tina marie kjenner

Vennskap, eller mangelen på.

  • Skrevet 30.08.2016 klokka 12:33
  • Kategori: Blogg

Noe av det jeg synes er mest trist med hvordan jeg har opplevd det å være annerledes er det med vennskap. Jeg har egentlig ingen venner. Jeg har kjæreste, familie, svigerfamilie og bekjente, men jeg har ingen venner. Selv om jeg ikke er alene, så føles det på en måte litt ensomt. De fleste har jo venner, så hvorfor har ikke jeg det? 
Selv om jeg ikke ble direkte mobbet på barneskolen så ble jeg veldig ofte utestengt og ble aldri ordentlig venn med noen sånn at det fortsatte selv om vi gikk på forskjellige skoler. Og det er ingen jeg har holdt kontakten med. Jeg har et par av de jeg gikk i klasse med som venn på facebook, men det er aldri folk jeg treffer eller snakker noe med. Det er bekjente rett og slett. 
Og noe av det tristeste er når jeg ser det blir lagt ut bilder av vennegjenger som jeg gikk på skole med, hvorfor kunne aldri jeg bli inkludert? 

På barneskolen var jeg faktisk mye mer utadvendt enn jeg er nå eller når jeg gikk på ungdomsskolen, kanskje litt for utadvendt? Kanskje derfor ingen ville være venn med meg.. På denne tiden slet jeg jo uten å vite at jeg faktisk hadde et syndrom, så jeg var kanskje litt unormal fordi jeg slet med mye tanker og følte meg veldig utenfor. Noe som kanskje gjorde at jeg ble oppfattet som rar. Fra 6.klasse og resten av tiden ut barneskolen så visste jo også de andre at jeg drev med selvskading, så det gjorde jo ikke akkurat saken bedre, ingen så unge klarer å tenke så langt at denne personen faktisk har det veldig vondt, men samtidig ikke er farlig. Når man ser selvskading i den alderen så er det jo ikke så veldig rart om man tenker at den personen kanskje er farlig og at den personen bør man holde seg unna, men jeg var jo bare veldig, veldig lei meg.. Dette er noe man egentlig burde snakke om, for det vil nok alltid være noen slike sånn som jeg var, som faller litt utenfor og har det vanskelig med seg selv. Det er selvfølgelig ikke en lett samtale å ta, men jeg skulle bare ønske at ingen flere skal føle seg slik jeg følte meg da. Jeg har så vondt av de som er i den alderen og ikke vet hva som er galt med de, men som samtidig ikke er  utenfor at det ikke blir oppdaget tidligere. Det at jeg har Asperger ble jo bare oppdaget fordi jeg ble sendt til psykolog fordi jeg var veldig deprimert. Og det skjedde ikke før jeg var ferdig på barneskolen.
Jeg vil bare påpeke at jeg ikke har noen ting imot de jeg gikk i klasse med, jeg skulle bare ønske at det ble jobbet mer med at alle skal være inkludert, det er ikke bare barnas feil. Lærere og foreldre burde gå litt mer sammen for at ingen skal føle seg alene. Jeg håper dette har blitt bedre, og at det ikke fortsatt er sånn det var som da jeg gikk på skolen. 
Jeg ville ikke gå på samme skole som flere av de jeg gikk i klasse med på barneskolen fordi jeg følte meg så utestengt, så da vi skulle begynne på ungdomsskolen så valgte jeg å begynne på en annen skole enn de. Og selv om jeg hadde en god tone med flere jeg gikk i klasse med på barneskolen så hørte jeg ikke noe særlig mer fra de etter vi begynte på forskjellige skoler. Jeg prøvde jo faktisk 2 uker på samme ungdomsskole som de, og det endte med at jeg var alene hele tiden i de 2 ukene, ingen prøvde å inkludere meg selv om lærerne lovet at de skulle gjøre sitt beste for at jeg skulle trives. Jeg satt på trappa for meg selv hvert jævla friminutt, ikke fikk jeg med meg noe av undervisningen heller siden jeg ikke klarte å fokusere på annet enn at jeg virkelig ikke passet inn der.

Og på ungdomsskolen ble jeg aldri kjent med noen egentlig, jeg har vel et par bekjente derfra også, men samme som med barneskolen så ble jeg aldri ordentlig kjent med de. Og der gikk jeg jo ikke i klasse heller, så det er vel svært få som i det hele tatt husker meg derfra.
Noe jeg også reagerte på på denne tiden og som jeg også har tenkt på i ettertid er at jeg aldri fikk spørsmål om å være med på den turen som alle klasser (hvertfall her i Sarpsborg, vet ikke hvordan det er med andre kommuner) drar på. Det er en Polen og Tyskland tur som man lærer mye om andre verdenskrig på, man besøker konsentrasjonsleirer og slikt. Burde jeg ikke i det minste blitt spurt? Hva med å prøve å inkludere meg i de sosiale tingene? Selv om jeg ikke klarte å være i de vanlige klassetimene så kunne jeg hvertfall blitt spurt om å være med på dette, de kunne jo bare latt meg ha med en assistent. Selv om dette kanskje hadde blitt for mye for meg så ville jeg i det minste hatt valget. 

Og jeg må i samme slengen nevne hvor utrolig ondskapsfulle mennesker kan være i den alderen. I den perioden hvor jeg skulle søke på videregående skoler så  fikk jeg en melding av noen på et nettsted med en advarsel om at jeg ikke burde begynne på den videregående skolen som hun gikk på, for det var visst over 100 stk som hatet meg der fordi de hadde hørt fra noen på ungdomsskolen at jeg var tilbakestående og ville gjøre livet mitt til et helvete om jeg begynte der. Altså, jeg vet ikke hvem de menneskene er engang, så hvordan kan de hate meg uten å kjenne meg? Det er ikke greit. 

Jeg skulle så ønske jeg hadde en person som jeg kunne kalle en venn. Selv om jeg er heldig som har en kjæreste som jeg elsker så vil det punktet alltid være veldig sårt for meg. Det er jo ikke sånn at jeg er mye alene, for jeg er jo sammen med Stephan hver dag, men det blir noe annet enn en vanlig venn. Han har jo venner han, så jeg skulle jo ønske at jeg hadde det også. (Jeg er uendelig takknemlig for at jeg har Stephan, så ikke misforstå der. Han kjenner meg best av alle, og elsker meg for den jeg er.) 
Jeg vil aldri kunne si at den og den har jeg vært venn med siden barndommen. De som har noen slike i livet er virkelig heldig, for det er ikke en selvfølge. 
Det er ingen jeg kan sende melding til for å spørre om vi skal finne på noe sammen bortsett fra familie. 
Den eneste utenom familie som jeg finner på ting med er støttekontakter, som jeg nettopp har fordi jeg ikke har venner. Og det blir liksom ikke det samme, det er en person som får betalt av kommunen for å være sammen med meg. Ikke misforstå, det med støttekontakter er fantastisk. Uten de hadde ikke jeg kommet meg ut på samme måte, jeg skulle bare ønske at jeg ikke trengte det. 

Jeg har jo møtt mange fra nettet opp igjennom årene, siden jeg var 13 år. Synes det er enklere å bli kjent med folk på den måten. Jeg er jo ikke så pratsom i virkeligheten når jeg møter et nytt menneske, så det hjelper å bli litt kjent på forhånd via nett. Det er ikke så lett å åpne seg for folk når man har blitt så mye såret. Men etter jeg begynte å være åpen om problemene mine så synes jeg det har hjulpet, for da får man luket bort de som ikke takler at man er A4, og blir heller bare kjent med de som faktisk bryr seg. Det er verre når man blir kjent med et menneske, også går det en stund før man forteller at  man har en diagnose, og SÅ gidder de ikke å være sammen med deg lenger bare fordi du har en diagnose, selv om de likte deg før de fikk vite om det. Så jeg synes det er bedre å være åpen om hvordan jeg er. Selv om det kanskje ikke gir meg mange venner, jeg ville ikke hatt de som ikke tar meg for den jeg er. 

Måten jeg treffer folk på alene er med hunden min. Vi har vært med på mange hundetreff, og det er kjempekoselig. Jeg synes det spesielt er morsomt med mopsetreff, det er så koselig og gøy å treffe andre med samme rase. Vi pleier også å gå i hundeparken innimellom. Det er jo mest for Gizmo sin skyld, men da treffer jeg jo folk også. Så det er ikke sånn at jeg sitter hjemme alene hele dagen, hver dag. Men dere skjønner vel hva jeg mener med denne posten. 
Dere skjønner vel også nå hvorfor dyrene er så viktig for meg, de er de eneste jeg opp gjennom årene jeg har kunnet stole på. Jeg er kanskje litt overivrig når det kommer til at jeg feirer dyrenes bursdager, det er jo ikke en vanlig greie. Men igjen, det er de som aldri har sviktet meg, og det er de som har kommet og gitt meg kos og trøst når jeg har grått fordi andre har såret meg.



Men denne gladgutten kan få meg til å smile uansett hvor tung dagen min måtte være <3 
 

Skoletips

  • Skrevet 29.08.2016 klokka 15:54
  • Kategori: Blogg

I disse dager begynner jo skolen igjen. Det er jo noen år siden jeg var ferdig, men jeg tenkte jeg kunne legge ut noen få tips om hva som kan hjelpe. Det hjalp hvertfall meg mye mens jeg gikk på skolen. 
Jeg fikk jo diagnosen i det jeg begynte på ungdomsskolen, så jeg har dessverre ikke noen spesifikke tips for barneskolen, men ungdomsskolen og videregående kan jeg snakke litt om. Har skrevet litt om dette før, men det begynner å bli noen år siden, så det er jo ikke sikkert alle har bladd seg tilbake i arkivet.
( Jeg vet samtidig ikke om jeg er den rette til å komme med tips til skole siden jeg selv sluttet etter VG1, men dette er hvertfall min erfaring fram til det. Grunnen til at jeg sluttet med utdanning var vel at jeg så selv at jeg ikke kom til å klare å jobbe, så hvorfor skulle jeg utdanne meg til noe? Dette betyr ikke at alle aspergere ikke er i stand til å jobbe, men at jeg personlig ikke klarte det. Jeg vet om flere som klarer seg fint i jobb, og det er flott, men sånn var det ikke for meg. Dessuten visste jeg heller ikke om noen flere skoler som var som den vgs jeg gikk på, og det var hovedsakelig derfor jeg sluttet. Jeg ville ikke klart å gå på en vanlig vgs. )

- Da jeg begynte på ungdomsskolen fant jeg fort ut at jeg ikke fungerte i klasse, så jeg hadde hovedsakelig alene-timer med lærer, også prøvde vi en time i uka i klasse hvor jeg hadde med meg en assistent. De så jo at det ikke fungerte for meg, så vi sluttet med det etterhvert. Jeg klarte ikke å fokusere i et rom med masse mennesker, da tenkte jeg bare at alle så på meg fordi jeg var rar og at jeg ikke passet inn.

- Timeplanen min var delt opp i vanlige timer og noe vi kalte for "Fri aktivitet". Kanskje 60% vanlige timer og 40% med fri aktivitet. I disse fri aktivitet-timene så kunne jeg velge hva vi skulle gjøre. Handle, håndarbeid osv.. Dette hjalp meg mye, det høres kanskje ut for noen som at da bare slapp jeg unna alt, men nei. Dette hjalp meg siden dagene ikke ble så lange, og jeg klarte å fokusere når jeg først hadde en fagtime. For lange dager slet meg ut. Og hvis du tenker på det så er det veldig intenst med alene-timer, for da er jeg den eneste som svarer på spørsmål læreren stiller, og jeg må følge med hele tiden. I et klasserom med 20-30 andre så kan man sitte litt i sin egen verden og ikke følge med hele tiden. 

- De ga meg ikke fullt så mye hjemmelekser som vanlige elever, fordi de visste at jeg slet med å arbeide på egenhånd. Jeg var veldig usikker på meg selv, og om jeg ikke var 100% sikker på et svar så lot jeg være å svare i frykt for å drite meg ut. 

- Hvis du som meg fikk diagnosen flere år senere enn da du startet på skolen så kan du kanskje også ha gått glipp av mye fordi du ikke klarte å fokusere på undervisningen. Spesielt i matte gikk jeg glipp av mye, så da jeg startet på ungdomsskolen måtte jeg starte med matte fra 5-6.klasse, fordi jeg ikke hadde fått med meg noe fra den tiden pga problemer med mye folk. Så det er veldig lurt å sjekke hva eleven faktisk har lært i løpet av skoletiden. Det betyr ikke at man er noe mindre smart enn andre, bare at man har falt litt ut pga personlige problemer. Det er ikke så lett å fokusere på noe som føles så uviktig når man sliter med psyken. Når man hele tiden sitter der og føler seg stirret på og kanskje blir mobbet, da er det helt forståelig at man ikke klarer å følge med i timen. Men det blir bedre når man får hjelp. 

- Dette er jo ikke noe spesifikt om skole, men det å få taxi til og fra skolen hjalp meg også mye. Jeg ville ikke møte på andre fra skolen, så det at jeg fikk innvilget taxi gjorde at jeg faktisk møtte opp på skolen selv om jeg bodde ganske nærme skolen. 

Noe mer kan jeg ikke huske at hjalp fra ungdomsskoleperioden, så nå kan jeg si litt om videregående. 

På videregående gikk jeg som dere kanskje allerede vet på en spesialskole. Det var en skole for de som slet litt psykisk, og som ikke fungerte i vanlig klasse. Jeg er så takknemlig for at noen fant denne skolen til meg. Jeg har aldri følt meg komfortabel på en skole før denne. Glemmen videregående skole, avdeling VPS. Det hører til en vanlig videregående, men ligger litt ute på landet som en egen avdeling. Det ligger på samme område som det tidligere psykiatriske sykehuset Veum, som kanskje høres litt skummelt ut, men det har ingenting med det å gjøre, og man så minimalt til de som var innlagt der. Nå tror jeg ikke det er noe der, da det åpnet et nytt sykehus her i fjor(?), men jeg husker at vi delte kantine. For de som ville bruke det. 
Det ligger veldig fint og landlig til, noe som alene gjør at man føler litt mindre stress.

Nå kan ikke jeg snakke for hvordan de andre linjene på denne skolen er, men design og håndverk-linjen var hvertfall veldig bra. Spesielt med den læreren jeg hadde :) Man lærer ting i sitt eget tempo, og om man har en dårlig dag så har ikke det noe å si for læringen. Dette var også sånn at man tok VG1 over 2 år, så ting gikk litt mer over tid, og det var veldig fint. 

På det andre året så valgte jeg å kutte ut fag som norsk, samfunnsfag osv, og heller bare ha de praktiske fagene der man laget ting og slik. Jeg er mye flinkere i fag der jeg kan bruke den kreative siden min, den teoretiske delen sliter jeg med å følge med på. 

Mer er det egentlig ikke å si om vgs-tiden min, for der var egentlig alt så tilpasset så jeg hadde ikke noe særlig problemer der :) Men spør meg gjerne om det er noe du lurer på som jeg ikke har nevnt her. 
Siden jeg har hatt denne bloggen siden jeg gikk på videregående så har jeg jo faktisk litt bilder fra den tiden, så for å ikke ha et bildeløst innlegg så legger jeg vet bilde fra de oppgavene jeg likte mest på vgs.
                                                                               

 



 

It was always you

I dag er det 2 år siden jeg og Stephan ble sammen.
Det har både vært oppturer og nedturer, men jeg har aldri vært i tvil om at dette er mannen jeg vil leve med.

Vi møttes i 2004, vi hadde sett hverandre før det siden mormoren og morfaren hans var naboene våre, pluss at familien deres har gått til mamma som har frisørsalongen sin hjemme i årevis. Men vi møttes altså i 2004 sånn ordentlig, jeg husker fortsatt den vinterdagen, og allerede da var jeg betatt. Og i årene etterpå møttes vi også innimellom, det var noen kleine møter fordi vi begge likte hverandre, men ingen av oss turte å si noe i frykt for avvisning. Og det gikk noen ganger et par år mellom hver gang vi snakket sammen, men vi holdt kontakten, og det var alltid godt å snakke med han, det føltes på en måte veldig naturlig uansett hvor lang tid det gikk mellom hver gang, fordi vi har mye til felles både på godt og vondt.

I 2014 turte vi endelig å si det begge to, og gjett om jeg var lykkelig. Nå har det altså gått to år, og jeg elsker han fortsatt like mye. Jeg tror og håper det kommer til å vare <3
På 33 kvadrat er det lett for at man går litt oppå hverandre, men vi klarer oss fint, men gleder oss også til å se etter noe større :) Det må bare litt planlegging til først. 

Etterpå skal vi ut og spise middag, for å feire oss to :)

Jeg elsker deg, Stephan. Aldri tvil på det <3

I'm sorry that my scars will never fade completely, and you will always be reminded of how broken I once was.

  • Skrevet 18.06.2016 klokka 13:10
  • Kategori: Blogg

Et problem jeg får hvert år på denne tiden er varmen. 
Ikke bare har jeg problemer med varmen generelt(blir dårlig av den), men i tillegg så klarer jeg ikke å gå i kortermede topper fordi jeg dessverre har veldig mange arr. Selvskadingsarr. Det er to år siden jeg sist skadet meg, og jeg har overhodet ikke noe trang til å gjøre det mer, det er jeg ferdig med. 
Dessverre så må jeg leve med arrene. Jeg har bare synlige arr på den ene armen, men det er vanskelig nok å skjule det. Jeg har ikke noe problemer med å gå i kortermet hjemme eller hvis jeg bare skal utenfor i nabolaget for å lufte Gizmo, men når jeg er med alle andre enn Stephan så tar jeg på meg langermet genser. 
Jeg vil heller ikke høre om hvor dum jeg har vært som har påført meg disse stygge arrene, er du klar over hvor sårende det er? Dette er noe jeg gjorde når jeg var på mitt laveste, jeg vil ikke høre om at jeg har vært dum fordi jeg har slitt psykisk. Dette gjorde jeg også for å overleve. Jeg gjorde det for å glemme de psykiske smertene for noen minutter, ville heller kjenne på den fysiske smerten, for den var lettere å takle. 

Hadde jeg hatt råd ville jeg gått til noen for å høre om jeg kunne fjerne de eller i det minste gjøre de mindre synlig, men det har jeg altså ikke. Som uføretrygdet har man ikke så mye til overs. 
Det er allerede trist nok å ikke kunne kle seg som man vil, så å føle at folk stirrer eller ser ned på meg pga dette er ikke særlig kult. 
Å kunne kle meg i hva enn jeg skulle få lyst til hadde vært så deilig, det ser jo også ofte dumt ut at jeg alltid har på meg masse selvom det er kjempevarmt. Men jeg vil ikke at dette skal være et tema, det er ikke noe jeg vil ha oppmerksomhet for. De jeg er mest redd skal se det er barn og eldre. ( Er ubehagelig at hvem som helst ser det, men barn og eldre er verst.) Barn fordi jeg ikke aner hva jeg skal si, jeg vil jo ikke si at jeg har gjort dette mot meg selv. Også fordi de muligens kan tro at jeg har farlig fordi jeg har gjort dette, selv om jeg aldri i verden kunne skadet noen andre. Og når det kommer til de eldre, som f.eks min farmor og morfar så hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svart når de spør hvordan jeg har blitt sånn der, jeg vil heller ikke si til de hvor langt nede jeg har vært. Jeg vil ikke at de skal bekymre seg for meg, og jeg vil ikke at de skal tro at jeg fortsatt har det så vondt. 
Jeg pleide å være med farmor i svømmehallen da jeg var liten, og jeg er veldig glad i besteforeldrene mine, så jeg hadde jo gjerne dratt i svømmehallen med henne nå også, hadde det ikke vært for arrene. Det blir sånne egentlig småting som jeg ikke "kan" lenger. Eller når jeg sitter oppe hos henne når det er glovarmt og hun spør om hvorfor jeg ikke tar av meg genseren når jeg har kortermet under, da må jeg si at jeg ikke synes det er så varmt, mens jeg egentlig koker bort. 

Resten av familien vet nok at jeg har arr, for de vet jo om mye av det som har skjedd tidligere, men jeg er fortsatt ikke komfortabel med å gå i kortermet rundt de. Det er bare Stephan jeg klarer å være komfortabel med. Jeg håper bare at de blir mindre synlig med årene, selv om jeg har liten tro på det da de er veldig synlig nå. Ellers så har jeg jo også sett at flere tar tatoveringer over for å skjule arrene, men det er jo også kostbart, så det blir ikke med det første. Håper bare jeg klarer å bli komfortabel med meg selv på et tidspunkt, det er slitsomt å gå rundt å overtenke på sånne ting. 


Da jeg ikke hadde noe bilde som passer til teksten så legger jeg ved et bilde av meg og min morfar ( Moff som vi kaller han ) fra i går. Vi var ute på middag sammen :)

Prøver igjen

  • Skrevet 07.03.2016 klokka 22:59
  • Kategori: Blogg

Om en måned har jeg fått time hos psykolog, igjen. Nå orker jeg nemlig ikke mer dødsangst. Jeg skal også se om jeg kan få noe hjelp med bilkjøring. I første omgang må jeg takle å sitte på med andre på E6 uten beroligende innabords, men etterhvert har jeg et lite håp om å kanskje kunne kjøre selv. Det føles veldig langt unna akkurat nå, så jeg hadde vært fornøyd med å bare kunne sitte på uten å være redd, men jeg har veldig lyst til å kjøre selv også. Det kommer til å bli en lang vei å gå (eller kjøre, haha), men det kan jo ikke bli noe verre på den fronten, så det er jo bare å prøve. Hadde kommet meg/oss så mye mer ut hvis jeg kunne kjøre. 
Jeg har vært mye hos psykologer, men aldri følt at det har hjulpet meg noe. Nå er det jo noe konkret jeg har å jobbe med, så kanskje det er litt lettere å få hjelp da. 

Jeg skulle også ønske jeg kunne slippe å være så redd hele tiden. Jeg har så ekstrem dødsangst. Jeg hater å være hjemme alene i mørket, og det å gå ut i mørket er så vanskelig at det ikke kan beskrives. Jeg blir helt paranoid, jeg går rundt og rundt fordi jeg må se rundt meg hele tiden for å forsikre meg om at ingen er nær meg og Gizmo. Jeg er livredd for at noen skal gjøre meg/oss noe. Som nevnt før så har jeg blitt forfulgt, og jeg tror det har påvirket meg mye. Det er ufattelig slitsomt, og tar mye krefter. Det er også veldig kjedelig å være avhengig av andre, jeg vil kunne gå ut uten å være redd. Jeg er lei av å spørre Stephan om å bli med ut med Gizmo, jeg vil klare det selv. Jeg kjenner ingen mestringsfølelse de gangene jeg må gå ut alene med han. Ofte føler jo at man mestrer noe hvis man bare gjør det mange nok ganger, men jeg føler ikke det når det gjelder dét. Utrolig slitsomt! 

Om noen har hatt lignende problemer og har noen tips å komme med, så settes det stor pris på!





 

Gizmosen min

  • Skrevet 25.01.2016 klokka 21:56
  • Kategori: Asperger

I dag ble Gizmosen min 5 år, og dere som er innom her vet jo at jeg elsker å feire dyrene mine. Så her har det vært selskap i ettermiddag/kveld.

Noe redusert feiring i år pga at vi ikke vet hvordan det står til med kjeven til Gizmo for øyeblikket. Han trakk noen tenner og fjernet en cyste i november, så kjeven har måttet hvile siden det, skal på røntgen neste uke, så håper at han endelig kan begynne å tygge igjen da. Så vi har vært forsiktige med gaveåpning og slikt i dag. Ingen harde pakker, eller, han fikk én, men den åpnet vi sammen. Han elsker jo å pakke opp selv, så da ble det mest pakker som han kan bruke med en gang :)

Litt fra bakeprosessen :) Laget to forskjellige muffins, et brett med bringebær, og et brett med sjokoladebiter. Og mopsekaken er marsipankake. "Muffinsen" til Gizmo er hundekjeks og leverposteitopping.

Ser nå at jeg glemte tre av pakkene når jeg tok bildet. Men det var to leker og en pose med kyllingbiter med blåbær. I konvoluttene er det penger.

Gizmo elsker frukt, spesielt mango og banan. Og det vet farmoren min, så det har hun alltid til han :)



<3

Ny støttekontakt. Igjen.

Jeg er ikke sur på mine tidligere støttekontakter for at de ikke har fortsatt som støttekontakten min, men jeg legger heller ikke skjul på at det er litt av et prosjekt å finne en ny. 
For dere som følger med på facebooksiden min så har dere fått med dere at jeg i går fikk beskjed om at jeg må finne en ny igjen, bare 2-3 måneder etter jeg lette etter en. Synes det er utrolig vanskelig å skulle velge blant alle. Høres kanskje ut som et luksusproblem fordi det er så mange som sliter med å finne seg en støttekontakt, men det er ikke veldig gøy altså. Jeg åpner meg veldig når jeg legger ut en slik offentlig "annonse", jeg sier rett ut at jeg trenger noen å være sammen med fordi jeg ikke har venner. 
Noen ganger skulle jeg ønske at kommunen bare kunne plukke ut en til meg, men det går jo heller ikke. Sist gang de prøvde så avtalte vi at hun skulle komme hjem til meg. Jeg satt hele kvelden og ventet på at hun skulle komme, men hun dukket aldri opp og sa heller ikke i fra. Så ringte kontaktpersonen min i kommunen og spurte hvordan det hadde gått, og jeg måtte si at hun ikke dukket opp. Jeg følte meg så dårlig da, når ikke engang en person som får betalt dukker opp. Den følte jeg på lenge. Og synes det er så flaut og møte på henne ute. Jeg vet at det er hun som bør føle på det, men likevel er det jeg som føler meg dum og rar.

Jeg hater også å må si nei til alle de som jeg ikke velger. Jeg hater generelt å si nei. Jeg skulle gjerne valgt mange av de å være sammen med, men nå har jeg bare fått tildelt 4 timer støttekontakt i uka, og da må jeg velge èn. Dere skal vite det at jeg virkelig tenker gjennom alle sammen. Jeg er selvfølgelig mer positiv til de som uten at jeg sier noe skriver masse om seg selv, for da får jeg et bedre inntrykk og vet mer når jeg skal velge. Men samtidig trenger man ikke alltid skrive så mye, noen ganger er det mer hva som står, enn hvor mye som står. Man trenger heller ikke ha erfaring som støttekontakt for at jeg skal velge den personen, så lenge jeg får inntrykk at personen er stabil, til å stole på og kan oppfylle de "kravene" jeg har så er det nok. 

Jeg tror jeg gjør som sist, at jeg velger ut 3-5 som kontaktpersonen i kommunen kan ringe til for å høre litt mer fra, også velger vi en sammen. Jeg kunne valgt helt selv, det er ikke dèt det står på, men når alle sammen virker så koselige, så vil jeg ha litt innspill fra en til. Nå håper jeg det er en stund til jeg trenger å gå gjennom denne prosessen en gang til, for den tar på når man sliter med psyken. Bare det å skulle møte den personen for første gang gjør at jeg får et tankekjør uten like. 

Til sist vil jeg si noe til dere som har sendt meg meldinger, tenk deg om en gang til om du har tid. Jeg vil ikke gjennom denne prosessen en gang til om 3 måneder. Jeg mener ikke at du skal binde deg på livstid, men vet hvertfall at du har tid i nærmeste framtid. 


Håper jeg kan finne en som vil være sammen med meg og Gizmo :) 

Planlegging

  • Skrevet 12.01.2016 klokka 10:53
  • Kategori: Dyra mine

Den 25. Januar blir Gizmo 5 år, og da blir det selvfølgelig selskap. Elsker å ordne og planlegge til dyras bursdager. De har reddet livet mitt, og det skal de få igjen for så lenge de lever. Jeg har hatt veldig mørke stunder, og mener det helt oppriktig når jeg sier at jeg ikke hadde overlevd uten de. Så folk må gjerne synes at jeg er tullete som feirer de, men jeg synes de skal få litt ekstra i tillegg til et generelt godt liv. 

Gizmo spesielt elsker besøk og gaveåpning, så han er det ekstra stas for. Det er ikke så ofte vi har besøk, så det er ekstra stas når det er så mange på en gang. Ikke akkurat store plassen her, så vi inviterer nok flere etterhvert når vi får flyttet til noe større, men enn så lenge blir det de som alltid har feiret dyra.
Vet ikke helt hva jeg skal lage og gjøre i år, men finner nok på noe. 

Her er litt mimring fra de to andre bursdagene hans. (Han bodde jo hos noen andre de andre bursdagene) 

 


Disse laget jeg selv, og pynten satt jeg en magnet på bak, så gjestene fikk med seg hjem og kunne henge den opp :)

Processed with Moldiv

Og til denne bursdagen laget jeg mopsemasker til alle gjestene :) 





Intervjusnakk

  • Skrevet 08.11.2015 klokka 19:23
  • Kategori: Asperger

Noe som har blitt litt feil oppfattet er intervjuene jeg har gjort. Har inntrykk av at veldig mange tror at jeg gjør det for å bli kjent selv, men det jeg egentlig vil er å få fram nettopp hvordan det er å leve med Asperger syndrom, å gjøre så diagnosen er kjent for mange. Jeg kunne like gjerne gjort intervjuer anonymt, men jeg tror det betyr mer for andre med diagnosen eller deres nærmeste at noen tør å stå fram med det. Eller, det vet jeg betyr mye for mange.
Da jeg fikk diagnosen så var det eneste jeg fant helt basic ting som var skrevet av leger og psykologer, og det ga meg veldig lite. Det sa meg ingenting, og sånn jeg leste det da så trodde jeg at alle med Asperger var sånn, men det er jo helt feil. Jeg har møtt mange som har samme diagnose, og jeg har enda ikke møtt noen jeg føler meg lik. Det er kjempestore forskjeller på oss.
Så det jeg vil er å få fokus på hva Asperger syndrom er, hva det kan gjøre med en person, og hvordan vi kan takle ting. De bildene som har blitt tatt til intervjuene har jeg stort sett vært misfornøyd med, så da sier det seg egentlig selv hvorfor jeg har gjort det. Ville jeg bli kjent så hadde jeg aldri latt de bildene bli publisert noe sted.
Jeg har også svart på mange mail der folk har ønsket å gjøre en skoleoppgave om Asperger, og stille meg en haug av spørsmål. Det gjør jeg gjerne, for jeg vil at flest mulig skal lære. Så det er bare å spørre hvis du lurer på noe.
Jeg gjorde mitt første intervju i blad i 2011, da var det Topp som ønsket et intervju, og etter det har det blitt mer og mer snakk om det. Det ble jo veldig mye snakk om det da Broen kom på tv, og selv om den rollen er overdrevet i forhold til hvordan jeg er selv så er jeg glad for fokuset på diagnosen.
Jeg sjekker så og si aldri lesertallene her på bloggen, for det viktigste er at noen i det hele tatt kan lære av det jeg skriver. Etter de få gangene jeg har sjekket så har jeg jo sett at det ikke er mange som er innom her, men jeg vet det betyr mye for de som er innom, og det er det som er viktig. At det kan hjelpe noen.


Som dere ser så er det flest blader jeg har vært i, men har også svart på noen spørsmål i et par bøker. 

Broen

  • Skrevet 05.11.2015 klokka 18:12
  • Kategori: Asperger

En journalist i Dagbladet kontaktet meg i stad angående Broen og Saga Norèn-rollen. Hun hadde snakket med Autismeforbundet ( har aldri hørt om det, mente hun kanskje autismeforeningen? ) og de mente at rollen var altfor overdrevet, noe jeg synes er litt rart. Autismeforbundet må jo ha møtt massevis av folk som har Asperger, og det er så ekstrem forskjell på oss som har diagnosen, så jeg klarer ikke helt å skjønne at de virkelig ikke har møtt noen som ligner på den rollen. I forhold til meg og min diagnose så er den rollen veldig overdrevet, men jeg har møtt flere som også har Asperger som er som henne, så synes det er litt merkelig at de som sikkert har møtt så mange sier det de gjør. Veldig flott at de ufarliggjør diagnosen, men det finnes faktisk de som er sånn. Er uansett supert at Asperger har blitt et tema folk snakker om, for tidligere har man bare hørt om det i rettssaker og i forhold til helt forferdelige ting, så jeg synes det er kjempebra at det er så mye snakk om det om dagen. Det er absolutt med på å gjøre det litt mindre skummelt.



Asperger nå og da

  • Skrevet 19.10.2015 klokka 13:04
  • Kategori: Asperger
Tenkte jeg kunne komme med et innlegg om hvordan Asperger påvirker meg nå og for 11 år siden da jeg fikk diagnosen. Forskjellene er store. Fortsatt noe av de samme problemene, noen i større skala nå og noen i mindre.

Når jeg fikk diagnosen for 11 og et halvt år siden så var jeg jo på et helt annet stadiet i livet enn nå. Jeg var akkurat ferdig med barneskolen, og hadde store problemer med å finne en ungdomsskole å gå på. Har du lest bloggen min lenge så vet du hva jeg slet med, og hvis ikke så har jeg en egen kategori med skoleinnlegg. Som 13 åring og nylig diagnostisert så slet jeg med folkemengder, store skoleproblemer (pga at jeg ikke klarte å følge med på timene på barneskolen uten tilrettelegging så hang jeg veldig etter i mange fag), prating generelt med alle andre enn familie, selvskading, mye depresjon og angst på et litt annet nivå enn i dag. 

På den tiden så var jeg ekstremt deprimert, og det eneste som holdt meg i live var Emil(hund). Hadde jeg ikke hatt han på den tiden så vet jeg at jeg ikke hadde vært her i dag. Han var så avhengig av meg, og jeg var den eneste han stolte ordentlig på etter å ha blitt mishandlet av noen tidligere, så jeg hadde ikke samvittighet til å forlate han.

Jeg følte meg samtidig så mislykket med tanke på skolen. Som sagt over så hang jeg veldig etter i mange fag fordi jeg ikke fikk tilrettelagt undervisning før i midten av 8. klasse. I matte f.eks så hadde jeg matte for 5-6. klasse når jeg gikk i 10. klasse. Jeg hadde jo ikke fått med meg noe i timene på barneskolen fordi jeg slet så mye, jeg hadde så angst for å gjøre feil og for alle de andre elevene rundt meg. Og på ungdomsskolen fikk jeg ikke karakterer fordi jeg fikk så angst for å ikke gjøre det bra nok. Det stresset meg alt for mye.

I dag vil jeg si at jeg er ganske godt fungerende. Selv om jeg ikke jobber så fungerer jeg sånn noenlunde ellers. Jeg har fortsatt en del problemer, men ikke mer enn jeg klarer å takle.  Jeg har fortsatt dager der jeg bare kan dette sammen med en gang jeg kommer inn døra hjemme fordi jeg er så sliten. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere. Og jeg klarer å la være om det er andre tilstede. 

Ellers nå så er jeg fortsatt ganske forsiktig når det kommer til prating. Jeg er hele tiden redd for å si noe feil. De som jeg har kjent i alle år er jeg ikke nervøs rundt, men de jeg ikke har kjent like lenge eller nettopp har møtt har jeg veldig angst for å prate med. Det betyr ikke at jeg ikke vil, jeg sliter bare med å holde samtalen i gang. Og det sliter jeg veldig med. For jeg vil så gjerne prate, jeg er bare redd for å si noe feil eller bli oppfattet galt. Så skulle jeg virke uinteressert så er jeg absolutt ikke det. Blir du godt nok kjent med meg så prater jeg maaaaasse

Jeg sliter fortsatt med mye angst, men nå er det angst for flere andre ting enn som tenåring. Nå er det dødsangst, og angst for å gjøre eller si noe så feil at jeg mister menneskene rundt meg. Og det å møte nye mennesker. Det er helt grusomt for meg. Å hele tiden overtenke hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg er ufattelig slitsomt.

Også har vi jo maten da. Det er jo et kapittel for seg selv. Jeg synes det er kjempeskummelt å smake på ny mat, og dermed blir kosten veeeldig ensidig. Jeg skulle så ønske jeg klarte å smake på mer, det er jo egentlig ikke noe å være redd for. Så det synes jeg er ganske flaut å innrømme at jeg er redd for. Jeg klarer å smake hvis noen smaker først og kan si hva det minner om, men ellers så er det uaktuelt. Så jeg skulle helst hatt litt hjelp med akkurat det, for jeg sliter veldig der. Jeg sliter jo med vekten nettopp fordi det blir altfor mye karbohydrater og at jeg ikke tør å prøve ny mat. Jeg synes ikke det er noe gøy å være så ¨kresen¨. Jeg er jo vegetarianer i tillegg, og det er jo ikke det at det er noe hindring for å ha et bra kosthold, men det er jo slik det virker for andre når jeg spiser så ensidig. 

Jeg hater å si til andre at jeg er vegetarianer, for jeg vil jo skille meg ut minst mulig for å slippe å ha så sosial angst. Så jeg er hvertfall glad det er en vegetarianer til i Stephan sin familie, for da slipper jeg å føle på akkurat det der. Er mye lettere når å være det når det er en naturlig ting for de også. For det var jeg faktisk redd for å si at jeg var. Vil ikke være et problem for andre, men der er det helt akseptert, og det er veldig deilig. 

Selvskading har jeg sluttet med. Jeg begynte vel som 10-11 åring. Og sluttet for halvannet år siden. Veldig glad jeg klarte det. Mye av det er takket være Stephan som kom inn i livet mitt. Veldig kjedelig med de arrene nå, men de skjuler jeg så godt jeg kan. Nå holdt jeg meg heldigvis til ett sted, men veldig kjedelig at det stedet var ene armen. Det er ikke lett å bortforklare hvorfor jeg ikke går i kortermet på sommeren. Jeg vil ikke at andre skal se hvor fæl armen min ser ut. Også vil jeg ikke at andre skal se på meg som oppmerksomhetssyk, for det er jeg ikke. Oppmerksomhet i sosiale settinger er jo noe av det verste jeg vet, vil helst sitte rolig uten alle øyne på meg. For de som ikke har peiling på sånt så kan jeg vel til og med oppfattes som farlig fordi jeg har gjort det mot meg selv. Og det er vel den verste frykten. Jeg kunne aldri i livet skadet andre, jeg hjelper til og med insekter ut i stedet for å drepe de. Jeg har bare vært så langt nede at jeg hatet meg selv og ville slippe å tenke på alle de tragiske tingene, at jeg i noen sekunder heller ville ha vondt fysisk i stedet for psykisk. Rett å slett rømme litt fra de faktiske problemene. 

Folkemengder derimot er jeg ikke redd for nå i motsetning til for 10-11 år siden. Nå slapper jeg faktisk litt av fordi jeg kanskje ikke blir like stirret på og glir mer inn i mengden. 

Soving har jeg også problemer med, men nå som jeg får noe som hjelper meg med å sove så sover jeg i 12 timer. Uten hadde jeg bare ligget med et uendelig tankekjør. Det gjorde jeg altfor lenge før jeg ba om hjelp. Og det var virkelig slitsomt. 

Noe annet som påvirker livet litt i forhold til det å ha Asperger er jo valget jeg har tatt om å ikke få egne barn. Jeg er veldig glad i barn, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt som følger med det. Som å følge opp alt som skjer i skole og forholde seg til alle klassekamerater, fritidsaktiviteter og slikt etterhvert. Jeg tror at det ville blitt for mye for meg. Jeg vet at mange med Asperger har barn og klarer seg helt fint med det, men jeg har bare valgt å la være. Jeg kunne godt tenke meg å bli avlastningshjem for noen etterhvert, for jeg vil så gjerne hjelpe noen som trenger det. Og det er jeg ganske sikker på at jeg hadde klart.

Og jeg synes det er kjempekoselig med besøk. Så når jeg og Stephan får oss et større sted å bo etterhvert så håper jeg at familie vil komme mye på besøk til oss, det hadde jeg syntes vært veldig koselig. Synes det er veldig stas at Stephan har onkelbarn som jeg nå også er tante til, så de kan komme så mye på besøk som de bare orker. Det er ikke like lett når man bare bor på 33 kvadrat, men vi har fått til besøk her også vi, utrolig nok. Der det er hjerterom er det husrom sies det jo :)

Men vi ser veldig fram til å kjøpe noe sammen. Vi er snart i gang med den prosessen, vi skal bare få lån først. Så skal vi se etter noe :) Blir spennende å se hva jeg kan få for den leiligheten her også. Har jo bodd her i 4 år nå snart, så må vel tjene noe på det hvertfall. 

DIY tv-benk

  • Skrevet 19.09.2015 klokka 20:10
  • Kategori: Asperger

En av mine største interesser er interiør, og i dag ble endelig tv-benken min ferdig, så hadde lyst til å vise den fram :)

Bordet ble nesten gratis, brukte bare penger på skruer og maling/beis. Trematerialene hadde pappa liggende, som vi kunne bruke. Bordplaten er mye mer massiv enn bildene tilsier. Synes resultatet ble helt nydelig! Er veldig glad i mørkt treverk og drivved sammen med sølvdetaljer.

Stephan og pappa skjærte til og satte det sammen, og jeg planla og malte. Ble mye finere enn hva jeg hadde trodd. "Skuffene" er trekasser fra kremmerhuset, og håndtakene er fra Riviera Maison.

Sånn så det ut før. Var veldig fornøyd med tv-seksjonen som sto der før. Den hadde ekstremt mye oppbevaringsplass. Men ville ha mer av samme stil som resten av stua, og for å få plass til 55" tv-en måtte den byttes ut uansett.

Slik ser det ut nå :)

Blider fra prosessen :)

Aftenposten. A-magasinet.

  • Skrevet 04.09.2015 klokka 16:50
  • Kategori: Asperger

I dag kom det ut et intervju med meg i Aftenpostens A-magasinet. (Det kan også leses på nett for de som er abonnenter)

Blir aldri helt vant til det, er alltid så spent på hvordan det blir seende ut til slutt og hvordan det blir motatt. Men det ble bra :)

Synes det virket litt som at jeg er helt alene ut i fra hvordan det ble skrevet, men jeg har jo Stephan. Og vi har det veldig fint sammen, har blitt mye mer utadvendt etter jeg ble sammen med han også, så det har hjulpet på flere måter.

En annen ting jeg vil påpeke med intervjuet er at jeg ikke har noe ønske om jobb. Jeg ville gjerne jobbet kanskje en dag i uka eller en dag hver andre uke på noe sånt som hundebarnehagen som Gizmo går i, men jeg har ingen ønsker om daglig jobb. Det hadde jeg aldri i verden orket desverre.

Synd at det er sånn, men jeg er glad jeg klarer å se hva jeg er i stand til og ikke. Det kan være noe dritt å ha Asperger, med tanke på hvor sliten jeg faktisk blir av helt vanlige ting som folk ikke tenker over engang. Så jeg er glad jeg på forhånd vet hva jeg klarer å takle, så jeg ikke blir helt ødelagt.

London

For de som ikke vet det allerede så fikk jeg tur til London av søstra mi, hennes mann og hans sønn til bursdagen min så jeg og hun kunne dra dit, og i går kom vi hjem etter 3 dager der. Så her er et bildedryss fra turen vår.

Hadde det veldig gøy, og fant en kjempefin butikk med hundeutstyr. Så Gizmo fikk masse fint :) Legger ved litt bilder av gavene hans også, han fikk de nå nettopp siden jeg kom hjem så sent i går.

Dyreterapi

  • Skrevet 13.04.2015 klokka 22:01
  • Kategori: Asperger

For de av dere som ikke har fått det med dere så ligger det et intervju med meg ute på klikk.no nå om dyreterapi.

http://www.klikk.no/kvinneguiden/article1535730.ece

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Jeg ser kanskje ikke så annerledes ut, og det er jeg egentlig ikke heller. Jeg møter bare på litt flere utfordringer enn de fleste :)


KONTAKT
tina_mariie@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits