt i byen. Spesielt når de er så hypre og raske som han her var.



Fine Storm :)
( Om du som er eieren ser dette så håper jeg det var greit at jeg legger ut bilde. Glemte å spørre. )

Wake up, do your best, sleep, repeat.

  • Postet 24.02.2013, klokken 18:08 i Blogg

Blir lite oppdateringer her når det skjer så lite i livet mitt, så dere får heller bare si ifra om det er noe spesielt dere vil lese om.
Denne uken har jeg ikke gjort noe særlig egentlig. Stort sett vært hjemme bortsett fra trening og handling som er standard, men på fredag tenkte jeg at jeg skulle overraske farmor. Så jeg dro dit på overrakselsesbesøk, og hadde med blomst og hjemmebakst. Hadde laget eplemuffins og noen vanlige vaniljemuffins. Det ble hun veldig glad for. Var helt ferdig da jeg kom hjem i 18-tiden. Hadde jo vært våken siden 5, fikk ikke tatt noe powernap siden jeg skulle til henne.
Og i dag har jeg stått på skøyter. Synes det er veldig gøy, men jeg finnes ikke flink.

Bruker sjelden kameraet for tiden så har bare noen dårlige iphonebilder, men det får gå.

Sugar, spice and all things nice.

  • Postet 30.12.2012, klokken 22:14 i Blogg

Sist jeg spurte om hva dere ville lese mer om så var noe av det hva jeg fordriver tiden med, men det er sjelden jeg faktisk gjør noe nevneverdig, så det blir sjelden slike innlegg. Men i dag har jeg både laget kort og bakt litt forskjellig.
Har begynt å lage litt annerledes kort. Pop-up cards tror jeg det heter. Til nå har jeg bare laget noen få, så jeg er ikke særlig flink. Men her er hvertfall to av de jeg har laget i helgen. De er ganske enkle, men tar likevel litt tid å lage.

Også har jeg som sagt skrevet bakt. Egentlig bare for tidsfordriv, for jeg spiser jo ikke det jeg baker uansett. Jeg laget minieplemuffins og vanlige vaniljecupcakes med litt annerledes måte å pynte de på. Fant det på en eller annen DIY-side ( digger slike sider, så om du vet om en bra så si gjerne fra :) ), og ville prøve det. Så sånn ble det.

Hadde veldig få former som var små nok, så det ble bare hjerter og stjerner, men synes de ble bra til å være første gang. Skulle bare vært litt høyere, huske på det til neste gang.

Each day comes bearing its own gifts. Untie the ribbons.

  • Postet 24.12.2012, klokken 00:37 i Blogg

Som mange kanskje allerede vet så feirer ikke jeg jul, men jeg får fortsatt gaver ( jeg har sagt at jeg skjønner om jeg ikke får, men jeg får likevel ). Og jeg gir gaver selv om jeg selv ikke feirer, siden andre gjør det så synes jeg at jeg bør gi gave. Men jeg merker ikke det julestresset som så mange snakker om. Jeg og dyra er sammen med mamma på lille julaften ( hos meg ) , spiser helt vanlig middag sammen og får gavene våre. Helt greit.
Under kan dere se hva dyrene fikk i gaver. Glemte et par ting på bildene, men fikk med det meste. De ble storfornøyd begge to :) De er helt ferdige nå, har lagt seg allerede.

Tror Nero kommer til å like denne!

-

Jeg hadde også sendt et par pakker til Danmark. Til en i familien og pusen hennes. Også hadde jeg sendt det i to pakker, den ene adressert til Slusken Larsen (altså pusen), og postbudet var så nysgjerrig på om hun hadde fått seg en ny samboer, så hun ringte til og med på for å spørre. Og "tanten" min ble jo SÅ glad når hun fikk pakkene. Er koselig når noen setter pris på enkle gleder.


Never look down on anybody unless you're helping him up.

  • Postet 10.12.2012, klokken 17:36 i Blogg

Don't wait for people to be friendly, show them how.

Noe av det fineste noen har gjort for meg er faktisk gjort av en helt fremmed person. Og de som kjenner meg vil nok ikke skjønne situasjonen engang, for det er ikke slik jeg er til vanlig. Så de fleste som kjenner meg vil ikke tro det. Det jeg vil få fram med dette innlegget er hvor viktig det er å vise at man bryr seg, uansett om det er folk man kjenner eller om man bare ser at noen har det vondt. Det er en veldig kort historie, men noe jeg alltid vil huske. Det er snart to år siden, det skjedde tidlig i 2011.

Jeg skulle møte en jeg hadde snakket med på nettet. Og hvor han bor, eller hva som skjedde vil jeg ikke gå i detaljer om. Poenget var at jeg følte meg helt verdiløs etter hans oppførsel. Han gjorde meg ikke direkte noe, det var bare måten han fikk meg til å føle meg på.
Jeg skulle hjem, og han fulgte meg til toget. Jeg gråt stille allerede før jeg hadde sagt ha det, følte meg helt forferdelig og var flau over at jeg ikke klarte å la være med å gråte. Og det hjalp jo ikke akkurat at han sa ha det akkurat som ingenting hadde skjedd, selv om han så at jeg gråt og ikke hadde det bra i det hele tatt. Og dere tenker kanskje at han ikke visste hva han skulle gjøre. Og det hadde forsåvidt vært greit, men man går ikke fra noen som har det så dårlig. Uansett.

Jeg måtte bytte tog i Moss(tror jeg det var?), og måtte stå der en liten stund for å vente på toget som skulle videre. Og jeg gråt og skalv enda. Ikke noe veldig synlig eller noe som kunne høres, men tydeligvis nok til at noen kunne legge merke til det selv i mørket. Da var det en som kom bort til meg og spurte hvordan det gikk. Jeg klarte ikke å svare fordi jeg fortsatt var helt satt ut av han andre. Så han bare holdt rundt meg helt til toget kom. Han skulle også på det toget, og han gikk sammen med meg og satt seg ved siden av meg og sa noe sånt som "Du trenger ikke si hva som har skjedd, eller si noe i det hele tatt. Men jeg vil ikke gå fra deg når du har det sånn som nå. Om du vil at jeg skal gå, så be meg om det. Hvis ikke så vil jeg gjerne sitte her sammen med deg til jeg skal gå av."
Etterhvert roet jeg meg litt ned, og klarte å få ut noen ord. Han spurte om jeg ville ha nummeret hans siden han snart skulle gå av, jeg sa ja og ga han mitt nummer også.
Han sendte meg melding dagen etter for å spørre hvordan det gikk, og vi sendte et par meldinger fram og tilbake. Jeg har ikke hørt noe fra han siden, men det viktigste var at han var der da jeg trengte noen.

Jeg kommer ikke til å slutte å møte folk fra nettet pga det som skjedde den gangen. Jeg vet at man generelt skal være forsiktig med å møte folk på den måten, og det er jeg også. Jeg har møtt folk på den måten siden jeg var 13 år, og det har forsåvidt gått greit alle gangene. Det er bare ikke alle jeg har hatt kjemi med, men sånt kan jo skje.
Han fra denne gangen har sagt unnskyld, og har spurt om å møte meg igjen. Jeg har ikke gjort det enda, og vet ikke helt om jeg kommer til å gjøre det heller. Vi får se. Jeg har opplevd mye verre enn det, så det har ikke skremt meg.

Hadde bare lyst til å dele det, for det er som sagt noe av det fineste noen har gjort for meg. Det betydde veldig mye for meg da, og jeg glemmer det aldri.

Det er viktig å bry seg!

Beware ( cute ) dog

  • Postet 07.12.2012, klokken 20:55 i Dyra mine

I dag er Nero-gullet hele 4 år, og det måtte selvfølgelig feires. Nå er selskapet ferdig, og Nero har storkost seg hele dagen. Tipper han kommer til å sove godt i natt, og drømme om pølse-ost-leverpostei-cupcaken han fikk helt for seg selv.
Det snødde til og med litt i dag, det var jo perfekt! Både han og jeg er veldig glad i snø, så det passet bra.

Det ble en del kake og cupcakes til overs, så jeg gikk til et par av naboene mine med cupcakes. Tror de ble glad for det.

Her er noen (mange) bilder fra dagen, jeg har kost meg minst like mye som han. Elsker å se dyra mine glade, det finnes ikke noe bedre enn det.






Ferdig pyntet, og klar for gjestene!

Leon har også lik sløyfe, men han er litt vanskeligere å ta bilde av.



Nerosen sin cupcake. Pølse - og ostebiter, med leverposteitopping. Det slo bra an!
Hadde pirattema til han, for han lager hele tiden den arrrrr-lyden.





Det ble bestilt kake fra Jenseg i år også, har ikke så god tid til å bake når det er bursdag. Også vet jeg at det alltid er bra varer derfra. Men jeg laget cupcakes selv.







Gavene han fikk. Han fikk også Mariusgenseren som dere kan se på et par bilder.

hits