tina marie kjenner

Julematkurs

  • Skrevet 11.12.2016 klokka 18:31
  • Kategori: Asperger

I dag har jeg vært på vegansk julematkurs. Aldri vært på noe type matkurs før, er jo ikke så mye av det som er vegetar/vegansk. Også synes jeg det er så flaut hvis jeg ikke liker det som blir laget.

På kurset i dag så ble det laget erstatninger for typisk julemat. Vegisterkaker, "ribbe", nøttestek og riskrem. Maten så enkel ut å lage, noe som er kjekt for meg som hater å lage mat :p Eneste var at det var altfor mye krydder for meg som foretrekker at det ikke er så mange smaker på en gang, men det er jo bare min særhet, ikke noe feil med maten. Synes det er så flaut når jeg ikke spiser opp alt når jeg spiser med andre, men satser på at ikke så mange så det :p Forsynte oss jo ikke selv, så fikk litt mer enn hvertfall jeg orket når jeg smaker på noe for første gang. Men kursholderene var kjempekoselige, så et kurs av de da jeg var på vegansk julefestival i Oslo for et par uker siden. Så kunne tenke meg å gå på flere kurs de holder :) Håper de kommer til Østfold flere ganger!

Gizmosen min

  • Skrevet 25.01.2016 klokka 21:56
  • Kategori: Asperger

I dag ble Gizmosen min 5 år, og dere som er innom her vet jo at jeg elsker å feire dyrene mine. Så her har det vært selskap i ettermiddag/kveld.

Noe redusert feiring i år pga at vi ikke vet hvordan det står til med kjeven til Gizmo for øyeblikket. Han trakk noen tenner og fjernet en cyste i november, så kjeven har måttet hvile siden det, skal på røntgen neste uke, så håper at han endelig kan begynne å tygge igjen da. Så vi har vært forsiktige med gaveåpning og slikt i dag. Ingen harde pakker, eller, han fikk én, men den åpnet vi sammen. Han elsker jo å pakke opp selv, så da ble det mest pakker som han kan bruke med en gang :)

Litt fra bakeprosessen :) Laget to forskjellige muffins, et brett med bringebær, og et brett med sjokoladebiter. Og mopsekaken er marsipankake. "Muffinsen" til Gizmo er hundekjeks og leverposteitopping.

Ser nå at jeg glemte tre av pakkene når jeg tok bildet. Men det var to leker og en pose med kyllingbiter med blåbær. I konvoluttene er det penger.

Gizmo elsker frukt, spesielt mango og banan. Og det vet farmoren min, så det har hun alltid til han :)



<3

Intervjusnakk

  • Skrevet 08.11.2015 klokka 19:23
  • Kategori: Asperger

Noe som har blitt litt feil oppfattet er intervjuene jeg har gjort. Har inntrykk av at veldig mange tror at jeg gjør det for å bli kjent selv, men det jeg egentlig vil er å få fram nettopp hvordan det er å leve med Asperger syndrom, å gjøre så diagnosen er kjent for mange. Jeg kunne like gjerne gjort intervjuer anonymt, men jeg tror det betyr mer for andre med diagnosen eller deres nærmeste at noen tør å stå fram med det. Eller, det vet jeg betyr mye for mange.
Da jeg fikk diagnosen så var det eneste jeg fant helt basic ting som var skrevet av leger og psykologer, og det ga meg veldig lite. Det sa meg ingenting, og sånn jeg leste det da så trodde jeg at alle med Asperger var sånn, men det er jo helt feil. Jeg har møtt mange som har samme diagnose, og jeg har enda ikke møtt noen jeg føler meg lik. Det er kjempestore forskjeller på oss.
Så det jeg vil er å få fokus på hva Asperger syndrom er, hva det kan gjøre med en person, og hvordan vi kan takle ting. De bildene som har blitt tatt til intervjuene har jeg stort sett vært misfornøyd med, så da sier det seg egentlig selv hvorfor jeg har gjort det. Ville jeg bli kjent så hadde jeg aldri latt de bildene bli publisert noe sted.
Jeg har også svart på mange mail der folk har ønsket å gjøre en skoleoppgave om Asperger, og stille meg en haug av spørsmål. Det gjør jeg gjerne, for jeg vil at flest mulig skal lære. Så det er bare å spørre hvis du lurer på noe.
Jeg gjorde mitt første intervju i blad i 2011, da var det Topp som ønsket et intervju, og etter det har det blitt mer og mer snakk om det. Det ble jo veldig mye snakk om det da Broen kom på tv, og selv om den rollen er overdrevet i forhold til hvordan jeg er selv så er jeg glad for fokuset på diagnosen.
Jeg sjekker så og si aldri lesertallene her på bloggen, for det viktigste er at noen i det hele tatt kan lære av det jeg skriver. Etter de få gangene jeg har sjekket så har jeg jo sett at det ikke er mange som er innom her, men jeg vet det betyr mye for de som er innom, og det er det som er viktig. At det kan hjelpe noen.


Som dere ser så er det flest blader jeg har vært i, men har også svart på noen spørsmål i et par bøker. 

Broen

  • Skrevet 05.11.2015 klokka 18:12
  • Kategori: Asperger

En journalist i Dagbladet kontaktet meg i stad angående Broen og Saga Norèn-rollen. Hun hadde snakket med Autismeforbundet ( har aldri hørt om det, mente hun kanskje autismeforeningen? ) og de mente at rollen var altfor overdrevet, noe jeg synes er litt rart. Autismeforbundet må jo ha møtt massevis av folk som har Asperger, og det er så ekstrem forskjell på oss som har diagnosen, så jeg klarer ikke helt å skjønne at de virkelig ikke har møtt noen som ligner på den rollen. I forhold til meg og min diagnose så er den rollen veldig overdrevet, men jeg har møtt flere som også har Asperger som er som henne, så synes det er litt merkelig at de som sikkert har møtt så mange sier det de gjør. Veldig flott at de ufarliggjør diagnosen, men det finnes faktisk de som er sånn. Er uansett supert at Asperger har blitt et tema folk snakker om, for tidligere har man bare hørt om det i rettssaker og i forhold til helt forferdelige ting, så jeg synes det er kjempebra at det er så mye snakk om det om dagen. Det er absolutt med på å gjøre det litt mindre skummelt.



Asperger nå og da

  • Skrevet 19.10.2015 klokka 13:04
  • Kategori: Asperger
Tenkte jeg kunne komme med et innlegg om hvordan Asperger påvirker meg nå og for 11 år siden da jeg fikk diagnosen. Forskjellene er store. Fortsatt noe av de samme problemene, noen i større skala nå og noen i mindre.

Når jeg fikk diagnosen for 11 og et halvt år siden så var jeg jo på et helt annet stadiet i livet enn nå. Jeg var akkurat ferdig med barneskolen, og hadde store problemer med å finne en ungdomsskole å gå på. Har du lest bloggen min lenge så vet du hva jeg slet med, og hvis ikke så har jeg en egen kategori med skoleinnlegg. Som 13 åring og nylig diagnostisert så slet jeg med folkemengder, store skoleproblemer (pga at jeg ikke klarte å følge med på timene på barneskolen uten tilrettelegging så hang jeg veldig etter i mange fag), prating generelt med alle andre enn familie, selvskading, mye depresjon og angst på et litt annet nivå enn i dag. 

På den tiden så var jeg ekstremt deprimert, og det eneste som holdt meg i live var Emil(hund). Hadde jeg ikke hatt han på den tiden så vet jeg at jeg ikke hadde vært her i dag. Han var så avhengig av meg, og jeg var den eneste han stolte ordentlig på etter å ha blitt mishandlet av noen tidligere, så jeg hadde ikke samvittighet til å forlate han.

Jeg følte meg samtidig så mislykket med tanke på skolen. Som sagt over så hang jeg veldig etter i mange fag fordi jeg ikke fikk tilrettelagt undervisning før i midten av 8. klasse. I matte f.eks så hadde jeg matte for 5-6. klasse når jeg gikk i 10. klasse. Jeg hadde jo ikke fått med meg noe i timene på barneskolen fordi jeg slet så mye, jeg hadde så angst for å gjøre feil og for alle de andre elevene rundt meg. Og på ungdomsskolen fikk jeg ikke karakterer fordi jeg fikk så angst for å ikke gjøre det bra nok. Det stresset meg alt for mye.

I dag vil jeg si at jeg er ganske godt fungerende. Selv om jeg ikke jobber så fungerer jeg sånn noenlunde ellers. Jeg har fortsatt en del problemer, men ikke mer enn jeg klarer å takle.  Jeg har fortsatt dager der jeg bare kan dette sammen med en gang jeg kommer inn døra hjemme fordi jeg er så sliten. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere. Og jeg klarer å la være om det er andre tilstede. 

Ellers nå så er jeg fortsatt ganske forsiktig når det kommer til prating. Jeg er hele tiden redd for å si noe feil. De som jeg har kjent i alle år er jeg ikke nervøs rundt, men de jeg ikke har kjent like lenge eller nettopp har møtt har jeg veldig angst for å prate med. Det betyr ikke at jeg ikke vil, jeg sliter bare med å holde samtalen i gang. Og det sliter jeg veldig med. For jeg vil så gjerne prate, jeg er bare redd for å si noe feil eller bli oppfattet galt. Så skulle jeg virke uinteressert så er jeg absolutt ikke det. Blir du godt nok kjent med meg så prater jeg maaaaasse

Jeg sliter fortsatt med mye angst, men nå er det angst for flere andre ting enn som tenåring. Nå er det dødsangst, og angst for å gjøre eller si noe så feil at jeg mister menneskene rundt meg. Og det å møte nye mennesker. Det er helt grusomt for meg. Å hele tiden overtenke hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg er ufattelig slitsomt.

Også har vi jo maten da. Det er jo et kapittel for seg selv. Jeg synes det er kjempeskummelt å smake på ny mat, og dermed blir kosten veeeldig ensidig. Jeg skulle så ønske jeg klarte å smake på mer, det er jo egentlig ikke noe å være redd for. Så det synes jeg er ganske flaut å innrømme at jeg er redd for. Jeg klarer å smake hvis noen smaker først og kan si hva det minner om, men ellers så er det uaktuelt. Så jeg skulle helst hatt litt hjelp med akkurat det, for jeg sliter veldig der. Jeg sliter jo med vekten nettopp fordi det blir altfor mye karbohydrater og at jeg ikke tør å prøve ny mat. Jeg synes ikke det er noe gøy å være så ¨kresen¨. Jeg er jo vegetarianer i tillegg, og det er jo ikke det at det er noe hindring for å ha et bra kosthold, men det er jo slik det virker for andre når jeg spiser så ensidig. 

Jeg hater å si til andre at jeg er vegetarianer, for jeg vil jo skille meg ut minst mulig for å slippe å ha så sosial angst. Så jeg er hvertfall glad det er en vegetarianer til i Stephan sin familie, for da slipper jeg å føle på akkurat det der. Er mye lettere når å være det når det er en naturlig ting for de også. For det var jeg faktisk redd for å si at jeg var. Vil ikke være et problem for andre, men der er det helt akseptert, og det er veldig deilig. 

Selvskading har jeg sluttet med. Jeg begynte vel som 10-11 åring. Og sluttet for halvannet år siden. Veldig glad jeg klarte det. Mye av det er takket være Stephan som kom inn i livet mitt. Veldig kjedelig med de arrene nå, men de skjuler jeg så godt jeg kan. Nå holdt jeg meg heldigvis til ett sted, men veldig kjedelig at det stedet var ene armen. Det er ikke lett å bortforklare hvorfor jeg ikke går i kortermet på sommeren. Jeg vil ikke at andre skal se hvor fæl armen min ser ut. Også vil jeg ikke at andre skal se på meg som oppmerksomhetssyk, for det er jeg ikke. Oppmerksomhet i sosiale settinger er jo noe av det verste jeg vet, vil helst sitte rolig uten alle øyne på meg. For de som ikke har peiling på sånt så kan jeg vel til og med oppfattes som farlig fordi jeg har gjort det mot meg selv. Og det er vel den verste frykten. Jeg kunne aldri i livet skadet andre, jeg hjelper til og med insekter ut i stedet for å drepe de. Jeg har bare vært så langt nede at jeg hatet meg selv og ville slippe å tenke på alle de tragiske tingene, at jeg i noen sekunder heller ville ha vondt fysisk i stedet for psykisk. Rett å slett rømme litt fra de faktiske problemene. 

Folkemengder derimot er jeg ikke redd for nå i motsetning til for 10-11 år siden. Nå slapper jeg faktisk litt av fordi jeg kanskje ikke blir like stirret på og glir mer inn i mengden. 

Soving har jeg også problemer med, men nå som jeg får noe som hjelper meg med å sove så sover jeg i 12 timer. Uten hadde jeg bare ligget med et uendelig tankekjør. Det gjorde jeg altfor lenge før jeg ba om hjelp. Og det var virkelig slitsomt. 

Noe annet som påvirker livet litt i forhold til det å ha Asperger er jo valget jeg har tatt om å ikke få egne barn. Jeg er veldig glad i barn, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt som følger med det. Som å følge opp alt som skjer i skole og forholde seg til alle klassekamerater, fritidsaktiviteter og slikt etterhvert. Jeg tror at det ville blitt for mye for meg. Jeg vet at mange med Asperger har barn og klarer seg helt fint med det, men jeg har bare valgt å la være. Jeg kunne godt tenke meg å bli avlastningshjem for noen etterhvert, for jeg vil så gjerne hjelpe noen som trenger det. Og det er jeg ganske sikker på at jeg hadde klart.

Og jeg synes det er kjempekoselig med besøk. Så når jeg og Stephan får oss et større sted å bo etterhvert så håper jeg at familie vil komme mye på besøk til oss, det hadde jeg syntes vært veldig koselig. Synes det er veldig stas at Stephan har onkelbarn som jeg nå også er tante til, så de kan komme så mye på besøk som de bare orker. Det er ikke like lett når man bare bor på 33 kvadrat, men vi har fått til besøk her også vi, utrolig nok. Der det er hjerterom er det husrom sies det jo :)

Men vi ser veldig fram til å kjøpe noe sammen. Vi er snart i gang med den prosessen, vi skal bare få lån først. Så skal vi se etter noe :) Blir spennende å se hva jeg kan få for den leiligheten her også. Har jo bodd her i 4 år nå snart, så må vel tjene noe på det hvertfall. 

DIY tv-benk

  • Skrevet 19.09.2015 klokka 20:10
  • Kategori: Asperger

En av mine største interesser er interiør, og i dag ble endelig tv-benken min ferdig, så hadde lyst til å vise den fram :)

Bordet ble nesten gratis, brukte bare penger på skruer og maling/beis. Trematerialene hadde pappa liggende, som vi kunne bruke. Bordplaten er mye mer massiv enn bildene tilsier. Synes resultatet ble helt nydelig! Er veldig glad i mørkt treverk og drivved sammen med sølvdetaljer.

Stephan og pappa skjærte til og satte det sammen, og jeg planla og malte. Ble mye finere enn hva jeg hadde trodd. "Skuffene" er trekasser fra kremmerhuset, og håndtakene er fra Riviera Maison.

Sånn så det ut før. Var veldig fornøyd med tv-seksjonen som sto der før. Den hadde ekstremt mye oppbevaringsplass. Men ville ha mer av samme stil som resten av stua, og for å få plass til 55" tv-en måtte den byttes ut uansett.

Slik ser det ut nå :)

Blider fra prosessen :)

Aftenposten. A-magasinet.

  • Skrevet 04.09.2015 klokka 16:50
  • Kategori: Asperger

I dag kom det ut et intervju med meg i Aftenpostens A-magasinet. (Det kan også leses på nett for de som er abonnenter)

Blir aldri helt vant til det, er alltid så spent på hvordan det blir seende ut til slutt og hvordan det blir motatt. Men det ble bra :)

Synes det virket litt som at jeg er helt alene ut i fra hvordan det ble skrevet, men jeg har jo Stephan. Og vi har det veldig fint sammen, har blitt mye mer utadvendt etter jeg ble sammen med han også, så det har hjulpet på flere måter.

En annen ting jeg vil påpeke med intervjuet er at jeg ikke har noe ønske om jobb. Jeg ville gjerne jobbet kanskje en dag i uka eller en dag hver andre uke på noe sånt som hundebarnehagen som Gizmo går i, men jeg har ingen ønsker om daglig jobb. Det hadde jeg aldri i verden orket desverre.

Synd at det er sånn, men jeg er glad jeg klarer å se hva jeg er i stand til og ikke. Det kan være noe dritt å ha Asperger, med tanke på hvor sliten jeg faktisk blir av helt vanlige ting som folk ikke tenker over engang. Så jeg er glad jeg på forhånd vet hva jeg klarer å takle, så jeg ikke blir helt ødelagt.

Dyreterapi

  • Skrevet 13.04.2015 klokka 22:01
  • Kategori: Asperger

For de av dere som ikke har fått det med dere så ligger det et intervju med meg ute på klikk.no nå om dyreterapi.

http://www.klikk.no/kvinneguiden/article1535730.ece

I'm aware that I'm less than some people prefer me to be. But most people are unaware that I'm so much more than what they see.

  • Skrevet 05.07.2012 klokka 20:54
  • Kategori: Asperger

Tenkte jeg bare skulle lage et eget innlegg med linker til innlegg med info om mye forskjellig som jeg ofte blir spurt om. 

Ofte stilte spørsmål

Mine særheter
Mange av mine spesielle tanker og (u)vaner.

Sosiale settinger
Hvilke sosiale settinger jeg sliter litt ekstra med, og hvordan jeg takler dem.

Skolegang
Hvordan skolegangen min har vært.

Brukerveiledning (ikke skrevet av meg)
Hvordan mange aspergere ønsker å bli behandlet.


Lille meg

Nå er det i salg!

  • Skrevet 15.10.2011 klokka 16:48
  • Kategori: Asperger

Stas! :)

Fikk faktisk svar

  • Skrevet 13.12.2009 klokka 15:52
  • Kategori: Asperger

Sendte mail til han som skrev den saken om han som drepte hun 15-åringen(det med at han hadde Asperger syndrom), og fikk faktisk svar! Utrolig nok, hadde jeg faktisk ikke trodd.

Så også på nrk sine nettsider i dag at de omtalte Asperger som en sykdom, tragisk. Asperger syndrom er ikke noe sykdom, det er et syndrom, stor forskjell.

Men men, her er hvertfall svaret jeg fikk ;

"Hei!

 
Jeg ventet faktisk en reaksjon som din, og jeg er oppriktig lei meg for at omtale av saken kan virke stigmatiserende på andre med Asperger.  Derfor skrev jeg noe nyanserende om dette i faktaboksen, men det ble kuttet av desken i VG.
 
Jeg intervjuet en ekspert på Asperger i går (ansatt ved Nasjonal kompetanseenhet for autisme) for å utfylle bildet. Hennes hovedbudskap er at personer med Asperger ikke er mer kriminelle enn andre, men at mange dessverre pådrar seg store psykiske problemer fordi de ikke blir diagnostisert. Det kan lede til lovbrudd.
 
På den andre siden: Drapet er et faktum, og handlingen er tilsynelatende totalt uforklarlig. Asperger syndrom blir et sentralt tema i straffesaken.
 
Det kan vi ikke fortie. Den positive siden av dette er at oppmerksomhet kan bidra til mer kunnskap, tidligere diagniostisering og dermed god hjelp til flere.
 
mvh
Hans Kringstad
journalist VG Trondheim"

Kan Asperger syndrom føre til drap?

  • Skrevet 12.12.2009 klokka 12:28
  • Kategori: Asperger
NEI!

Mange av dere har sikkert lest på VG nett i dag at han som drepte hun 15-åringen har Asperger syndrom. Blir egentlig litt for dumt å si at det har en sammenheng. Man er jo ikke helt psykopat selv om man har Asperger. Da må han jo ha noe annet i tillegg. Var en som sto bak en skolemassakre(tror det var det hvertfall) for noen år siden som hadde det også, og det skremmer nok mange at det dukker opp flere slike tilfeller.
Asperger blir jo helt feil fremstilt. Man tenker mye rart og har en del tvangstanker om man har den diagnosen, men jeg tviler sterkt på at noen kan drepe pga det. Det må jo være noe mer med han. Sier seg jo selv.
Setter Aspergere i dårlig lys når de legger ut sånt.

Voksne aspergere - en brukerveiledning for venner

  • Skrevet 23.10.2009 klokka 00:07
  • Kategori: Asperger
Kom over noe interessant i en gruppe på nettby tidligere i dag, nemlig en brukerveiledning for venner angående asperger. Det står veldig godt forklart hvordan "normale" burde være mot en asperger. Det meste stemte helt når det gjelder meg hvertfall. Selv om det er få som faktisk er sånn mot meg.

Her kan du lese den, den er ganske lang, men verdt å lese om du vil vite hvordan vi vil bli behandlet. Den er skrevet av en som har asperger selv, og ikke en random lege/psykolog.

Kopierer og limer inn litt her ;

ASPERGER - EN KJAPP INNFØRING
Asperger syndrom er en tilstand innenfor autismespekteret. Det er i praksis ingen forskjell på asperger syndrom og såkalt høytfungerende autisme. Det er en diagnose med mye debatt rundt seg og mange ulike teorier finnes, hvorav ingen vil få noen oppmerksomhet her. Diagnosekriterier, årsaker, epidemiologi eller terapier vil heller ikke bli nevnt med et ord. Slike opplysninger er relativt lette å finne på biblioteket eller internett.

Aspergere er bygd opp nevrologisk på en annen måte enn de fleste andre folk - som heretter blir referert til som "nevrotypikere", personer som er nevrologisk typiske. Det er selve måten å fungere på som er annerledes. Problemene oppstår i samspillet mellom såpass ulike mennesker. Noen aspergere fungerer svært godt og trenger aldri å få noen diagnose. Andre opplever tilstanden som et stort handikap.

Det er ikke mulig å kurere asperger syndrom. Man kan endre (eller bli tvunget til å endre) atferd og hvordan man framstår for andre, men det vil ikke forandre hvordan personen fungerer. Mange ganger vil det være nyttig å tilpasse seg de andre, noen ganger er prisen for høy til at det er hensiktsmessig.

Et av de verste trekkene med asperger syndrom er at vi har evnen til å "ta oss sammen". Vi kan virke helt normale og uten problemer på jobb, hos legen eller på besøk hos noen og så knekke helt sammen idet vi kommer hjem. Det er dessuten ikke mulig å se utenpå at det er noe annerledes. Det kan få folk til å tro at reelle vansker bare er uvaner, latskap eller respektløshet.

KOMMUNIKASJON
Kommuniser tydelig og konkret. Si det du mener og mén det du sier. Ikke pakk inn meningen i masse ord og høflighet.

Det er typisk for aspergere å være temmelig direkte. Vi greier ikke, eller oftere ønsker ikke å late som vi synes noe vi ikke synes. Hvis du spør en asperger om en ting bør du være forberedt på å få et ærlig svar! Å kommunisere med nevrotypikere kan i den henseende være frustrerende - det skaper forvirring når noen ikke gjør ting de har sagt de vil gjøre eller skjuler hva de egentlig føler, men forventer at det likevel skal bli forstått. Vi kan også ha en tendens til å være litt naive. Vi setter selv pris på ærlighet og oppriktighet og har ikke nødvendigvis automatisert skepsis til andre.

Selv om vi er svært sensitive for kritikk selv, kan vi ofte selv korrigere andre på en litt brutal måte. Aspergere har en perfeksjonistisk tankegang. Det kan oppleves enormt viktig å rette på en feil, kombinert med at vi ofte ikke vet hvordan vi skal si det på en mer hensynsfull måte.

OM Å VÆRE SOSIAL
Sosialt samvær sliter oss ut. Vi trenger å lade batteriene med mye tid for oss selv. Å få være alene i sin egen lille hule, gjøre ting man liker i et miljø man har skjermet for ubehagelige lyder og andre ufyselige stimuli uten å måtte bekymre seg for å bli forstyrret i tide og utide er nødvendig.

Sosiale situasjoner man ikke er vant til og ikke føler seg trygg i, fører til mye nervøsitet. Jo mer stressa en asperger er, jo dårligere blir de sosiale evnene (Artig problemstilling, ikke sant?). Noen snakker omtrent ikke når de er sammen med personer som de ikke møter ofte. Andre snakker altfor mye eller avbryter stadig. De fleste fungerer mye bedre når de får være sammen med andre i små porsjoner om gangen. Få personer er lettere å forholde seg til.

ØYEKONTAKT
Mange har problemer med øyekontakt. Skal jeg se på deg nå? Har jeg sett for lenge på deg nå? Burde jeg se bort nå, eller er det feil? Når skal jeg se på deg og når skal jeg se bort? Hvis ikke jeg ser deg i øynene, hvor skal jeg feste blikket da? Dette gjør at du kanskje ikke får den responsen du ønsker - den du snakker med virker kanskje unnvikende eller uinteressert. En del barn med asperger har opplevd å stadig ikke bli trodd når de snakker sant, fordi de unngår å se den voksne i øynene.

Å ikke ha øyekontakt er ikke det samme som ikke å følge med på samtalen. Det kan godt hende at personen med asperger følger mye bedre med når hun slipper å se deg i øynene, noen greier bare ikke å få med seg hva som blir sagt hvis de blir tvunget til øyekontakt. Bare det å snakke direkte med noen kan være en overveldende opplevelse i noen situasjoner. Du bør derfor ikke se på det at personen vender seg bort som uhøflig, det er bare en måte å takle situasjonen på.

 Å ha en samtale med noen som nesten ikke ser på deg i det hele tatt virker nok veldig unaturlig på deg, men å føle seg fri til å slippe å måtte se direkte på deg kan være svært forfriskende for den som har asperger. Det kan gjøre at det blir lettere for henne å kommunisere med deg. Å opprettholde øyekontakt kan kreve mye energi fordi det må kontrolleres bevisst hele tiden, det ligger ikke automatisk inne, og det kan oppleves svært intenst, som en invasjon av privat område.

OM Å SNAKKE SAMMEN
Aspergere og nevrotypikere har ulike måter å samtale på. En asperger kan gjerne hente tilbake et emne dere diskuterte for ti minutter siden fordi han har kommet på noe mer om det, men dette kan være forvirrende for en nerotypisk samtalepartner. Normale mennesker går hurtig fra emne til emne uten å gi det noe særlig mer enn overfladisk oppmerksomhet, mens dette er frustrerende for en asperger. Det kan for mange være viktig å uttrykke seg nøyaktig og være sikker på at motparten forstår akkurat hva en mener (noe som kan føre til at det hele blir en smule omstendelig).

Mange opplever at de tenker seg mange ulike teorier om hva som foregår i en sosial situasjon (han mener det han sier, eller han mener det ikke, han vil jeg skal forstå at han mener noe helt annet isteden, eller han mener det ikke, han prøver å narre meg eller kanskje han mener det bare litt osv.) men ikke greier å finne ut hvilken tolkning som er den riktige. Det virker som om nevrotypikere gjør slike analyser mye hurtigere og har en instinktiv sans for hvilken teori de skal satse på.

Vær tålmodig når du stiller spørsmål. La personen få tid til å forstå og komme med et svar. Prøver du å presse personen til å respondere raskere, øker du stresset og resultatet er at det tar lengre tid. Det kan også være vanskelig å svare på spørsmål som er diffust definert - som for eksempel forklare hvordan man har det, hva man tenker om en sak, hva man gjorde i helga. Du vil ikke ha en total og altomfattende rapport, men hva skal jeg begynne med? Hva skal jeg ta med og utelate? Hvilke detaljer er relevante for deg? Det kan hjelpe være mer konkret.

Det er problematisk å vite hvordan man skal innlede eller avslutte en samtale. Dersom en asperger avslutter samtalen ved rett og slett å gå, er det antageligvis ikke for å være uhøflig. Han vet bare ikke hvordan det er forventet at skal gjøre det. Det kan være så frustrerende at han bare gir opp.

Å opprettholde en samtale er også vanskelig. Det er generelt vanskelig å vite hva man skal si, når, hva som er nok, hvor mye som er for mye. Man kan være redd for å si noe dumt eller for å ikke greie å formidle det man har å si. Du kan kanskje føle at personen ikke hører etter, fordi du får mindre bekreftelse i form av mhm-lyder og tidvise ja og jaha. Det kommer ikke naturlig for oss. Mange har også problemer med å justere volum og tone i stemmen etter situasjon.

Dersom personen med asperger ikke forstår en ting du sier, er det ikke sikkert at han spør for å oppklare det. Kanskje han bruker lang tid på å svare eller går over til et helt annet emne. Vi er ofte redd for å gjøre noe feil og er svært sårbare for kritikk, og det kan gjøre slike ting som å spørre om oppklaring eller hjelp generelt, vanskelig.

SANSEMESSIG OVERFØLSOMHET
Aspergere oppfatter verden annerledes enn nevrotypikere. Hjernen tolker impulser fra sansene annerledes, slik at vanlige inntrykk kan oppleves uutholdelige eller ikke merkes i det hele tatt.

Vi mangler filtre som kan hjelpe oss til å sortere og takle ubehagelige sanseinntrykk. Det virker som om overfølsomheten avtar noe når man blir voksen, men det er store variasjoner fra dag til dag (eller i løpet av dagen) og det er svært individuelt hva man syns er behagelig eller plagsomt.

Det er vanlig at aspergere er mindre følsomme for varme og kulde og smerte/ubehag enn andre. Vi kan foretrekke å gå i t-skjorte når andre pakker seg inn i varme jakker vinterstid (uten at dette er noen hindring for å nekte å ta av seg tilsvarende varm jakke om sommeren). Enkelte er derimot overfølsomme for disse tingene isteden.

En del har stor motvilje mot å bli tatt på. Særlig når det kommer uventet. En lett berøring kan føles som et elektrisk støt eller som om man brant seg. Ofte er mer kraftig trykk ikke så ubehagelig som forsiktig berøring. Denne motviljen har gjerne ikke bare en rent sensorisk side, vi har ofte behov for trygge private grenser. Ikke ta på en person med asperger med mindre du er sikker på at det er greit.

OVERBELASTNING
Når en asperger blir utsatt for overveldende mye stress (møter motstridende krav, uventede ting skjer eller mange snakker samtidig) eller for mange sanseinntrykk på en gang, vil det overbelaste systemene hennes. Det kan vise seg på ulike måter. Noen bare slutter å fungere, og trekker seg helt inn i seg selv. Det er ikke alltid like lett å legge merke til. Andre reagerer overdrevent aggressivt fordi de ikke takler situasjonen. Førstnevnte vil nok foretrekkes av omgivelsene, men begge deler er like ødeleggende for den som opplever det.

Det er fånyttes å prøve å resonnere eller snakke personen "til fornuft". Hun hører deg kanskje, men evnen til å kommunisere er sterkt redusert. Det er umulig å skulle foreta valg eller tenke gjennom ting (dersom dette skjer i en konfliktsituasjon, så vær klar over at du kan bare ikke vinne noen diskusjon overhodet. Vent til det har gått over så kan dere snakke rolig sammen etterpå). Personen har faktisk ikke kontroll og kan ikke "ta seg sammen".

Det som hjelper er å minske belastningen. Tolerér at personen ikke er i stand til å snakke med deg akkurat nå. Få om mulig personen ut av situasjonen, til et rolig sted uten masse lyder, lys og mennesker og la henne få den tiden han trenger på å komme seg igjen. Det er fint hvis et er tilgjengelig et sted å være alene litt i krevende situasjoner. For eksempel er det kanskje mulig å kunne få trekke seg tilbake til et stille rom i perioder under et selskap.

Snakk med personen før en slik situasjon oppstår, slik at du vet hva hun trenger og hvordan du kan hjelpe. Mange av oss har store problemer med å finne ut hva vi føler, definere det og formulere det - særlig i en slik situasjon. Å spørre hva som er i veien midt i en overbelastningssituasjon kan øke frustrasjonen sterkt fordi man ikke greier å fortelle det. Det beste er selvfølgelig om kunnskap om slike situasjoner kan hindre mange av dem i å oppstå.

Husk at selv om det virker som det er en liten bagatell som utløser en svært sterk reaksjon ligger det mer i situasjonen enn du ser der og da. Ting kan ha bygd seg opp og påført så stor belastning at den siste lille detaljen får systemet til å kollapse.

RUTINER
Vi trenger å ha kontroll. Aspergere kan være svært så fleksible så lenge de selv får styre endringene, men helt ufleksible når de møter endringer utenfra. Det vi egentlig ønsker å kontrollere er mengden ubehagelige ting vi blir utsatt for. Vi ønsker ikke egentlig å være egoistiske eller vanskelige.

Rutinene våre kan virke helt meningsløse for deg, men plutselige endringer kan forårsake stor fortvilelse og kanskje mer stress enn vedkommende greier å takle. Det er lettere å godta endringer hvis du viser forståelse for det. Hvis man får de mest nødvendige kravene sine dekt, kan man ofte slappe såpass mye av at man greier å imøtekomme krav fra andre om ting som er viktige for dem.

Aspergere trenger å vite om hva som skal skje. Gi tydelige beskjeder i god tid om hva som vil skje når noe er planlagt. Hvis du lover noe, må du være sikker på at du kan holde det. Prøv å unngå unødige endringer i planene på kort varsel. Dersom noe uventet skjer, så gi personen tid til å ta inn over seg dette og venne seg til situasjonen.

Overraskelser funker dårlig. Selv med de beste intensjoner. Beklager.

EVNE TIL INTENSIVT FOKUS
Mange aspergere har interesser som de følger opp med stor entusiasme. Noen har én ting de alltid har vært interessert i og fortsetter med det, andre bytter stadig interesseområdene ut eller legger til nye. Noen (særlig kvinner) har ikke spesielt utpregede interesser, men har likevel en tendens til å gå veldig opp i det de driver med. Eksempler på interesser kan være data, tog, naturvitenskap, tv-serier, manga, forfatterskap, andre verdenskrig eller diverse samlinger. Ofte er de svært spesialiserte innenfor et smalt område.

En person med en slik intens interesse kan ofte snakke lenge om den. Veldig lenge. Helst uavbrutt. De fleste har skjønt at dette ikke er særlig populært (og vil kanskje derfor helst ikke snakke om den i det hele tatt) og begrenser seg. Men hvis du føler at utgreiingen begynner å bli trøttende er det beste du kan gjøre, å bare si ifra.

Aspergere kan ha vanskelig med å sette i gang med ting. Men når vi er i gang, kan det være like vanskelig å slutte. Det er bra å ha ulike personlige prosjekter å holde på med. Men det kan være godt at noen rundt en påpeker at det finnes andre ting som er verdt ens interesse også (huske å få i seg mat for eksempel). Det er utrolig irriterende å bli avbrutt mens en er dypt konsentrert - prøv å unngå det, eller gjør det forsiktig.

Selv om vi har stor konsentrasjonsevne når det dreier seg om noe vi interesserer oss for, har vi ditto manglende evne når det gjelder ting vi ikke har interesse for.

MAT
Personer med asperger kan være utrolig sære når det gjelder mat. Det kan komme av overfølsomhet for smak, lukt, eller hvordan maten føles i munnen. Mange vil helst spise det samme hver dag eller har ganske få typer mat å velge mellom. Andre elsker å prøve nye ting.

Når noen nekter å spise en type mat bør det respekteres - den oppfattes antagelig direkte avskyelig, og tanken på å spise det kan gi en lyst til å kaste opp (og noen gjør også det hvis de blir tvunget til å spise). Mange foretrekker "ren" mat, altså mat som ikke er blandet sammen. Man kan for eksempel foretrekke å spise en hamburger i sine enkelte komponenter. En del syns også bare det å spise i andres nærvær er svært ubehagelig.

Dette kan gjøre det å spise hos andre til et problem. Kanskje er det lettest å unngå det. Hvis du kan godta at personen spiser det han har lyst på (selv om det betyr at han nøyer seg med bare poteter) er det en god løsning. Kanskje kan du tilby ham en enkel brødskive eller hva han nå har lyst på, selv om dere andre spiser middag. Slike løsninger krever at de tilstedeværende er inkluderende personer og kan godta alternative måter å oppfatte verden på. Han har ganske sikkert ikke lyst på masse oppmerksomhet.

Sosialt samvær har en tendens til å kreve at noe spises - men det er ikke egentlig nødvendig. Selv om du føler deg som en dårlig vert hvis ikke du har noe å by på, så er det ikke slik du blir oppfattet av en asperger. Vi er ganske greie sånn.

Hvis du prøver å lære deg alle reglene en asperger har for hva han vil spise og ikke, i hvilke situasjoner, finner du antageligvis ut at det er for omfattende til at du kan forholde deg til det.

I TILLEGG TIL DET SOM ER NEVNT, HAR MANGE HAR OGSÅ PROBLEMER MED
  • Å få sove.
  • Motorikk. Mange kan være klossete, stadig dunke borti ting, være litt treige.
  • Tics.
  • Plagsomme tanker som kan grense opp mot tvangstanker (slags tanke- eller emosjonelle tics?).
  • Balansesansen, derunder bilsyke.
  • Å vurdere avstander, hastigheter osv.
  • Å gjenkjenne ansikter (parapognosi).
  • Huske høyre/venstre.
  • Korttidshukommelsen.
  • Jobben sin. De fleste greier det faglige aspektet greit, men takler ikke det sosiale. Jobbintervjuer er trøblete.
Personer med asperger syndrom kan også ha andre nevrologiske tilstander som dysleksi, dyskalkuli, ADD, ADHD og Tourette syndrom. På grunn av at vi opplever mye stress og forskjellige vanskeligheter er vi mer utsatt for å få depresjon og angst enn gjennomsnittet.

OPPSUMMERING AV PRAKTISKE TIPS
  • Spør! Fordi du trenger å finne ut hvordan akkurat han fungerer, fordi han trenger å finne det ut sjøl, og fordi han antagelig har vanskelig for å sette ord på ting han opplever og trenger å bli bedre på det.
  • Vær ærlig. Si det du mener, ikke gjem budskap mellom linjene. Prioriter å være konkret og tydelig fremfor å være høflig.
  • Husk at det du sier oppfattes veldig bokstavelig. Unngå formuleringer som innbyr til misforståelse (fx at du spør om han vil ha cola, men egentlig mener å spørre om han vil ha noe å drikke i det hele tatt eller at du sier du kommer litt over åtte når du egentlig vet du kommer nærmere halv ni, og hvis du sier at han "kan ringe deg når som helst" må du stå for det når han ringer deg fem om morgenen dagen etter).
  • Pass på bruk av ironi og vitsing som kan misforstås.
  • Vær forsiktig når du kommer med konstruktiv kritikk.
  • Ikke bli fort fornærmet. Hvis du blir det bør du forsikre deg om at det ikke dreier seg om en misforståelse, ikke gå ut ifra at han vet hvordan du oppfattet det han sa.
  • Unngå generelle, omfattende spørsmål som er vanskelige å svare på (hva tenker du om forslaget mitt, hvordan er det på den nye jobben din, hvordan har du det). Prøv å være mer konkret slik at det er lettere å finne ut hvilken bit man skal trekke fram (er du enig i forslaget mittt - hvorfor ikke, er det trivelige folk på den nye jobben din, du ser lei deg ut - har det hendt noe spesielt)
  • Godta behovet for å være alene. Det er ikke noe personlig i det.
  • Ikke tving ham til noe fordi "det skal være sånn". Hvis ikke du kan gi gode grunner så trenger det ikke å være sånn.
  • Hjelp til i sosiale situsjoner. Hvis dere prater og han står ved siden av dere men ikke vet om han kan ta del i samtalen eller ikke, så gjør det klart ved å dra ham inn i den, fx. Gi ham tiden han trenger. Hvis han har en tendens til uforvarende å si noe uhøflig kan dere bli enige om et slags tegn på forhånd som du kan bruke for å advare ham i situasjonen.
  • Det der med øyekontakt og å ikke alltid greie å snakke er ikke personlig det heller.
  • Godta at han noen ganger ikke vil greie ting han kan greie andre ganger. Ved behov, få ham til å innse dette selv også.
  • Vær forsiktig med å tolke det han sier, eller kroppspråket hans. Det betyr ikke nødvendigvis det som er naturlig for deg å anta.
  • Han har følelser selv om det kanskje ikke virker sånn for deg. Han har bare andre måter å uttrykke det på.
  • Husk at plutselig sinne, fortvilelse elle motvilje mot å gjøre noe kan komme av overbelastning. Selv om han ikke greier å utttrykke det. Gi ham mulighet til å få ro og tid til å komme seg. Snakk om slike ting før de oppstår.
  • Angående det å oppfatte sanseinntrykk annerledes: se deg rundt og tenk over om det er noe som enkelt kan gjøres mer autistvennlig - slå av TVen istedefor å ha den på standby, når du ikke lader mobilen trenger du ikke å la den stå i kontakten, la vær parfymen osv. (avhengig av hva vedkommende reagerer på selvfølgelig).
  • Forbered ham på ting som skal skje. Gi så mye info som mulig. Ikke si noe som kanskje ikke kommer til å skje uten å gjøre oppmerksom på det. Gi ham tid til å omstille seg hvis noe uventet skjer.
  • Ikke gi tom ros, men hjelp ham til å holde selvtilliten oppe.

Aspergere som beskriver Asperger syndrom

  • Skrevet 14.06.2009 klokka 22:42
  • Kategori: Asperger
Å lese om Asperger syndrom kan ofte gi litt feil inntrykk, for det er som regel ikke noen med Asperger som har skrevet det. Og de som ikke har det, vet jo absolutt ikke åssen det er å ha det. De ser det jo bare fra utsiden. Så det er ofte best å høre fra noen som har det om man vil vite mer. Sittet å sett på litt forskjellige videoer på YouTube nå, og den ene var akkurat som om han skulle beskrevet mitt liv. Det var så likt.


Han her beskriver det også veldig bra.


Har dere forresten sett filmen Mozart and the Whale/Crazy in Love?
Det er en film om to personer med Asperger syndrom. Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det i filmen bortsett fra at det er rutiner og orden. Josh Hartnett spiller han ene med Asperger.
Her er traileren.


Om det er noe dere lurer på så er det bare å spørre. Enten det gjelder Asperger eller noe annet om meg og mitt liv :)
Er vel ikke nødvendig å ha noe spørrerunde, for nysgjerrig tror jeg ikke dere er. Eller?

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat

Autisme kan behandles

  • Skrevet 30.05.2009 klokka 04:00
  • Kategori: Asperger
Det finnes en såkalt autismediett som skal lette på hverdagen for de med autisme. Jeg har litt delte meninger om den saken. For hvorfor skal vi forandre den vi er? Leste litt på aspergersyndrom.no og jeg tenker ganske likt om den saken som den som skrev det. Litt fra den siden ;

"Første gang jeg leste autisme kan behandles så ble jeg litt fornærmet. Vil de ikke ha oss autister?

Vil de ikke at det skal være autister på jorden?
(men uten autister så hadde det nok ikke vert noe lys, Internett eller datamaskiner)
Jeg forsto ikke hvorfor vi skulle bli ?utryddet?.

Jeg leste en gang om et barn som fikk masse medisiner med rare navn (i dag er ikke navne så rare). Barnet fikk og bare lov å spise noen typer mat. Stakkers unge tenkte jeg.. Jeg forsto ikke hvorfor foreldrene skulle være så ?strenge? med barnet, det kunne vel ikke bli mindre autistisk av det?

Jeg har selv AS og har ingen problemer med å godta min diagnose.

Jeg vil ikke ha vekk min asperger. Jeg syns på en måte det er greit å ha asperger. Jeg syns mange andre på min alder er ganske barnslige og prioritere ganske rart.
Jeg har ikke venner, innimellom skulle jeg ønske jeg hadde. Men så kommer søsteren min hjem sint og sur fordi hun har kranglet med en av vennene og da er det vel like greit å ikke ha dem?
Jeg går ikke i merke klær, bruker ikke sminke. Jeg går ikke på byen, jeg fester ikke. Syns det er unødvendig å bruke masse penger på alkohol og sminke, når man heller kan bruke penger på å hjelpe barn i slummen i thailand. Og de kaster jo bort så mye tid! Jeg bruker min tid på å lese om forskjellige ting på internett og lærer mye av det.

Jeg har mine interesser som jeg fordyper meg i. Blant annet kaniner, autisme og taekwon-do.
De fleste vil ikke merke at jeg har autisme...
Ser du meg på bussen og bussen er i rute så vil du sannsynligvis ikke reagere på noe. Vis du snakker til meg så vil du kanskje merke at jeg ikke har like mye øyekontakt som ?normalt? men ellers lite.
Ser du meg på en buss som er 10 minutt forsinket så er jeg nok litt mer stresset og kanskje ikke like i møtekommende.
Ser du meg på en buss som er 10 minutt forsinket og jeg har vert uheldig og fått i meg melk så vil du kanskje tenke ? hun der er litt rar.. "

 

Dietten kan kanskje hjelpe på noen problemer. Jeg vet ikke, for jeg har ikke prøvd, men den hvis det slår ut på noen problemer så vil det jo sikkert også ta vekk noen av de positive sidene ved autisme.

 

Hva mener du om den saken?

 

Jeg har lenge lurt på om det ville hjulpet for meg, men jeg tror ikke jeg skal prøve. For jeg mangler nok sikkert allerede nok av næringsstoffer siden jeg er vegetarianer og ikke liker salat osv, og da burde jeg vel ikke ta vekk enda flere. Og jeg vil ikke prøve noe sånt uten å vite om jeg i det hele tatt tåler å ta vekk noe mer. For jeg vil ikke tilbake i en sånn periode der jeg besvimer, er distrè og ikke klarer å være konsentrert.

Asperger syndrom

  • Skrevet 18.05.2009 klokka 12:42
  • Kategori: Asperger

Litt mer forklart enn det innlegget lenger ned. Skrev det i en norsktime for lenge siden.

Navnet Asperger kommer fra en østerisk barnelege som het Hans Asperger. Han levde fra 1906 til 1980. Det skal derfor bare sies Asperger syndrom, og ikke alt det andre som folk kaller det. Har hørt aspberger, asperberger, asparges, asberger osv.. Skjønner ikke at det kan være så vanskelig å huske.

Asperger er en svak form for autisme. Det kan lett oppstå misforståelser mellom en med Asperger og en uten fordi de ikke tenker likt. De med Asperger tar ofte ting som blir sagt veldig bokstavelig. Derfor må andre prøve så godt de kan å si ting konkret. De forstår ikke alltid ironi heller.
Andre tror ofte at de med Asperger ikke hører eller interesserer seg for det som blir sagt, men ofte så gjør de det, de føler bare ikke alltid at det er nødvendig å svare. Spesielt ikke hvis det ikke er et spørsmål. Er ikke alltid de gidder å høre etter heller, de lukker på en måte ørene og er i sin egen verden fordi de ofte bare vil snakke om ting som interesserer dem. Derfor kan skolen bli vanskelig.

Kommunikasjonsvansker er bare en del av Asperger. De sliter også med å være sammen med andre og kan lett få sosial angst. De isolerer seg ofte fra andre og trives best i eget selskap.
Da jeg gikk på barneskolen satt jeg ofte for meg selv i friminuttene, likte det best sånn. Da kunne jeg holde på med ting som interesserte meg og slippe å ta hensyn til andre.

Rutiner er også viktig for en med Asperger for at dagene skal bli lettere å takle. Hvis de ikke gjennomfører de rutinene de har så kan de tenke på det i lang tid. Hvis noen av de brytes så kan det ødelegge veldig, selv om det ikke er en viktig ting. Hvis de f.eks føler at de må vaske hendene med en gang de kommer hjem til et bestemt klokkeslett så er det veldig viktig å få gjort.

Øyekontakt er også ganske vanskelig for de fleste med Asperger, og det er det veldig mange som ikke tar hensyn til. Jeg synes det er veldig respektløst å tvinge noen til å se de i øynene når de vet at de sliter med sånt. Flere ganger på skolen blir jeg nesten tvunget til det, og det er veldig dumt, for da blir jeg usikker og sliter med å fullføre oppgavene. Også i selskaper i familien blir jeg tvunget det, og det er en som ofte blir sur pga det.

De med Asperger har ofte èn eller et par ting som de er veldig interessert i og kan masse om. Det kan være hva som helst. Hvis de er stresset eller urolig kan det hjelpe og la de holde på med de tingene. Når jeg er det så hjelper det for meg å se på tv og sitte ved pc'en.

Autisme kan også være arvelig, det betyr ikke nødvendigvis at det alltid er det, men det kan være det.

Det er faktisk flere kjente personer som har Asperger syndrom. Jeg kan nevne noen ; Albert Einstein, Henrik Ibsen, Steven Spielberg, Michelangelo er de jeg kommer på nå, men det er mange flere kjente mennesker som har det.

Jeg synes ikke at de med Asperger burde skjemme seg over å ha det, for det er også noen fordeler ved det. F.eks god hukommelse, ofte høy IQ, lyver sjelden og ekstremt flinke til de tingene de er opptatt av.

Her er en liten oppsummering av hva Aspergere ofte sliter med(ikke alt) ;
-Kommunikasjon
-Forstå andre
-Lett frustrert
-Rutiner og noe tvangstanker
-Nye omgivelser
-Nye mennesker
-Øyekontakt
-Lett rastløse

Og her er en liten liste over ting som kan hjelpe Aspergere med å takle hverdagen ;
- Orden
- Tilrettelegging
- Trygge omgivelser
- Si i fra og snakke hvis det skal skje noe nytt
- Ikke masse, la de få god tid
- Ikke bruke for mye ironi, si ting konkret.

Asperger syndrom

  • Skrevet 11.05.2009 klokka 12:51
  • Kategori: Asperger

Litt om Asperger syndrom tatt fra wikipedia ;

Kjennetegn

Asperger syndrom er en diagnose innen autismespekteret. Personer med asperger kan ha én eller flere av følgende funksjonsvansker:

  • Begrenset evne til sosial omgang, særlig med jevnaldrende.
  • Vansker med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andre forventninger.
  • Spesielle og begrensede interesser.
  • Uvilje mot endring i omgivelser og rutiner.
  • Kommunikasjonsproblemer og forståelsesvansker som for eksempel vansker med å lese og forstå mimikk og kroppsspråk.
  • Nedsatte motoriske evner (klumsethet)


Til tross for normal intelligens, kan de ha store avvik når det gjelder:

  • Evne til å oppfatte andres perspektiv.
  • Evne til å organisere sin tilværelse, og til å finne alternative løsninger når ting ikke skjer som planlagt.
  • Evne til å få sammenheng og mening i sine opplevelser.



Litt om åssen jeg har det med Asperger syndrom.

Jeg fikk diagnosen i i begynnelsen av 05, men jeg har alltid vært sånn jeg er nå. Det er ikke noe man bare brått får, men de oppdaget det sent.

Jeg begynte å snakke sent, men når jeg først begynte så snakket jeg helt rent og lite feil.
Jeg har vel alltid blitt sett på som sjenert, men det er jeg egentlig ikke, det bare virker sånn for folk utenfor fordi jeg ikke tør å snakke så mye med ukjente, men når jeg først blir litt kjent med folk så må de nesten be meg om å holde kjeft :p

Jeg ser ikke på Asperger som noe problem lenger, det er bare noe jeg må lære å leve med. Har også noen andre problemer, som gjør det vanskeligere for meg. Slet med spisevegring før, og tankene er jo der for alltid selv om selve problemet er borte. Også har jeg angst og sliter med depresjon. Men de to siste problemene der tror jeg blir bedre når jeg får flyttet vekk fra Østfold, for her er det en del folk som mobbet meg før som fortsatt stirrer på meg og gjør at jeg ikke klarer å være meg selv.

Jeg tør så vidt å gå i byen, jeg drar aldri i de verste tidene, som er rett etter skoletid og utover ettermiddagen.
Når jeg er i byen, uansett hvilken tid, så blir jeg alltid stressa og ganske satt ut. Føler at alle ser på meg, baksnakker meg og ler av meg.

Begynte ikke på ungdomsskolen før vinteren 04/05, var mye trøbbel med å finne en skole. Pga at jeg ville vekk fra de som alltid ekskluderte meg og baksnakket meg. Og det er jo ikke så lett å finne en skole da når ikke Sarpsborg er så stort.
Først prøvde jeg meg på Steinerskolen i Fredrikstad et par uker, det funket dårlig. Så søkte jeg på en annen skole i Sarp, den kom jeg ikke inn på. Så fikk jeg fri noen uker fordi de måtte fortsette å lete etter en skole, etter et par uker måtte jeg på den skolen jeg absolutt ikke ville på bare fordi de ville at jeg skulle prøve for å se åssen det gikk. Jeg hata det så utrolig, jeg grua meg til hver eneste dag. Der var jo de fleste av de som ikke var så hyggelige. Ikke skjønte jeg noe som helst av undervisningen og ingen gadd å spørre om jeg ville være sammen med de i friminuttene og sånt.
Jeg slutta etter 2 harde uker. Så ble det enda litt fri, tror det var rundt en måned eller to.
Så kom jeg inn på Hafslund, det var helt greit i førsten, for da hadde jeg bare et par timer i uka. Og det var lite vanlige timer, det var for det meste sånn å lage ting eller bake og å være i kantina. Fikk ordentlig timeplan vinteren/våren 05 tror jeg, hvis ikke det var høsten 05. Er ikke helt sikker. Men samme det, det var hvertfall helt greit å gå der da.

Jeg hadde spesialundervisning. Hadde bare et par timer i klasse. For meg var det enklere å lære noe når det bare var meg og en lærer/assistent. Og når enkelte oppdaget at en ny hadde begynt(som så ganske normal ut, men som var annerledes) og hadde spesialundervisning så ble jo selvfølgelig det snakket om, det merket jeg. Jeg så at de så på meg, pekte på meg, lo og snakket. Jeg brydde meg ikke på det tiden.
Men i slutten av 9. og hele 10. ble det verre, er spesielt èn episode jeg husker godt.
Var to jenter som satt litt bortenfor meg, jeg satt for meg selv på en krakk(assistenten som skulle vært der hos meg hadde "glemt" meg). Jeg så at de snakket, og de snakket litt høyt etterhvert så jeg hørte hva de snakket om. "Se på hun der, hun er så rar, hun reagerer ikke på noe. Se nå.." Så kastet de ting på meg for å se om jeg reagerte.
Hadde aldri følt meg så liten før, på den tiden så hadde jeg sluttet å snakke(skriver om det litt lenger ned) så jeg kunne jo ikke gå bort til dem å snakke til dem.Det måtte jo selvfølgelig skje en av de få gangene som assistenten hadde glemt å komme bort til meg :\

Og da jeg skulle søke på vgs så fikk jeg til og med en advarsel mot å begynne på en skole her fordi langt over 100(som jeg absolutt ikke kjenner) hata meg, var visst noen rykter om at jeg var gal og tilbakestående. Tragisk.

Nå går jeg på en slags spesialskole i Fredrikstad, men slutter nå til sommeren.

Tilbake til det med at jeg sluttet å snakke. Jeg husker egentlig ikke helt hvorfor jeg sluttet. Det begynte med at jeg var syk en periode, og måtte snakke lite. Og synes vel at det var bedre enn å måtte drite seg ut hver gang jeg åpnet munnen. Jeg sluttet å snakke februar 07 og begynte igjen sommeren samme året. Jeg snakket hjemme, men ute så sa jeg ingenting. Det funket helt fint, jeg snakket jo uansett ikke så mye i de timene alene med lærer, jeg skrev i stedet for. Og de timene jeg hadde med assistent og var i kantina så skrev jeg lapper, funket helt fint. Høres kanskje rart ut for andre men.

Flere av de i familien min tror at jeg gjør meg til for å få oppmerksomhet, også noen av de nærmeste. Det sårer, men jeg begynner å bli vant til det. Jeg er glad jeg skal flytte vekk fra alle sammen senere i år.

Asperger syndrom trenger ikke bare å være negativt, det kan også være en fin ting. Mange av de som har det har en ting de er veldig flinke til. De rundt meg synes at jeg er veldig kreativ, jeg synes ikke det selv, men det er kanskje den tingen jeg er flink til? Ikke vet jeg.


Nå merker jeg egentlig ikke noe til at jeg er annerledes, bortsett fra at jeg er mye for meg selv og ikke klarer å snakke så mye med en gang jeg møter ukjente. Og at jeg trenger å ha det stabilt rundt meg, ikke mye forandringer og sånt.

Det her ble veldig rotete og uoversiktlig, men men.

 mg0409

Jeg ser kanskje ikke så annerledes ut, og det er jeg egentlig ikke heller. Jeg møter bare på litt mer utfordringer enn de fleste :)

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 26 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tina_mariie@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits