Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Begynner å bli lenge siden sist. Livet mitt er ikke så veldig spennende, så er ikke stort å skrive om for tiden egentlig.

Når det gjelder vektnedgangen så har jeg gått ned 3 kg til fra sist jeg skrev, så nå er det sammenlagt 11 kg. Bare ca 30 igjen. Når jeg ser tallet så synes jeg jo at det er bra gjort å gå ned mer og mer, men jeg er egentlig ikke spesielt fornøyd. Jeg merker at klærne blir større, og at jeg passer noen av de gamle klærne, men jeg ser ikke noe forskjell når jeg ser meg i speilet. Og matlysten er så og si borte. Håper ikke at jeg faller tilbake på sånn ting var før, blir jo ikke slankere av det. Det hjelper der og da, og blir enda større senere. Det er tiltak å lage seg mat og å spise den, ikke noe jeg koser meg med.
Synes det har gått treigt de siste par månedene så jeg har prøvd å gjøre det noe bedre nå. Prøver å trene så og si hver hverdag, og spiser enda mer sunt. Så da håper jeg at det får noe fortgang i sakene. Er ikke bra å gå ned for mye for fort, men noe mer må kunne gå ann. Jeg har ikke noe lyst til å legge ut nye bilder siden det ikke er så stor forskjell uansett, og er ikke akkurat stolt av kroppen som den er. 

Over til noe annet, for de av dere som ikke følger meg på Facebook så kan jeg fortelle at jeg har blitt intervjuet enda en gang. Denne gangen for et nytt magasin som kommer i Juni, kan si fra nærmere om det. Temaet var løgn og sannhet, og det står ganske mye mer dette intervjuet enn i det forrige. Det hele gikk ganske fort for seg. Ble spurt på mandag, og intervjuet var på torsdag allerede. Egentlig helt greit at det ikke gikk så lenge fra jeg ble spurt til det var, for da slapp jeg å være nervøs så veldig lenge.

Og ellers så blir angsten bare verre og verre. Var hos psykolog for to uker siden, som igjen skulle sende meg videre til psykiater. Så vi får se hvordan det går. Å ha så sterk angst som jeg har er ikke noe jeg orker i lengden. Til tider sitter jeg bare å skjelver fordi jeg er så redd, men samtidig tør jeg ikke la noen komme til meg eller dra ut selv fordi jeg har jo sosial angst i tillegg. Etter jeg gikk opp så mye i vekt så har jeg ikke orket å være sammen med folk, for jeg tenker konstant på hvor ille jeg ser ut. Så at jeg dro til Oslo på intervju vil nok noen tenke er rart, og helt ærlig synes jeg selv at det er rart at jeg turte.

Det nærmer seg ettårsdagen for Emil sin død, så jeg tenker naturligvis mye på det. Og har sett på mye gamle bilder fra alle oss fire sammen.

I 2009 skrev jeg om vektnedgang, og jeg gikk ned ca 15 kg. Men etter jeg ble dårligere gikk vekten bare mer og mer oppover fordi jeg ikke brydde meg om noe, så nå gjør jeg noe med saken. Og denne gangen skal jeg ikke opp igjen! Den sosiale angsten min har blitt så mye verre av at jeg ikke ser ut, så jeg holder meg stort sett inne om jeg ikke trener eller må ut å handle.

Jeg har gått ned 8 kg siden jeg startet, og skal ned 32 kg til. Det er mye, men det er så mye jeg må ned for å komme tilbake til trivselsvekten. Jeg får mer press på meg av at andre vet at jeg skal ned i vekt, derfor jeg skriver det her. Kanskje det kan hjelpe på motivasjonen om den går litt nedover i perioder.
For det er ikke alltid like lett å komme seg på SATS når jeg har sosial angst. Jeg føler meg beglodd fordi jeg er så feit. Men jeg prøver så godt jeg kan, og det har jo gitt noe resultater allerede.

Vil og skal se ut som jeg gjorde i mars 2010.

Skulle bare si til de som har sendt meg mail de siste to ukene at jeg har lest de, men har ikke fått svart enda. Pc'en min er på rep, og er litt tungvint å skrive masse på iPaden eller mobilen. Svarer så fort den er tilbake :)

I mellomtiden, er det noen som vil spille Draw Something eller Wordfeud med meg? Heter tinamariekjenner på begge. Lite å gjøre uten pc, kjeder meg.

Jeg har ikke noe interesse som jeg er veldig opptatt av og kan mye om (utenom tv..) . Er mer opptatt av ting i perioder.
Og i det siste har jeg fordrevet tiden med baking for andre. Liker å pynte og slikt, så det passer fint.
I dag har jeg laget cupcakes(vanilje) til to forskjellige. Ene skulle bare ha fordi han hadde fått smake de farmoren min fikk, og de andre var til et bursdagsselskap.
Jeg laget også noen litt større som så ut som bittesmå presanger med sløyfer. Fikk ikke til noe bra bilde av de, men synes de ble søte.

Jeg hadde litt røre og krem til overs, så jeg tenkte jeg skulle være litt hyggelig mot naboene mine. Ringte på til to av de nærmeste naboene, ingen åpnet. Så da får jeg prøve igjen etterpå.

De med hesteformer er til noen som driver med hest..
Brunfargen er mørkere i virkeligheten enn på dette bildet.

Synes det ble såå fin farge på disse. Blå-lilla og grønne.

De som var til bursdagsselskap.

Også likte jeg disse fargene veldig godt. Det er disse som var/er til naboene. Disse er en smule lysere i fargene i virkeligheten.

Pyntet alle enkelt og rent med sølvkuler. Har mye annen pynt, men synes det så penest ut med helt enkel pynt når det var til voksne.

Litt stille fra meg for tiden, for jeg er så sliten. Jeg sover kanskje et par timer til sammen om natten hvis jeg i det hele tatt klarer å sove, i tillegg til at jeg ikke har noe tid til å slappe av på dagen. Det er trening(ikke hver dag dette da, sånn ca 2-3 ganger i uka) og møter/avtaler/planer så og si hver hverdag.
Dødsangsten min er så sterk for tiden, jeg blir helt paranoid av det. Som sagt er jeg jo egentlig ikke redd for å dø lenger, det er mer det å miste kontrollen. Jeg føler at noe kommer til å skje meg eller dyra. Selv på dagen når jeg går ut så holder jeg på voldsalarmen min, jeg har ikke turt å ikke ha den med etter jeg ble så redd. Det er fryktelig slitsomt å hele tiden tenke sånn. Mørket er verst. Når jeg går til Sats på morgenen så er det fortsatt mørkt(fordi jeg ikke vil gå senere, er minst folk der rundt den tiden), og da må jeg gå gjennom en bakgate for å komme meg dit. Og hjertet mitt dunker vel mye fortere da enn av selve treningen. Jeg skulle gjerne trent hver hverdag, men det går bare ikke når jeg er så redd for å gå ut.

En annen ting jeg har slitt litt ekstra med er mareritt når jeg først har fått sovnet. Og når jeg våkner innimellom er det helt jævlig å tro at jeg fortsatt er i den situasjonen jeg drømte om. Jeg har alltid slitt med mareritt, men de har aldri vært så ille som de er nå for tiden. Det verste med det er at jeg drømmer veldig realistisk, og svært mye av det jeg drømmer skjer i det virkelige liv. Da er det jo ikke rart jeg blir redd. Blir jo redd for hva av det som faktisk kommer til å skje. Jeg gruer meg til å sove, at jeg drøyer det ofte til jeg bare sovner sittende. Skulle så ønske at jeg kunne få noe å roe meg på så jeg kunne sluppet å være så redd hele tiden. De som ikke sliter med det samme selv skjønner nok ikke hvordan det er. Og da er det frustrerende å høre at jeg gjør meg til, har klikket for meg pga medisinene(noe så tåpelig å si..) osv.

Skulle så ønske jeg kunne få noe medisiner å roe meg på..

I dag blir en skikkelig tung dag, det visste jeg for lenge siden at den kom til å bli. For på denne tiden i fjor og årene før så var jeg fullt i gang med selskap. I dag er nemlig Emils bursdag.
Det merkes godt. Og savnet er fortsatt ikke blitt noe mindre. Det blir egentlig bare verre og verre for hver dag som går. Emil ville blitt 16 år i dag. Noe av det verste er at han var klar i hodet til siste sekund, det var bare beina som ikke ville mer. Det gjorde alt mye verre.
Synes det er trist at han ikke fikk bli med på flyttingen, for han ville likt seg så godt her. Han var med inn til Bærum da vi holdt på å flytte dit, men vi rakk aldri å sove der før vi flyttet alt tilbake igjen. Var vel ikke meningen at vi skulle flytte da..

Når jeg blir trist av å tenke på deg så prøver jeg å tenke på at du fikk det i det minste godt de siste 13 årene. Tanken på at noen kunne skade deg gjør meg så sint, så jeg er glad for at du lærte at du fortjente bedre.

Lite bilderas av verdens vakreste Emil

Forrige bursdag.



Emil elsket å sole seg, kunne ligge ute i timevis.





Mamma savner deg, lille venn. Du vil aldri bli glemt selv om du ikke er blant oss lenger.
Jeg elsker deg.

28.01.1996 - 06.06.2011

En ting er å ikke forstå, men når folk ikke prøver engang, da blir jeg frustrert. Det er så mange som tror de er så mye bedre enn meg bare fordi de er eldre. Det er bare så feil. Jeg vet det er en Asperger-ting å tro at man vet alt, men det er overhodet ikke det jeg mener. Jeg hører på andres meninger og prøver å forså dem, da er det så provoserende når det er så mange andre som ikke gjør det samme tilbake. Det hadde vært så mye bedre å høre en ordentlig mening, i stedet for å slenge ut all mulig usaklig dritt.
Dette innlegget er ikke rettet mot èn spesiell, men flere. Jeg finner meg ikke i å bli snakket stygt og nedverdigende til, da svarer jeg. Om ikke andre snakker slikt til meg så er jeg bare snill, men jeg tar igjen om andre gjør meg noe.
Ingen har rett til å snakke stygt til eller om andre om de ikke har gjort dem noe.
Det er til og med noen som sier at jeg bør slutte på medisinene jeg går på, personen det er snakk om har ingen erfaring med slikt utenom at hun har brukt noe lignende en liten periode, og det er absolutt ikke god nok grunn. Det blir bare for dumt. Ingen medisiner funker vel likt på alle. Du kommer ikke til meg å sier noe sånt når du ikke vet noen ting om hvordan jeg har det. Og når jeg prøver å forklare så bare tror de at jeg gjør meg til. At jeg bare vil ha medlidenhet fra andre.

Jeg prøver å ikke bli provosert, men det er vanskelig når jeg får høre noe negativt om meg selv hver eneste dag. Da kan de ikke forvente at jeg bare skal sitte der å ta i mot all dritten som kommer ut av munnen deres. Det er ikke riktig at jeg skal bli vant til å høre sånt om meg selv. Det synes hvertfall ikke jeg. Og når de da møter andre mennesker så forteller de at jeg er skikkelig frekk, og overdriver alt jeg har sagt. De nevner ikke alt de har sagt til meg. Jeg svarer ikke direkte frekt, jeg svarer bare på de dumme uttalelsene de kommer med. Og de er jo ikke akkurat hyggelige. Jeg gir de så mange sjanser, mye mer enn de fortjener. Da er det trist når jeg ikke ser et snev av takknemlighet.
At de er eldre betyr ikke at de er noe bedre mennesker. Selv om de tror det selv. Ja, de har faktisk sagt det.
Ikke kom med at de sikkert bryr seg, bare at de ikke vet hvordan de skal si det. For da kunne de i det minste latt være å si alt det stygge til meg. Det er ikke sånn man skal behandle andre.

Bare sånn til slutt, jeg håper at dere ikke prøver å hjelpe ved å skrive til de dere tror det gjelder. For det hjelper faktisk ikke. Jeg har innsett at det ikke blir bedre, for dette har pågått i så mange år nå. Så uansett om dere mener det i beste mening, vær så snill å la være.

I dag har jeg ryddet masse. Ikke at det var spesielt rotete, men nå er det mer organisert. Jeg blir mye roligere når jeg har orden rundt meg. Rot stresser meg. Også liker jeg jo å rydde og vaske, så jeg synes sånt bare er koselig,  jeg. Selv om det er slitsomt med tvangstanker på hvordan ting skal ligge/stå hele tiden.
Folk synes sikkert jeg er kjemperar som har alle filmene i alfabetisk rekkefølge, men sånt gir meg ro. Og da bryr jeg meg fint lite om hva andre synes. Da sover forhåpentligvis jeg godt i natt, godt å legge seg når alt er ryddig og rent.

Winter is the time for comfort, for good food and warmth, for the touch of a friendly hand and for a talk beside the fire;  it's the time for home. - Edith Sitwell

Selv om jeg ikke feirer jul så er vinteren favorittårstiden min. Jeg synes snø gjør at alt ser finere ut. Og snøkrystaller er jo så vakker pynt også. Har pyntet litt for vinteren hjemme hos meg selv.

Så det var flere av dere som spurte etter reportasjen i Topp, jeg legger den ut på facebook-siden til bloggen nå, for de av dere som ikke fikk lest det da det var i butikkene.

If you can't sleep, then get up and do something instead of lying there worrying.  It's the worry that gets you, not the lack of sleep.

Nå er det ikke lenger å sove som er problemet, nå er det å sovne. Er det ikke det ene så er det det andre.. Faen så lei!
Å slite med søvnen oppå depresjon og angst er så slitsomt. Når i tillegg legen fra DPS sier til hjemmesykepleien at jeg ikke skal ha sobril så blir jeg ikke mindre sur.. Akkurat som de prøver å gjøre ting vanskeligere enn det er fra før.
Jeg har fått ha sobril liggende i tilfelle før, så hvorfor ikke nå.. Den forrige fastlegen min som dessverre sluttet var mye mer forståelsesfull enn dama borte i Halden. De vet at jeg ikke misbruker medisiner, og de lar meg jo få andre medisiner som multidose(Medisiner som ligger i en rull med små poser for en hel uke eller to).
Så når de da nekter meg medisiner som faktisk hjelper meg gjør det meg mildt sagt forbannet... Jeg kan jo alltids få tak i slike medisiner på gata, er det ikke bedre at de har kontroll over hvor mye jeg tar?
Hele greia er bare så tåpelig.. Ser at jeg høres avhengig ut, ut ifra måten jeg skriver på, men jeg er bare sur og lei av å ikke bli hørt. Jeg prøver å forklare på en saklig måte, de vil bare ikke høre.