hits

tina marie kjenner

Gullroten 2018

  • Skrevet 12.06.2018 klokka 22:12
  • Kategori: Blogg

Denne helgen var det tid for Gullroten Food Awards i Fredrikstad. Gullroten er en galla på kvelden på lørdag, og har også forskjellige foredrag på dagen både lørdag og søndag. Det ble arrangert i fjor også, men da var det et eller annet som kom i veien for meg, så jeg fikk ikke dratt. I år så kunne jeg, så jeg bestemte meg for å dra selv om jeg var nervøs. Jeg skulle jo tross alt dra alene, og det er ikke bare bare med sosial angst og asperger syndrom. Den siste tiden har jeg både gledet og gruet meg litt, man overtenker jo alt når man har sosial angst. Hvor mange kommer, hvem kommer, hva kommer de til å tenke om rare meg, hva skal jeg ha på meg for å ikke skille meg ut, håper jeg ikke driter meg ut på en eller annen måte(snuble, søle noe++) osv.. Har du sosial angst så kjenner du deg sikkert igjen. 
Jeg hadde på forhånd blitt spurt av en av de skjønneste menneskene jeg vet om om jeg ville sitte sammen med de under gallaen, det betydde alt for meg. Jeg hadde følt meg maks ukomfortabel om jeg måtte satt meg ned med mennesker jeg ikke ante hvem var. Disse menneskene har jeg møtt noen ganger før, og det gjorde det litt lettere. 

Det ble arrangert vorspiel før gallaen, og jeg lurte lenge på om jeg skulle gå på det eller ikke. Hadde jeg vært der fra det begynte så kanskje, men jeg dro ikke hjemmefra før ca kl 18, og vorspielet begynte kl 16, så det hadde kommet en del folk allerede, og noe av det jeg synes er mest ukomfortabelt er å gå alene bort til en hel gjeng. Der har jeg en stor sperre. Jeg var vel i Fredrikstad ca 18.15, og jeg sto vel kanskje 20-30 meter bortenfor og lurte på i ca 15-20 minutter om jeg skulle klare og gå bort dit. Det endte med at jeg heller gikk ned til der gallaen skulle være for å være litt tidlig ute der i stedet så hvertfall ikke det skulle bli like ubehagelig. Alle har nok litt forskjellig sosial angst, men for min del har jeg erfart at det er enklere å være en av de første på et sted, og heller se mennesker komme litt etter litt, enn å gå bort til en gjeng. Det er hvertfall noe som hjelper meg, og som gjør at jeg kan klare å være med på ting. Jeg føler meg så beglodd hvis jeg er en av de siste som kommer. 

Nede ved litteraturhuset i Fredrikstad der hvor gallaen skulle være måtte jeg stå ute i kanskje i 20 minutter for å prøve å roe nervene før jeg skulle gå inn. Tårene presset på, og jeg prøvde å gjøre alt for at det ikke skulle synes, jeg hater å få panikk i offentligheten. Det er noe lettere hjemme, da kan jeg liksom bare grine det ut. Jeg hadde ikke akkurat hvilepuls for å si det sånn. Jeg angra veldig der og da på at jeg ikke hadde vært hos legen tidligere i uka for å få noe beroligende. Jeg bruker det veldig sjelden siden det er veldig sjelden jeg har det så ille, men akkurat der skulle jeg hatt noe. Jeg drikker jo ikke alkohol heller, så jeg kan liksom ikke roe nervene på det heller. 
Men jeg kom meg inn i lokalet, og de kjente fjesene begynte å dukke opp, og da roet nervene seg litt hvertfall. 
Etter det gikk kvelden veldig fint, og jeg koste meg masse. Det er alltid sånn at det er verst før ting, ikke når jeg er der. Hvertfall i sånn som denne settingen når jeg er med mennesker som er snille og gode. I noen settinger kan det være vanskelig mens jeg er der også, men det er sjelden. 

Jeg er ikke akkurat den mest utadvendte på slike settinger, men jeg er fornøyd så lenge jeg klarer å komme meg på slike ting. Så får heller folk synes at jeg er kjedelig om de vil det. Det er jo ikke det at jeg ikke vil være utadvendt, men det er en sperre der. Hjemme alene med dyra eller med folk jeg kjenner godt så klarer jeg jo å være sånn jeg vil være. 

På slutten av gallaen så turte jeg til og med og hilse på en av kveldens verter, Shabana Rehman Gaarder. Jeg synes hun er så rå, så jeg hadde så lyst til å hilse på. Det er jeg kjempeglad for at jeg turte, hun var kjempesnill! 


Shabana Rehman Gaarder og meg

Jeg ble til og med på nachspiel! Det hadde jeg egentlig i utgangspunktet ikke tenkt til, men siden nervene var sånn nogenlunde under sjakk så ble jeg med opp der hvor nachspielet skulle være. Det var forresten samme plass som der vorspielet var. Det var bare et par stykker av oss som satt sammen inne der, resten av gjengen fra gallaen satt ute, det var ganske fullt. Jeg var ikke hjemme før klokken var halv tre på natten, jeg hadde ikke blitt værende så lenge om jeg ikke hadde hatt det hyggelig.

Dagen etter var det tid for foredrag av litt forskjellige folk. Etter det var ferdig så gikk jeg og ei til opp i byen for å spise litt før jeg skulle dra hjem. Vi møtte brått på flere av de som også hadde vært på Gullroten, så vi ble sittende med de i et par timer og prate før vi dro hvert til vårt. Det var veldig koselig :) 

Så jeg er veldig glad for at jeg dro på dette eventet, jeg har så mange gode minner fra denne helgen. Selv om jeg har mye angst, så føler jeg også mye mestring etterpå. Når jeg i tillegg møter en haug av superkoselige mennesker så kommer jeg til å leve lenge på dette. Det er så deilig å være blant folk jeg føler jeg har mye til felles med, samme syn på dyr osv.. Mange vil nok tenke at dette innlegget er veldig negativt siden jeg skrev om så mye angst, men det er bare fordi jeg blogger om Asperger og det som kommer med det. Egentlig etter den helgen her så vil jeg faktisk anbefale andre med angst om å prøve å tørre å komme neste gang det blir arrangert Gullroten, for jeg er SÅ glad for at jeg dro. Jeg har kost meg så mye, og er så glad for de menneskene jeg har møtt og fått snakke med. Jeg snakket faktisk med flere der om angsten min, og flere forsto, andre var åpne for å høre hvordan det var. 
Jeg har hvertfall blitt mye mindre redd for å gå på dette igjen, så jeg skal definitivt på det neste gang også. 



Samuel Rostøl og meg

Idiopatisk intrakraniell hypertensjon

  • Skrevet 30.04.2018 klokka 13:35
  • Kategori: Blogg

Nå er det lenge siden sist, så tenkte jeg skulle oppdatere med hva som har skjedd de siste månedene. Ting har ikke vært helt på topp kan man si. 

Rett før jul, den 21. Desember så hadde jeg så vondt i det ene øyet mitt. Dagen før kjentes det akkurat ut som om det var noe på øyet, og dagen etter så ble det bare vondere, en slags trykkfølelse. Liksom at noe trykker bak selve øyet. Så jeg tenkte å bare stikke nedom optikeren min nede på kjøpesenteret i byen her. Da jeg kom dit så fikk jeg bare beskjed om å dra på legevakta, for dette var hun ikke sikker på hva var. Og da jeg kom på legevakta så var jeg der en stund og ble undersøkt, legen ringte underveis og snakket med øyelegen på sykehuset i Moss for å snakke om hva dette kunne være. De tenkte at det kunne være regnbuehinnebetennelse og bestemte at jeg måtte dra til sykehuset i Moss med en gang så øyelegen fikk sett på øyet mitt. Undersøkelsen på sykehuset var ikke så lett, for det var nesten umulig å lyse inne på øyet uten at det lukket seg igjen, jeg var så ekstremt lyssky på det øyet akkurat da, det gjorde så sinnsykt vondt. Jeg fikk også noen dråper som utvider pupillen så han fikk undersøkt godt inne på øyet. Han ble fortsatt ikke klok på dette her. Så han ville sende meg på Kalnes sykehus for å utelukke hjernesvulst osv. Da kjente jeg at jeg begynte å bli rimelig bekymra. 
På Kalnes var det veldig mye ventetid, og på et tidspunkt hadde jeg en liten breakdown med panikkanfall, var så bekymra for om det skulle være hjernesvulst eller noe annet skummelt som foregikk i hodet. 
Utover kvelden var det litt prøver som ble gjort for å sjekke at det ikke var noe kritisk. Sjekke at hjernen fungerte som den skulle, at jeg fortsatt klarte normale ting, kjenne normale ting osv. Fortsatt mye venting etter dette, og jeg begynte jo å skjønne at sjansen for å komme hjem samme dag var liten. Da klokken var litt over midnatt fikk de tatt CT av hodet, og de bestemte at jeg skulle bli lagt inn for flere prøver og for å se at jeg ikke ble verre. Jeg var heldig og fikk et rom med en gang, jeg var rimelig sliten etter denne dagen kan du si! Jeg trodde jeg skulle få en øyesalve på legevakta, ikke at jeg skulle innom alle legetjenestene i Østfold.. 



Rimelig trøtte tryner halv ett på natten etter en lang dag :p 

Jeg endte opp med å være på Kalnes en uke, så jeg er ikke helt sikker på hva som skjedde på hvilke dager, men jeg tror at dagen etter innleggelse så var det MR. De ville også ta spinalpunksjon, men siden dette var midt i jula så var det så lite bemanning, så det tok noen dager før de fikk til å få tatt den. I tillegg fikk ikke hun første legen til å ta den, hun var så sykt negativ til å begynne med så hun kunne igrunn spart seg. Det gjorde bare utrolig vondt når hun prøvde. Han legen som fikk det til han var positiv fra start, og fikk det til uten for mye ubehag. Han trengte ikke engang at jeg skulle ligge ubehagelig. SÅ snill og dyktig lege! Det har mye å si å være hyggelig og medmenneskelig med pasientene, ikke snakke nedsettende til de..





Stephan hadde med en kjempestor bamse til meg som jeg kunne holde rundt når jeg sov <3 Jeg er jo så vant til å sove med Gizmo i armene mine, så det var ganske tomt

På første juledag så var jeg så heldig at de på Dale Store Gård kom med vegansk julemat til meg og masse annet. SÅ koselig! Hadde ikke forventet det. Det er gode mennesker det! De vet at jeg sliter med å smake på ny mat (med tanke på psyken), og når man havner på sykehus, så blir det jo mye ukjent mat, så de kom med masse forskjellig mat og drikke til meg. 





Konklusjonen etter alle disse dagene var hvertfall at jeg har noe som heter idiopatisk intrakraniell hypertensjon. 

Litt fra legehandboka.no så dere kan skjønne litt hvordan det er; Idiopatisk intrakraniell hypertensjon (IIH), tidligere betegnet som pseudotumor cerebri («liksomsvulst i hjernen») skyldes høyt trykk i hodet uten sikker kjent årsak. Tilstanden er mest vanlig hos kvinner mellom 20 og 50 år, og oftere de med overvekt. Symptomene omfatter blant annet hodepine, synsforstyrrelser, kvalme, og brekninger.

Det er ikke bare overvekt som kan gi dette, til og med noe så vanlig som p-piller kan gi dette. Det har fått meg til å vurdere å begynne å bruke noe annet i stedet for det, for dette trykket i hodet er utrolig slitsomt. 
Jeg er jo også veldig overvektig, så på Kalnes bestemte de at jeg skal få hjelp til å gå ned i vekt. Det er jeg faktisk veldig glad for, for jeg har ønsket det. Jeg har bare ikke turt å be om hjelp selv.
Jeg har vært på et infomøte, og fått noen skjemaer som jeg har fylt ut. Så når de er sendt inn så blir jeg innkalt til utredning, og videre derfra blir det mest sannsynlig et startkurs. Det kurset er det over 6 måneders ventetid på, så det er litt kjedelig, men men. Etter det blir det bestemt hvilken vei jeg ønsker og gå og hvilken som er best for meg. Det er jo ikke bare opp til meg, legene må jo være med på det de også. Men jeg er åpen om at jeg ønsker meg operasjon, for jeg har slitt med vekten i så mange år, opp og ned i så mange år. Det tar på både kropp og sinn. Kanskje spesielt i så ung alder. Så jeg håper jeg kan få et bedre liv og bli kvitt den helsikens diagnosen jeg fikk i jula. For den er plagsom.
Den diagnosen gjør jo faktisk at jeg risikerer å bli blind, og det er skremmende.
Fastlegen og nevrologene har vært flinke til å følge meg opp, men jeg har enda ikke fått oppfølging av øyelegen på sykehuset som jeg skulle få nøye oppfølging av. Det synes jeg er dårlig med tanke på hva jeg risikerer. Jeg ble skrevet ut 3. juledag, og på vei hjem fra sykehuset så var jeg innom øyelegen for en sjekk, jeg har ikke vært der siden. Fastlegen har mast. Nå har jeg endelig fått en time i midten av Mai, men nesten et halvt år etter vil jeg ikke kalle nøye oppfølging altså. Og optikeren har sagt at synet er forandret, så det er litt vemmelig. Jeg klarer ikke å fokusere med en gang, det tar noen sekunder. 

Og med tanke på dette så har jeg måttet ta en pause fra kjøreopplæringa, det synes jeg er utrolig trist! Jeg har ikke snakket med legen om det, men jeg kjenner det selv. At både sykdommen og medisinene jeg tar mot den gjør at jeg ikke burde kjøre.
Jeg var nesten ferdig. Jeg hadde bare halve langkjøringa og prøvene igjen. Jeg var ferdig med alt annet obligatorisk. Og når/hvis jeg begynner igjen så kommer jeg jo til å trenge mange flere kjøretimer fordi jeg kommer til å ha glemt så mye. Jeg vet mange sier at mye sitter, og at man husker mye, men man må tenke på at den sykdommen jeg har hatt nå sitter i hodet. Den har gjort meg surrete og glemsk. Jeg håper bare at jeg kan begynne å kjøre igjen, at sykdommen blir borte med tiden. 

Jeg tenkte hvertfall å blogge under denne tiden hvor det skjer litt forandringer, for jeg vet jo selv at jeg selv savner mer informasjon om dette. Så jeg tenkte kanskje at noen andre ville ha nytte av å lese litt om det. 





Søsteren min hadde med litt pynt for å gjøre rommet litt hyggeligere i jula, brukte jo ikke intravenøsstativene allikevel, hihi. 
 

Kjøreopplæring

  • Skrevet 01.12.2017 klokka 15:05
  • Kategori: Blogg

Jeg har lenge hatt lyst til å få lappen så jeg slipper å være avhengig av andre til å kjøre meg steder, men har tenkt at jeg ikke kom til å klare det. Jeg prøvde å kjøre én gang med mamma på en parkeringsplass for mange år siden. For å si det sånn, vi gjorde det ikke igjen. Haha. 
Da prøvde jeg å kjøre en bil med gir, og det ble litt for mye å holde styr på for min del. Men jeg synes ikke man skal se på det som noe nederlag å ta lappen på automat, det er bedre enn å ikke kunne kjøre i det hele tatt. Når man har veldig mange tanker i hodet, så er det veldig forståelig at man velger bort noe sånn at man kan klare å få det til på et vis. Det er hvertfall sånn jeg tenker. 
De som har lest bloggen min en stund vet jo at jeg også har angst bare for å sitte på i bil, da spesielt på de store veiene som f.eks E6. Etter den hendelsen der vi ble forsøkt presset av veien av en trailer for snart 9 år siden så har jeg alltid tenkt at jeg aldri kommer til å tørre å kjøre selv. Bare for å sitte på så har jeg måttet ta beroligende for å ikke få helt panikk. Helt inntil for et år siden så måtte jeg ta beroligende for hver E6-tur. Jeg har fortsatt vært nervøs etter det, men jeg har klart meg uten å ta noe for det. 

Tidligere i år så kom jeg over en artikkel fra en avis her i Sarpsborg om en gutt som har diagnosene Asperger og ADHD som har tatt lappen på bil, og da begynte jeg å få lyst til å prøve. Da tenkte jeg sånn at jeg kom sikkert ikke til å klare det, men jeg ville likevel i det minste gi det et forsøk for å kunne si at jeg har prøvd. Jeg ble veldig motivert av den artikkelen. Han hadde holdt på lenge, men klarte det til slutt. Jeg hadde nok ikke tatt det steget så fort med å prøve å kjøre hvis ikke jeg hadde lest det. 
Han hadde gått ved Sarpsborg trafikkskole, og hadde visstnok en veldig tålmodig kjørelærer. Han hadde pensjonert seg rett før jeg begynte, så jeg fikk en annen lærer, men det har gått veldig fint. Sikker på at han er minst like tålmodig og rolig, så da blir jeg litt roligere også. Tror ikke jeg hadde lært så mye så fort hvis ikke det var for han. Jeg var jo rimelig nervøs til å begynne med. Tenk deg både sosial angst og angst for bilkjøring samtidig, ikke spesielt enkelt. 
Jeg trodde at første gang man skulle kjøre at man skulle kjøre veldig øde, eller på en parkeringsplass, men neida. Her var det rett ut på landevei først, og så inn i et boligfelt på slutten av timen. Det gikk utrolig nok bra! 

Til nå har jeg hatt 18 dobbeltimer med kjøring, trinnvurdering x 2, mørkekjøring, glattkjøring og teorikurs. Jeg slapp jo trafikkalt grunnkurs siden jeg er over 25, men jeg var med på slutten da de skulle ha om førstehjelp, for det må alle være med på. 
Jeg begynte ved kjøreskolen i Juni (tror jeg det var), så jeg synes egentlig det har gått ganske fort med tanke på at jeg begynte helt fra scratch. Jeg kunne virkelig ingenting om bil! Jeg har nesten ikke fått øvelseskjørt privat siden det omtrent ikke er noen som enten ikke har tid eller ikke har lyst, så jeg trenger en del flere timer på kjøreskolen før jeg er i mål. Jeg har fortsatt ikke tatt teoriprøva da jeg fortsatt sliter litt med det. Vil klare den på nett noen ganger før jeg prøver å ta den på trafikkstasjonen. 
Neste uke skal jeg på risikokurs, og uken etter det langkjøring. 

Jeg har i flere år hatt lyst til å kunne hjelpe besteforeldrene mine mer. Siden de ikke kjører selv lenger så er de ikke like mye ute. Og siden den ene er dement så er det vesentlig å komme seg ut. Det å komme seg ut gjør at det ikke går like fort nedover. Så jeg gleder meg masse til å kunne ta de med ut på forskjellige ting. Det er en stor grunn til at jeg har valgt å prøve å få lappen nå. Det er blant annet en restaurant her i byen som morfaren min elsker. Han pleide å dra dit ofte da han kjørte selv, men etter han mistet lappen så er det sjelden han får vært der. Så jeg tenkte å gjøre det til en fast greie en gang i uka eller noe. Og farmor liker å være med på tur, så faste sverigeturer hadde vært moro med henne. Jeg vil så gjerne glede og hjelpe de, de har ikke mange år igjen, og det koster en så lite å glede de, så gjør det så lenge du kan. De er borte en dag, og da er det for sent. 

Som sagt så er jeg ikke i mål enda, men nå ser jeg veldig mye lysere på det å skulle klare det en gang i framtiden.
Et av de største problemene jeg har er at jeg ikke stoler nok på meg selv, den tilbakemeldingen får jeg så ofte fra kjørelæreren, men det er ikke så enkelt å bare plutselig klare det. Det har jo litt med angsten å gjøre, og selvtilliten. Det er liksom ikke noe man fikser over natten. 
Jeg regner ikke med å klare hverken oppkjøring eller teoriprøven på første forsøk. men jeg skal ikke gi opp før jeg har klart det. Jeg har lært så mye på kort tid, så jeg er ganske sikker på at jeg skal få det til på et eller annet tidspunkt. Bare det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si tidligere i år. Så det alene er et stort steg.
 

 

Meg på øvelseskjøring 





Artikkelen som fikk meg til å tørre å prøve



Dale Store Gård

  • Skrevet 18.11.2017 klokka 20:26
  • Kategori: Blogg

( Skrevet helt på eget initiativ, ikke ment som reklame. Bare et fint tips <3 )

I sommer så så jeg at bloggeren Veganmannen tipset om en åpen dag på en gård i nabobyen Fredrikstad. En gård som tar til seg reddede dyr (noen er f.eks reddet fra dårlige forhold, andre fra slakt.) og lar de leve livene sine helt til de dør av naturlige årsaker eller sykdom. Altså ingen slakt som på en "vanlig" gård. I industrien så er jo ikke gutte-dyr noe verdt fordi de ikke produserer noe. Det stikker jo i hjertet av å tenke på at så mange har den tankegangen. Haner legger jo ikke egg, så de blir jo kvernet levende etter fødsel. Man melker jo ikke okser, så de tar vel bare vare på noen som kan reprodusere seg i noen år, og resten ender vel i kjøttdisken med en gang. Osv... 
Fikk selvfølgelig lyst til å dra dit, og gledet meg lenge til vi skulle dit. Jeg ble jo vegetarianer(og senere veganer) fordi jeg er så glad i dyr, så jeg synes konseptet deres hørtes helt fantastisk ut. 

De driver også et andelslag for folk som ønsker å gro sine egne økologiske grønnsaker, der man kan melde seg inn og bli med på planlegging av hvilke grønnsaker de skal gro år for år, dugnader, og komme og høste inn grønnsakene når det er tid for det

Da jeg kom på gården ble jeg helt frelst. For noen herlige dyr! Og fantastiske mennesker som har så store hjerter! De gjør dette på helt frivillig basis, og de tjener absolutt ingenting på dette, heller tvert i mot. De gjør dette av godhet. De har full jobb og studier ved siden av å drive en gård med 40 dyr! Det står det stor respekt av! De har griser, geiter, ender, haner, hester, kaniner og katt. 
De har en fadderordning der man kan fjernadoptere dyrefamiliene for en liten sum(man velger selv sum) hver måned, hvor man får nyhetsbrev på mail hver måned om hvordan det går med dyrene og morsomme historier om de. 
I år har de også kommet med en egen julekalender! Hver luke er da en mail med bilder og historier. Jeg kan love deg at hvis du blir med på enten julekalenderen eller fadderordningen, da kommer du til å sitte igjen med et stort smil. Det er så herlig å få ta en del i livene til disse dyra. De har helt egne personligheter og rariteter. De pengene de får inn for dette går rett til dyra. 
Jeg måtte jo selvfølgelig bli fadder selv, og får hver måned nyhetsbrev med oppdateringer fra grisefamilien og geitefamilien. 



Jeg gleder meg sånn til hver gang jeg skal på denne gården. De har dugnader der man kan komme og hjelpe de med ting som må gjøres på gården, de har fadderdager der fadderne kan komme og bli kjent med dyra og menneskene som driver dette, de har julesamling med nissebesøk, julegrøt og alt som hører med. Og også åpen gård innimellom. 
Jeg går ikke glipp av en mulighet til å kose med dyr, så jeg er med hver gang det er dugnad og jeg ikke skal noe annet viktig (det er svært få ting jeg synes er viktigere enn dette :p). Jeg har jo som dere vet (hvertfall de som har lest bloggen min litt) et spesielt forhold til dyr. Jeg sliter med sosial kontakt med mennesker både på grunn av mye utestengelse og mobbing i tillegg til asperger-diagnosen min, og derfor er dyr ekstra viktig for meg. Der kan jeg være meg selv, snakke om alt og ingenting, mens de fortsatt er der. 
De gangene jeg er på gården er vel en av de få gangene jeg er sosial også siden jeg ikke har noen venner jeg er sammen med i hverdagen. Så disse besøkene betyr mye for meg. Jeg har jo samboer, men jeg er ikke noe særlig med andre enn han, bare innimellom med søsteren min og støttekontakten min. 
Så de gangene jeg besøker gården så får jeg trent på å være sosial også, i tillegg til det beste jeg vet i hele verden, nemlig å være sammen med dyr <3 
Det er så fantastisk god hjelp på psyken også, det å være sammen med dyr. Jeg blir så glad og rolig inni meg av å være sammen med de. 
Jeg føler ikke at jeg har bidratt så fryktelig mye med fysisk hjelp, jeg har bare ryddet, sortert og delt opp frukt og grønnsaker til dyra. Men jeg er jo fadder da, så bidrar hvertfall litt på den måten. Og med selskap til dyra <3 Jeg kunne sittet ute i timesvis og bare snakket og kost med de.

Så Anette og Andreas, skulle dere få lyst til å dra på ferie så er jeg gjerne dyrepasser, hihi. 

( Tenkte å ta med kameraet en gang jeg skal dit og ta litt bedre bilder, men for nå så får det holde med litt mobilbilder )





















Veganreise til Berlin - del 6 (oppsummering)

  • Skrevet 22.10.2017 klokka 14:13
  • Kategori: Blogg



Sånn, da var vi kommet til siste del. Skulle jo postet dette for lenge siden, det er jo allerede nesten to måneder siden turen, men jeg har vært så sliten de siste månedene. Og nei, det er ikke fordi jeg ikke får i meg nok (får den kommentaren ganske ofte siden jeg ikke spiser dyr). Jeg har jo Asperger syndrom, og det gjør for min del at jeg i perioder har bra energi der jeg gjerne vil være med på masse, og så kommer de andre periodene der jeg er ganske sliten. Har hatt en sånn sliten periode ganske lenge nå, til og med på turen, men jeg er kjempeglad for at jeg ble med på det. Det er jo ikke akkurat noe man har muligheten til å oppleve så mange ganger. Det er ikke depressivt, for depresjonen har jeg sluppet de siste tre årene, det er bare rett og slett det at jeg blir sliten av å gjøre ting. Ikke fysisk, men psykisk. Det å ha angst sliter en ut. Har flere typer angst, sosial angst er en av de. Det blir jo ikke lettere av at jeg ikke har venner. Føler meg jo bare enda mer rar da. Men sånn har det jo lett for å bli når man har blitt mobbet og utestengt hele barne- og ungdomstiden, og ikke har jobb. Da blir man ikke så lett kjent med mennesker. Det er jo gjerne der man blir kjent med mennesker.
På kveldene på turen var det flere som gikk ut sammen, det orket ikke jeg siden det var så lange dager med mye aktivitet. Håper ikke at jeg ble sett på som usosial av den grunn, for jeg ville gjerne. Når jeg har vært ute hele dagen så har jeg behov for å slappe av på kvelden. Hadde vi hatt flere dager der så kunne jeg sikkert klart å bli med ut en av kveldene, men siden vi hadde 4 hektiske dager så hadde jeg behov for å slappe av de timene jeg kunne det. 

Tenkte jeg skulle si litt generelt om turen og ting vi opplevde mens vi var der sånn utenom de tingene jeg har nevnt tidligere..

På fredag ettermiddag så så vi en mann som satt på gata med hunden sin rett utenfor vegetarfestivalen. Og gjett hvilken rase da? Mops! Jeg ble jo så sjarmert. Det virket som mannen tok veldig godt vare på han. Jeg satt meg ned og snakket en stund med han og koste med hunden som het Scooby Doo <3 Hunden ble visstnok ikke tatt godt nok vare på av de han bodde hos før. Han hadde blitt blind som følge av det, men det virket som han hadde bra likevel nå. Han og Scooby Doo hadde et veldig fint forhold som var så koselig å se. Selv om de ikke har all verden så hadde de hverandre. 
Han satt og lagde armebånd som han solgte, så jeg og søsteren min måtte selvfølgelig ha et hver. 

Processed with MOLDIV
Vakre Scooby Doo!





Tidligere på dagen var vi på et kjøpesenter rett ved Alexanderplatz som het Alexa. Der fant vi en supersøt photo booth som vi selvfølgelig måtte prøve!











Og ved Alexanderplatz i motsatt retning så var det en utrolig kul gatekunstner som tegnet med kritt. Han var helt vanvittig flink! Sjekk de detaljene da!







Rett før vi skulle dra til flyplassen så så vi plutselig en artig fyr på gata i Berlin, han sto og sang og showa som bare det. Det var helt fantastisk moro å se på. Han levde seg så inn i det, og dro med seg publikum rundt. Jeg har lagt ut videoen på facebooksiden min, gå inn der å ta en titt, du kommer ikke til å angre! En liten gutt som sto å så på levde seg også helt inn i det, og danset konstant til musikken. Hadde vi ikke skullet rekke flyet så kunne jeg stått å sett på hele kvelden. Den fyren klarte lett å spre glede hvertfall. 



Som flere av dere vet så har jeg jo også ganske heftig flyskrekk, men både flyturen til og flyturen hjem gikk egentlig greit. Det var heldigvis ikke noe turbulens, så det gikk stødig hele veien fram. Jeg var jo ganske sliten bare etter å ha møtt alle vi skulle reise med, sosial kontakt sliter meg jo ut selv om jeg synes det er veldig hyggelig også, det er jo bare frykten for at de synes jeg er rar og det å finne på noe å si osv som blir slitsom. Og det sammen med et-par-tre-seks vival så gikk det ganske greit, hehe. På turen til så sovna jeg jo faktisk, deilig! Noe helt annet enn flyturen til London for to år siden der jeg fikk panikkangst. 
 



I første innlegg om turen så skrev jeg jo at jeg gjerne vil bli veganer, men over tid, men sånn ble det ikke. Etter turen så spiste jeg bare opp det jeg hadde hjemme av meieriprodukter, også ble det bare stopp etter det. Tenkte det var en grei måte å feire 15-års jubileumet som vegetarianer på. Og det har gått veldig greit, angrer på at jeg ikke har tatt det steget tidligere faktisk, men men. Det går ikke an å gjøre om på det. Har på en måte våknet litt mer nå. Tidligere har jeg tenkt at jeg bare ikke vil spise døde dyr, jeg har ikke sett hvor ille egg- og meieri-industrien er før nå, pluss at jo mer jeg tenkte på det så vil jeg ikke ha noen former for dyreprodukter i meg. Det er jo bare helt feil for meg. Så jeg er veldig glad for at jeg nå har tatt det steget videre. 

Alt i alt; ELSKET denne turen. Og jeg skal definitivt tilbake, både på samme hotell og besøke flere av de samme stedene. Håper jeg også får mulighet til å dra på flere veganturer, det var gøy! Her hjemme er jeg jo stort sett sammen med folk som har et annet syn på dyr enn det jeg har, så det var koselig å være sammen med likesinnede <3 

Veganreise til Berlin - del 5 (shopping)

  • Skrevet 02.09.2017 klokka 18:21
  • Kategori: Blogg

Begynner dere å bli lei av å høre om Berlin? Hihi. Jeg bare elsket den plassen, så jeg har litt mye å dele. Tror bare det blir et innlegg til om det etter dette.
I dag tenkte jeg å dele det jeg kjøpte på festivalen og på Veganz. Vi shoppa en hel haug på Primark også, men det er jo så normale ting, så det gidder jeg ikke å legge ut noe om. Og det var såpass mye jeg kjøpte der, så det hadde blitt veldig mye bilder. Shoppa blant annet 10 par sko, haha. Synes skoa der er så gode å gå i, også er det jo så billig! Kjøpte en del ting til tantebarna også <3 

Da vi ble hentet på flyplassen av en bussjåfør som skulle kjøre oss til hotellet, og han skulle legge inn koffertene mine i bussen, så bare kjente han på den, så litt forrvirra ut og sa at de var så lette til å være så store. Jeg sa bare et ord, "shopping" med et smil. Og han bare "ah, you ladies.." Haha.

På festivalen kjøpte jeg bare tre t-skjorter og litt godteri til Gizmo. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte litt til, men det begynte å bli tomt for penger på det punktet :p 
Skulle gjerne hatt litt fra Vegan Rex også, men da får jeg shoppe litt på nett fra de i stedet. 





















Og så kommer det jeg handlet på veganz. Som sagt skulle jeg så gjerne kjøpt mye mer der, men det var kjølevarer jeg ville hatt, så jeg tok ikke sjansen på at det ville holde seg bra helt til jeg kom hjem. Men jeg fikk da med meg litt allikevel.































Denne boksen kjøpte jeg på kjøpesenteret Alexa, som lå rett ved siden av der festivalen var. De hadde så mye søte ting med mops på. 



Denne koppen var for søt til å ikke kjøpe <3 





Så det ble altså en del med hjem, bare jeg alene hadde over 40 kilo :p Måtte kjøpe en koffert til for å få med alt hjem. Det var interessant å gå rundt med alt dette alene. Måtte balansere den lille kofferten oppå den ene store.

Veganreise til Berlin - del 4 (besøk på dyreherberg)

  • Skrevet 01.09.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

På søndag var det tid for å besøke et dyreherberg i Berlin. Tierheim heter det der. Der har de dyr som er reddet. Noen er f.eks reddet fra slakt, andre fra dyretesting. Det er mange forskjellige historier der. De har alle mulige dyr der. Vi så hunder, katter, aper, kaniner, reptiler, griser, kuer ++

De fortalte at noen til og med har kommet og dumpet dyr som fisk og skilpadder i vannet der. Ekstremt mange folk tenker ikke langt når de skaffer seg dyr. Mange synes det er moro i starten, og når den første fasen har gått over så begynner folk å tenke at det er et slit. Spesielt i ferietider er det ekstremt mange som bare ikke gidder å ha dyr mer. Den tankegangen kommer jeg aldri til å forstå. Det skulle ikke vært så enkelt å skaffe seg dyr. Jeg blir så provosert at jeg har ikke ord som beskriver det nok. 

Bare se på finn, hvor mange som skal selge hundene sine når valpeperioden er over, ikke alltid over engang.. Så akkurat noen som la ut en valp på 5 måneder, da har de rukket å ha hunden i maks 2-3 måneder.... 
Også har jeg hørt at mange nå den siste tiden har skaffet seg en type hund(var det husky eller alaska malamute, har ikke sett serien selv) fordi de hadde sett de på Game of Thrones eller noe, og nå er dyreherberg verden over så fulle av den type hund, fordi folk ikke skjønte at det var en del jobb med de. Åh, det koker i meg når jeg hører sånt.

Både Emil og Gizmo fikk jeg/vi da de var 2 og 3 år. Emil hadde tidligere blitt mishandlet av de han kom til etter kennelen, så jeg har et ekstra stort rom i hjertet for de som ikke har hatt det så greit siden jeg har opplevd å se deres angst hver dag. Emil stolte kun på meg, og man merket hele resten av livet hans at han var påvirket av den mishandlingen han opplevde som liten. 
Og Gizmo fikk jo en annen tøff start på livet siden han først måtte bytte hjem og rett etterpå måtte gjennom et par større operasjoner og rehabiliteringer, og dermed har fått dyrlegeskrekk. Det er så sterk angst at han må bedøves for hver minste lille ting, til og med kloklipp. 

Men, over til dyreherberget igjen. De redder flere tusen dyr i året, og om jeg husker rett så tror jeg de sa at de hadde 1400 dyr der nå. Det er helt enormt stort der, ta et raskt søk på google for å se et bilde fra luften der. 
Og selv om dyrene på en måte er innestengt så har de tilgang til å gå ut på et skjermet område. Ta kattene f.eks, de har et lite rom hver, også har de muligheten til å gå ut i luften i et annet lite rom. Sånn var det også for kaninene og hundene tror jeg. Hvertfall de fleste. Og det ser utrolig ordentlig og rent ut. Det er som sagt helt enormt stort der, så å holde det rent og ryddig må være litt av en jobb! All ære til de som jobber der!
Når vi kom dit hundene var ble jeg litt trist. Jeg vet at de får turer og slikt gjennom dagen (de har flere områder der de kan slippe hundene sånn at de kan løpe fritt), men når de satt inni de små glassrommene sine og så opp på oss med de øynene så kjente jeg en stor klump i halsen. Men dyreherberget gjør så godt de kan, og hundene har det selvfølgelig bedre enn der de kom fra. Håper de får et godt hjem snart. 

Jeg skulle ønske vi fikk muligheten til å kose med dyrene, men jeg skjønner at det ville vært stressende for dyrene med masse folk som kommer hele tiden, det er vel nok at folk går å titter på de for deres del. Også skulle jeg ønske at vi hadde mer tid der, to timer på et så stort sted er jo ingenting. Men jeg er fortsatt glad jeg fikk muligheten til å dra dit og høre om alt de gjør for dyrene. 

Tierheim har også muligheten for fjernadopsjon. Mange har jo lyst på dyr, men ser selv at de ikke har muligheten til det, og da kan de velge å støtte et dyr økonomisk der i stedet. Jeg har jo gjort dette to steder her i Norge, en katt hos dyrebeskyttelsen og noen griser, geit og bukk på en gård i Fredrikstad (forteller mer om dette senere). Jeg håper også man kan fjernadoptere her fra Norge og støtte de på Tierheim, jeg skal sjekke ut dette nærmere. 
Man kan selvfølgelig også adoptere de fleste av dyrene der, og om dyrene man adopterer har noen sykdommer så kan man faktisk komme til dyreherberget for veterinærhjelp gratis livet ut! Hvor utrolig er ikke det? 
De har også trening der for dyr som kanskje har opplevd noe som gjør at de har atferdsproblemer.
De gjør så utrolig mye flott for dyr, og det koster jo helt utrolig mye penger å drive noe sånt. Så jeg håper at flere vil støtte disse. 

Det er så utrolig mye mer man kan si om dette stedet, men det var så mye informasjon på en gang, så jeg husker ikke alt. Men dere kan jo søke opp Tierheim Berlin på nett, og lese mer der :) Det var ikke så lett å ta så mye bilder av dyrene her siden de var i bur, og utendørs var det så mye sol at det ikke ble så bra bilder, men jeg fikk til noe. Også filmet jeg jo en del på snapchat for de som følger meg der. 









De som viste oss rundt jobber her som frivillige 




























































































































































 

 

Veganreise til Berlin - del 3 (veganfestival)

  • Skrevet 31.08.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

På lørdagen var vi på veganfestivalen som ble arrangert den helgen. Det var utrolig mye forskjellig å se og smake på der. Det var kjempemasse folk, lange køer for å bestille mat ved de forskjellige bodene. Og sånt er moro å se, at det er så mange som engasjerer seg for vegetar/veganmat. De få gangene det er smågøy å se kø.
Vi spiste jo frokost før vi dro på festivalen, så var ikke så veldig sultne. Men vi smakte på litt forskjellig junk, haha. Veganske donuts og belgiske vafler. Også kjøpte vi oss en kokosnøtt som vi delte. 
Ellers kjøpte vi egentlig bare ting der. Kjøpte litt forskjellige t-skjorter med forskjellige motiv, også kjøpte jeg vegansk hundegodteri til Gizmo. 
Fikk vite dagen etterpå at pappaene til Esther the wonder pig var på festivalen, så kjedelig at jeg ikke hadde fått med meg det. Jeg digger de folka der, så de på årets vegetarfestival i Oslo da. 































































Disse donutsene var helt insane gode! Åh, skulle ønske de hadde de her også.







































 

Veganreise til Berlin - del 2 (kokkekurs)

  • Skrevet 30.08.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

På fredag kveld hadde vi kokkekurs. Vi var på lokalet til en kokkeskole i Berlin, superfint kjøkken og lokale generelt. 
Jeg har vært på kokkekurs med veganmannen før (det julematkurset som jeg har skrevet om tidligere, da var veganmisjonen der også), men da var det bare de som lagde maten mens vi så på, også spiste vi sammen etterpå. Denne gangen skulle alle være med å lage maten. 
Vi ble delt inn i noen grupper på 4 som skulle lage litt forskjellig. Alle gruppene skulle lage burgere, brownies, aioli og grønnkålchips. Også hadde hver gruppe en ekstra ting som vi skulle lage til alle. Vår ekstra ting var facon. De andre gruppene lagde focaccia og sommersalat som sin ekstra ting. Tror det var alt?

I vår gruppe så var det meg og søsteren min pluss to andre fra Kristiansund som kjente hverandre, så det ble mest naturlig at vi samarbeidet to og to, hvertfall spesielt for meg som har sosial angst og sliter med å snakke med ukjente. Men de damene var kjempekoselige altså, de klarte jeg faktisk å snakke litt med. Jeg og søsteren min lagde brownie, grønnkålchips og facon, mens de to andre lagde burgere og aioli. 
Jeg tok ikke så mye bilder av det de andre lagde, ville liksom ikke gå oppå de å mase. 















Underveis i prosessen med burgerne, de var det de to andre på vår gruppe som lagde. Stavmikseren gikk til helvete underveis, så de fikk ikke most de så mye som var meningen, men ble fortsatt kjempegode! Trengte jo egentlig stavmikseren til aiolien også, så der måtte de bare bruke vanlig visp. 





Kaken som jeg og søsteren min lagde (før steking riktignok, glemte å ta etterpå). Jeg har aldri vært noe fan av brownies, men denne ble helt insane god! Jeg var litt skeptisk til å ha blåbær i selve kaka, har stort sett bare brukt det til pynt oppå etterpå. Men det var utrolig godt, og gjorde smaken bare enda bedre!







Liquid smoke burde flere prøve altså, det er dritgodt! Jeg smakte det første gang til jul da jeg var på kokkekurs med veganmannen og veganmisjonen, da lagde de noe alá ribbesvor med det. Denne gangen skulle vi bruke tofu-terninger for å lage noe alá baconterninger. Men det er jo nesten det samme som de til jul. 











Terningene skal stekes i olje en stund til de begynner å bli harde før man tilsetter den flytende blandingen på slutten, så steker man til det flytende har trekt seg inn, og vips så er de ferdig. 











Takk for et kjempefint kurs & tur Thomas! Du er en av de fineste menneskene jeg har møtt, tvers igjennom god! 


 

Veganreise til Berlin - del 1(hotellet og litt generelt)

  • Skrevet 29.08.2017 klokka 17:52
  • Kategori: Blogg

Fra Torsdag til Søndag var jeg med på en veganreise til Berlin, arrangert av Thomas(veganmannen). Reiste med søsteren min og mange andre. Og for en opplevelse! Det er så mye jeg vil si om turen at jeg må dele det opp i noen innlegg. På fredag holdt veganmannen kokkekurs med så masse godt, på lørdag var vi på en veganfestival, og på søndag besøkte vi et enormt stort dyreherberg som redder tusenvis av dyr i året. 

Jeg vil ikke prakke på andre mitt syn på ting, for sånt hjelper sjelden, men jeg håper at jeg likevel kan inspirere andre ved å vise alt det positive. Jeg hater faktisk å si til folk at jeg er vegetarianer, så om vi ikke kommer innpå snakk om mat så sier jeg ikke noe, for jeg er så lei av å bli sett på som enda mer annerledes og rar.
Jeg synes det som pappene til Esther the wonder pig sier er så fint. De sier at de applauderer folk som gjør noe, og sier ikke at alle andre gjøre noe mer enn de allerede gjør, det at man gjør noe er flott. 

Jeg har vært vegetarianer i 15 år nå, og har lenge tenkt på å ta steget til å bli veganer. Jeg har nå bestemt meg for at jeg skal bli det. Jeg blir det nok ikke på dagen, for jeg må lære litt mer først. Jeg er så fryktelig dårlig på å lage mat, jeg hater det faktisk. Synes det er så kjedelig. Så jeg må lære meg noen retter først. Hadde jeg bodd i Berlin hadde jeg blitt veganer på dagen, der har de så sinnsykt bra utvalg. De har til og med egne butikker med kun vegansk mat! Vi var innom der på lørdag, og kjøpte med oss litt hjem. Gleder meg til å prøve det ut! Jeg har allerede bestemt meg for at jeg må til Berlin mange ganger til, det er himmelen for veggiser altså! Å kunne gå i en butikk uten å se på ingrediensene var utrolig kjekt. Og de hadde så mye kjølevarer jeg så gjerne skulle prøvd ut, men det er jo ikke så lett å reise et stykke med mat som skal holdes kaldt. Går det an å reise med kjølebag? Uansett, dit må jeg mange flere ganger å hamstre mat.

Vi bodde på et vegetarisk hotell (vet ikke om man kan kalle selve hotellet vegansk siden de serverer vegetarmat også i restauranten?) som heter Almodovar (trykk på navnet for å se netttsiden deres). Det var så utrolig flott der, helt min type stil. Masse nydeligt treverk(resirkulert) og flott dekor generelt. Og standarden var det ikke noe å klage på. Mange hotell jeg har vært på så har gangene kanskje vært litt slitne, men også de var flotte her. Til og med badene nede i lobbyen var pent dekorert og hadde flotte vasker i stein.
De har også spa som jeg har sett på bilder, men siden vi hadde så hektiske dager så rakk vi ikke å sjekke ut det, håper jeg får tid til det en annen gang. Det så helt nydelig ut!

Legger ved litt bilder av lobbyen, restauranten og rommet vi bodde på. Vi hadde standard rom, så lurer på hvor flotte de dyreste rommene er! Jeg synes jo vårt rom var kjempefint!

Jeg var veldig uheldig første dagen. Jeg fikk migrene på vei til Berlin, og da vi kom fram og vi skulle spise middag sammen så kjente jeg at kvalmen kom, så jeg måtte gå ut å kaste opp. Hadde ikke sjans til å klare å spise da, så kjedelig at jeg gikk glipp av middagen, men men. Jeg ble heldigvis bra igjen utover dagen neste dag og slapp unna migrene resten av turen. 

(ser at noen av bildene ligger feil vei, skal rette på det senere) 
 

























Og så litt bilder i dagslys..









De har så kul kunst på veggene ute :)















Restauranten på hotellet. Bildene ble tatt til frokost.































Rommet vårt







Se så nydelig treverk det er på alt her







Disse lampene med bilder henger overalt på hele hotellet, så fine!

Jeg la også merke til at det sto en norsk bok i den lille hylla. Lurer på om det er tilfeldig eller om de ser an nasjonaliteten til de som skal bo på rommet og setter inn bøker deretter? 





I dette lille heftet som sto på det ene nattbordet står det også om tingene på hotellet, og man kan faktisk kjøpe møbler og tekstilene de bruker her. Så kult! Har så lyst på mye av det. Digger de puffene og putene som ser ut som stein, de som står i lobbyen. Også møblene med det fine treverket.



















Små endringer gjør stor forskjell!











Synes veggkunsten på den ene veggen vi hadde utsikt mot var så kul! 

Gizmo 6 år

  • Skrevet 30.01.2017 klokka 14:16
  • Kategori: Blogg

På onsdag ble Gizmosen min 6 år, og på torsdag hadde vi selskap for han. Har hatt det litt dårlig i det siste, så derfor det ikke kom noe om det før nå. Er vel stort sett mopsefolka som interesserer seg for dette, men legger det ut her likevel. Vi hadde faktisk 9 gjester, pluss meg og Stephan. Så vi var altså 11 mennesker og 3 dyr på 33 kvadrat, haha. Der det er hjerterom er det husrom <3  
Han har ikke fått alle gavene av meg enda, alle har ikke kommet i posten enda, så vil du se mer av de så følg han på instagram eller facebook - @gizmothecutepug 

Processed with MOLDIV

Gizmo sin cupcake er hundekjeks og leverpostei

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV



Laget kjeks formet som mops for anledningen.


 
Til menneskene laget jeg sjokolademuffins med bringebær og karamelliserte mandler, vaniljemuffins med bringebær, og kjeksene da. Kaken ble kjøpt i år, med bilde av Gizmo <3 



Noen av gavene hans 



We're not getting old, we're getting awesome!







Gizmo fikk masse frukt, han elsker frukt <3 

Processed with MOLDIV
 

Noe lykkelig over det ulykkelige

  • Skrevet 31.12.2016 klokka 17:55
  • Kategori: Blogg

Tidlig i år leste jeg en sak om en dame som heter Whitney Develle som hadde planlagt å tatovere mennesker med selvskadingsarr. Før dette hadde jeg aldri tenkt på å tatovere over arrene mine. Jeg har ikke visst om det er mulig å i det hele tatt tatovere over et så stort område med bare arr, også har jeg vel bare tenkt at det kom til å se rart ut siden huden er så bølgete der. Så så jeg de hun hadde tatovert tidligere, og da fikk jeg lyst til å gjøre det.

Jeg har tidligere tenkt på å prøve å gå til noen som kan gjøre arrene mindre synlig, men jeg vet at sånt er kjempedyrt, og man er ikke garantert noe bra resultat. Med en tatovering vil det uansett minske synligheten av arrene.

Jeg glemte vel hele tatoveringsgreia en liten stund fordi jeg ikke visste om noen tatovører jeg hadde lyst til å tatovere meg hos. Jeg vil ikke ta det hos hvem som helst hvis jeg skal ha noe skikkelig detaljert. Jeg visste ikke at vi hadde noen så flinke i byen her, eller i landet i det hele tatt. Men så kom jeg over en tatovør her i byen som kaller seg Lars Vegas ( Lars Vegas Tattoo på facebook ), og så hvor flink han var, og da fikk jeg skikkelig lyst til å tatovere meg der. 
Jeg tenkte lenge på hva jeg ville ha, og kom fram til at jeg vil ha en mening med det, og da ble det til at jeg ville tatovere noe positivt over det negative. Og når jeg kom inn på den tanken så tok det ikke lange tiden før jeg tenkte at det selvfølgelig måtte være Gizmo. Han er den gladeste jeg vet om, og har hjulpet meg så mye. Også er jeg jo en crazy pug lady, så noe mopsetatovering hadde det blitt uansett etterhvert. 

Jeg har aldri tatovert meg tidligere, så jeg var rimelig spent på resultatet, men jeg var så gira på å slippe å se arrene, så jeg tenkte ikke noe særlig på hvor vondt det kom til å gjøre eller det å ta en så stor tatovering som første tatovering.

24. Oktober hadde jeg satt opp tid til tatovering, og jeg gledet meg så mye til å endelig slippe å se på de stygge arrene. Jeg visste at tatovøren var flink, men at jeg skulle bli så fornøyd med tatoveringen hadde jeg ikke trodd. Nå gleder jeg meg til sommeren, da kan jeg endelig gå med kortermede topper uten å skamme meg eller være flau. Tatoveringen dekker veldig mange av arrene. Den dekker selvfølgelig ikke ujevnhetene i huden, men de arrene som er så tynne at de ikke lager noe særlig ujevnhet synes ikke i det hele tatt. Og det ene arret som er av de styggeste er akkurat ved begynnelsen på hodet til Gizmo, så det synes ikke så godt siden det på en måte passer inn akkurat der. Det er fortsatt flere arr utenfor tatoveringen, men de sitter sånn til at de ikke synes så lett. De er på undersiden og baksiden av armen. Så hvis jeg går med armen rett så synes de ikke for andre.

Så jeg vil sende en stor takk til Whitney Develle(selv om hun mest sannsynlig ikke leser her siden hun bor på andre siden av kloden :p) for at hun inspirerte meg til å få noe fint over det gamle og vonde, og en stor takk til Lars Vegas som laget den utrolig fine tatoveringen. 

Til sommeren eller høsten har jeg lyst til å tatovere den andre armen også, der har jeg ikke noen arr, men vet hva slags tatovering jeg vil ha der. Det har jeg tenkt på lenge. Så jeg håper at den samme tatovøren har tid til å tatovere meg da også. Vet at han ikke tatoverer like mye nå, men håper han holder på med det lenge til. Synd om noen med et sånt talent skal slutte helt med det. 

( Jeg tok forresten en liten en forrige onsdag også. Det var en tatovør her i byen som tatoverte til inntekt for dyrebeskyttelsen. De gangene de har gjort det i Oslo så har det alltid vært så mange der at de ikke har hatt tid til flere, så jeg ble glad da det ble arrangert her i byen også. Det som var veldig tilfeldig og fint var at akkurat det motivet jeg kunne tenke meg ble en av de man kunne velge mellom. Det var en mops i origami-stil. Det synes jeg var fint fordi jeg elsker jo mops, også liker jeg å holde på med kreative ting, så det er to i én på en måte. Jeg har sett slike tatoveringer tidligere, og synes den er så søt.
Det var på forhånd laget motiv man kunne velge mellom siden det er små og enkle tatoveringer som ikke tar så lang tid. Jeg legger ved bilde av den nederst. )


Processed with MOLDIV
Her er bilde fra dagen jeg tatoverte meg. Her er den veldig mørk, og arrene er ekstra synlige fordi det er sårt og fordi det er sterkt lys rett mot den. 

Processed with MOLDIV
Her er bilde fra i dag. Er ikke så lett å ta bilde av den selv, den ser litt skeiv ut siden jeg bøyer armen. Men her har den grodd, og er som den skal. Det er noe rødt under haken til Gizmo enda fordi da jeg tatoverte meg hadde jeg et veldig nytt arr fra et stikk som ikke hadde blitt helt hvitt enda. 









Processed with MOLDIV
 Haha, ser nå at det ble med noe mopsepels på bildet, sånn er det å leve med mops :p Den flasser fortsatt litt da, så den er ikke ferdig grodd. 
 

Misforståelser

  • Skrevet 15.12.2016 klokka 15:45
  • Kategori: Blogg

Jeg får stadig spørsmål om forskjellige intervjuer her og der, og jeg må bare si det, det er SÅ mye misforståelser om Asperger-diagnosen. 
For litt siden så fikk jeg forespørsel om å være med i et tv-program fordi de ville snakke med noen som ikke fikk dårlig samvittighet. Altså, hvor får de det fra? Tror de at aspergere er kalde, følelsesløse mennesker? Mulig noen er sånn, men det er ikke sånn flesteparten er! Det er ikke ment som kritikk til de som spurte meg, heller til de som snakker om aspergere slik sånn at noen får det inntrykket og tror at det er sånn det er. Det er ikke første gang jeg får spørsmål som det. Veldig mange tror dessverre at det er slik det er. Jeg personlig er stikk motsatt, jeg er redd for å si noe feil som kan såre andre selv om det ikke er sånn det er ment. Så jeg overtenker veldig for å ikke si noe feil. 

Jeg er så lei av at folk tror at alle med Asperger er like, og at alle har de samme problemene. Personlig så sliter jeg mest med at jeg blir utslitt, jeg sliter ikke like mye med det sosiale som veldig mange andre gjør. Jeg blir sliten av å være sosial, men jeg sliter ikke like mye med å forstå de sosiale kodene. Det finnes jo de som ikke forstår ironi, spøker, og bare det å holde en samtale. Jeg kan slite med samtaler, men bare fordi jeg er nervøs. Ikke fordi jeg ikke forstår. 

Som liten slet jeg med store folkemengder, men nå i voksen alder så plager det meg ikke. Jeg tenker sånn at de folkene her kommer jeg ikke til å møte på igjen, jeg sliter mer med å være sammen med kjente. Mens andre synes det er mye lettere å være med kjente. 
Jeg er med i flere Asperger-grupper på facebook, og når man leser der så kan man se at det er like stor forskjell på Aspergere som på nevrotypikere.
 
Det er jo også en av grunnene til at jeg opprettet denne bloggen. Det var jo folk som trodde at jeg var tilbakestående bare fordi jeg er litt annerledes. 
Selv om det ikke finnes faktiske grader av Asperger, så merker man jo når man snakker med flere at noen sliter mer enn andre. Noen kan ikke bo alene, noen skjønner ikke sosiale koder i det hele tatt, mens andre kan være stikk motsatt. Noen kan ha en vanlig jobb, og det kan virke som den personen ikke sliter med noe, mens når de kommer hjem og er alene så kommer angsten. Selv om jeg er ufør så føler jeg meg ganske høytfungerende når jeg ser andre aspergere som har mye mer problemer enn meg. Jeg er bare en av de som blir veldig sliten av alt, ikke en av de som ikke forstår seg på ting. 

De intervjuene jeg har vært med i har jo også flere ganger blitt vridd til at ting virker verre enn de egentlig er. Som at jeg ikke kan lyve. Jeg kan lyve, jeg velger bare å være ærlig. Skulle ønske journalister kunne påpeke i intervjuene sine at det er like stor forskjell på de med en diagnose som det er med de som ikke har noe diagnose. Det blir så mye misforståelser når det ikke blir gjort. Også sier jeg aldri VI er sånn og sånn når det gjelder aspergere. Jeg kan si at veldig mange er sånn og sånn eller at jeg personlig sliter med det og det, men jeg sier aldri at alle aspergere er like. Så om noen av intervjuene har blitt vinklet slik så er det ikke min feil. For akkurat det er jeg veldig nøye på. Jeg hater når andre aspergere ordlegger seg sånn, for jeg vil ikke at andre skal gjøre seg opp en mening om en Asperger bare fordi den personen har lest noe én person med Asperger har skrevet eller sagt.

London 2016

  • Skrevet 17.11.2016 klokka 15:02
  • Kategori: Blogg

I dag er det en uke siden vi kom hjem fra London, men jeg er alltid så sliten etter tur at jeg har ikke sett gjennom bilder og slikt før nå. 
Turen var hvertfall bra, og flyturene gikk mye bedre enn sist. Vi kom fram tirsdag ettermiddag og dro torsdag formiddag, så vi rakk ikke så veldig mye, men rakk litt :) Onsdagen gikk til shopping, og senere på kvelden var det klart for konserten vi dro dit for. Jeg hadde med speilrefleksen, men siden det småregnet litt så ble det bare til at det ble mobilbilder, men det får gå. 
Konserten var kjempebra, og bursdags"barnet" var storfornøyd. Det var første gang de var på Europaturnè, så da måtte vi jo bare få til at Stephan kunne få sett bandet han har vært fan av siden tenårene. Fikk til og med møte vokalisten etterpå, så det var jo også ganske stort! 
Dette er ikke en typisk sjanger jeg hadde funnet på egenhånd da jeg ikke er så glad i "skrikemusikk", men dette bandet er det jo litt melodi over, og ikke bare skriking, så jeg digger det jeg også. Og det siste albumet er ekstra bra. Utrolig nok så tror jeg at jeg kan alle sangene (utenom skrikepartiene) utenat allerede :p 







PetLondon måtte jeg bare innom. Jeg var jo her sist jeg var i London, og jeg elsker den butikken! Så mye fint til de firbeinte. 


 


 




 


 

video:img5489
Mikrofonen på mobilen min var full av rusk, så ble ikke noe god lyd, hører bare om man har på det høyeste. 







Ble en del gaver på Gizmo. Han elsker jo å pakke opp!

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV

Processed with MOLDIV


 

video:img5599

Jeg og søstra mi skal kanskje til London igjen neste jul. I slutten av november og i desember så er det noe som heter Winter Wonderland der, de drev og gjorde i stand til det nå når vi var der. Parishjul og slikt. Tror det vil se helt magisk ut, så håper vi får til en tur til neste jul. Vi bodde rett ved den parken (Hyde park) når vi var der nå, så synd vi var der bare noen dager før de åpner winter wonderland. De hadde allerede pyntet Oxford street og senterene da, og det var helt nydelig. Selv om jeg ikke er noe glad i jul så elsker jeg vinteren og vinterpynt. Julegatelys, lys i trærne, girlander osv. 

Kognitiv atferdsterapi

  • Skrevet 25.10.2016 klokka 12:37
  • Kategori: Blogg

I begynnelsen av september var det satt opp en time for meg på Tune rådhus for kognitiv atferdsterapi. Har aldri vært borti sånt, men jeg prøver det som prøves kan for angsten min. ( For de av dere som ikke har fått det med dere eller som har glemt det så er hovedproblemet det å gå ut på kveldstid, jeg har dødsangst. Siden jeg har hund så er dette noe jeg må, men hittil har jeg bare gått de 5 minuttene jeg må for hans del. )
Der ble det snakket om hva jeg hadde angst for, og jeg fikk "hjemmelekser" for ukene framover med lenger og lenger tid for hver dag. For det første så var den hjemmeleksen veldig heavy, så det hadde jeg ikke sjans til å klare. Jeg sa det når jeg satt der mens hun skrev opp, men hun minsket det bare med noen minutter. Jeg gruet meg jo til å dra tilbake og si at jeg ikke hadde klart det.. Jeg klarte det fysisk ikke, det var ikke sånn at jeg bare ikke gadd. Leksen jeg fikk var å være ute i 20 minutter på kveldstid, det var det helt første. Til nå så har jeg som sagt bare gått ut de 5 minuttene jeg må med Gizmo om kvelden, så å bare hoppe over til 20 minutter synes jeg ble veldig mye.

Nå har det seg slik at jeg dessverre glemte den neste timen min der, jeg var så sikker på at jeg hadde time dagen etter jeg faktisk hadde time, så mulig hun trodde at jeg ikke tok det så seriøst. Sendte hvertfall SMS med en gang og fikk ordnet ny time, som da ble i går. 
Men da jeg kom dit i går så fikk jeg vel egentlig bare beskjed om at hvis jeg ville det nok så ble jeg frisk. Okei? Det er altså så mange som ikke burde hatt de jobbene de har. Mulig jeg er litt ufin nå, men sånne beskjeder provoserer meg. Tror de at jeg vil ha angst liksom? Tror de jeg går ute og har panikk for moroskyld?  At jeg bare ikke tar meg sammen nok? Jeg har slitt mye opp igjennom årene, så jeg har da litt peiling. Jeg har blitt kvitt depresjonen, bare angsten som gjenstår. Men det er faktisk ikke så lett å bli kvitt som det noen skal ha det til..

Jaja, da får vi prøve noe annet.. Tips meg gjerne om du vet om noe som kan hjelpe. 




 

En rå dag!

  • Skrevet 01.10.2016 klokka 21:34
  • Kategori: Blogg

I dag har jeg vært med på noe jeg ALDRI trodde jeg skulle oppleve! Jeg har vært med å flydd helikopter! Jeg, som har så sinnsyk flyskrekk at jeg må ta beroligende!

I fjor fikk Stephan gavekort fra youwish.no av meg på helikoptertur der han selv kan styre helikopteret, har bare ikke rotet oss til å dra dit før nå. Men så avtalte vi at vi skulle dra dit i dag da. Og når vi kommer dit så møter vi helikoptermannen som skal fly sammen med Stephan, og så sier han mannen bare "vi tar vel med henne(meg) også på en liten tur?". Fikk helt sjokk, og rakk vel egentlig ikke å tenke noe særlig før jeg også satt i helikopteret, haha. (Håper ikke helikoptermannen var noe særlig religiøs, for det kom en del gloser fra meg i løpet av den turen.. )
Det var jeg ikke forberedt på i det hele tatt, jeg bestilte jo bare tur til han alene. Men det var nok like greit jeg ikke rakk å tenke så veldig over det, for da hadde jeg nok sagt nei, men jeg er glad jeg ble med på en liten tur. Jeg sa klart i fra at nå skal vi ikke fly høyt og vi skal fly pent! Jeg er jo så livredd for høyder og spesielt ekstrem flyskrekk. Dette gikk riktignok mye bedre enn jeg hadde trodd, det var faktisk mye bedre enn å sitte på i vanlig fly. I helikopteret kunne jeg bare lukke øynene når jeg følte at vi fløy litt for skeivt, for jeg merket det ikke når jeg lukket øynene. I flyet merker man jo at man flyr skeivt. Også likte jeg mye bedre at helikopter går rett opp i stedet for bortover når det skal opp. 
Så dette var en opplevelse for livet, det kunne jeg godt gjort igjen :) Det var så klar himmel, og helt vindstille, så det var en perfekt dag for å fly på. Var mange andre småfly der også som tok seg en tur i dag. Når jeg synes det var nok for min del så flydde de videre alene og lekte seg litt med å fly litt mer gøy enn så rolig som jeg forlangte :p 

I November skal vi ut på tur også, for årets bursdagsgave til Stephan fra meg og flere i familien hans var en tur til London for å se på et band han er så glad i som endelig er på Europa-turnè(Ice Nine Kills). Så vi drar til London 8.-10. November sammen med søsteren og en av brødrene hans. Gruer meg som bare det til flyturene, men gleder meg til selve turen, London var awesome! 

Jeg tok ikke med meg kamera i dag, noe jeg angrer på, men jeg tok litt bilder og videoer med mobilen. Kan legge ut bildene her, og videoene på facebooksiden til bloggen.









Vennskap, eller mangelen på.

  • Skrevet 30.08.2016 klokka 12:33
  • Kategori: Blogg

Noe av det jeg synes er mest trist med hvordan jeg har opplevd det å være annerledes er det med vennskap. Jeg har egentlig ingen venner. Jeg har kjæreste, familie, svigerfamilie og bekjente, men jeg har ingen venner. Selv om jeg ikke er alene, så føles det på en måte litt ensomt. De fleste har jo venner, så hvorfor har ikke jeg det? 
Selv om jeg ikke ble direkte mobbet på barneskolen så ble jeg veldig ofte utestengt og ble aldri ordentlig venn med noen sånn at det fortsatte selv om vi gikk på forskjellige skoler. Og det er ingen jeg har holdt kontakten med. Jeg har et par av de jeg gikk i klasse med som venn på facebook, men det er aldri folk jeg treffer eller snakker noe med. Det er bekjente rett og slett. 
Og noe av det tristeste er når jeg ser det blir lagt ut bilder av vennegjenger som jeg gikk på skole med, hvorfor kunne aldri jeg bli inkludert? 

På barneskolen var jeg faktisk mye mer utadvendt enn jeg er nå eller når jeg gikk på ungdomsskolen, kanskje litt for utadvendt? Kanskje derfor ingen ville være venn med meg.. På denne tiden slet jeg jo uten å vite at jeg faktisk hadde et syndrom, så jeg var kanskje litt unormal fordi jeg slet med mye tanker og følte meg veldig utenfor. Noe som kanskje gjorde at jeg ble oppfattet som rar. Fra 6.klasse og resten av tiden ut barneskolen så visste jo også de andre at jeg drev med selvskading, så det gjorde jo ikke akkurat saken bedre, ingen så unge klarer å tenke så langt at denne personen faktisk har det veldig vondt, men samtidig ikke er farlig. Når man ser selvskading i den alderen så er det jo ikke så veldig rart om man tenker at den personen kanskje er farlig og at den personen bør man holde seg unna, men jeg var jo bare veldig, veldig lei meg.. Dette er noe man egentlig burde snakke om, for det vil nok alltid være noen slike sånn som jeg var, som faller litt utenfor og har det vanskelig med seg selv. Det er selvfølgelig ikke en lett samtale å ta, men jeg skulle bare ønske at ingen flere skal føle seg slik jeg følte meg da. Jeg har så vondt av de som er i den alderen og ikke vet hva som er galt med de, men som samtidig ikke er  utenfor at det ikke blir oppdaget tidligere. Det at jeg har Asperger ble jo bare oppdaget fordi jeg ble sendt til psykolog fordi jeg var veldig deprimert. Og det skjedde ikke før jeg var ferdig på barneskolen.
Jeg vil bare påpeke at jeg ikke har noen ting imot de jeg gikk i klasse med, jeg skulle bare ønske at det ble jobbet mer med at alle skal være inkludert, det er ikke bare barnas feil. Lærere og foreldre burde gå litt mer sammen for at ingen skal føle seg alene. Jeg håper dette har blitt bedre, og at det ikke fortsatt er sånn det var som da jeg gikk på skolen. 
Jeg ville ikke gå på samme skole som flere av de jeg gikk i klasse med på barneskolen fordi jeg følte meg så utestengt, så da vi skulle begynne på ungdomsskolen så valgte jeg å begynne på en annen skole enn de. Og selv om jeg hadde en god tone med flere jeg gikk i klasse med på barneskolen så hørte jeg ikke noe særlig mer fra de etter vi begynte på forskjellige skoler. Jeg prøvde jo faktisk 2 uker på samme ungdomsskole som de, og det endte med at jeg var alene hele tiden i de 2 ukene, ingen prøvde å inkludere meg selv om lærerne lovet at de skulle gjøre sitt beste for at jeg skulle trives. Jeg satt på trappa for meg selv hvert jævla friminutt, ikke fikk jeg med meg noe av undervisningen heller siden jeg ikke klarte å fokusere på annet enn at jeg virkelig ikke passet inn der.

Og på ungdomsskolen ble jeg aldri kjent med noen egentlig, jeg har vel et par bekjente derfra også, men samme som med barneskolen så ble jeg aldri ordentlig kjent med de. Og der gikk jeg jo ikke i klasse heller, så det er vel svært få som i det hele tatt husker meg derfra.
Noe jeg også reagerte på på denne tiden og som jeg også har tenkt på i ettertid er at jeg aldri fikk spørsmål om å være med på den turen som alle klasser (hvertfall her i Sarpsborg, vet ikke hvordan det er med andre kommuner) drar på. Det er en Polen og Tyskland tur som man lærer mye om andre verdenskrig på, man besøker konsentrasjonsleirer og slikt. Burde jeg ikke i det minste blitt spurt? Hva med å prøve å inkludere meg i de sosiale tingene? Selv om jeg ikke klarte å være i de vanlige klassetimene så kunne jeg hvertfall blitt spurt om å være med på dette, de kunne jo bare latt meg ha med en assistent. Selv om dette kanskje hadde blitt for mye for meg så ville jeg i det minste hatt valget. 

Og jeg må i samme slengen nevne hvor utrolig ondskapsfulle mennesker kan være i den alderen. I den perioden hvor jeg skulle søke på videregående skoler så  fikk jeg en melding av noen på et nettsted med en advarsel om at jeg ikke burde begynne på den videregående skolen som hun gikk på, for det var visst over 100 stk som hatet meg der fordi de hadde hørt fra noen på ungdomsskolen at jeg var tilbakestående og ville gjøre livet mitt til et helvete om jeg begynte der. Altså, jeg vet ikke hvem de menneskene er engang, så hvordan kan de hate meg uten å kjenne meg? Det er ikke greit. 

Jeg skulle så ønske jeg hadde en person som jeg kunne kalle en venn. Selv om jeg er heldig som har en kjæreste som jeg elsker så vil det punktet alltid være veldig sårt for meg. Det er jo ikke sånn at jeg er mye alene, for jeg er jo sammen med Stephan hver dag, men det blir noe annet enn en vanlig venn. Han har jo venner han, så jeg skulle jo ønske at jeg hadde det også. (Jeg er uendelig takknemlig for at jeg har Stephan, så ikke misforstå der. Han kjenner meg best av alle, og elsker meg for den jeg er.) 
Jeg vil aldri kunne si at den og den har jeg vært venn med siden barndommen. De som har noen slike i livet er virkelig heldig, for det er ikke en selvfølge. 
Det er ingen jeg kan sende melding til for å spørre om vi skal finne på noe sammen bortsett fra familie. 
Den eneste utenom familie som jeg finner på ting med er støttekontakter, som jeg nettopp har fordi jeg ikke har venner. Og det blir liksom ikke det samme, det er en person som får betalt av kommunen for å være sammen med meg. Ikke misforstå, det med støttekontakter er fantastisk. Uten de hadde ikke jeg kommet meg ut på samme måte, jeg skulle bare ønske at jeg ikke trengte det. 

Jeg har jo møtt mange fra nettet opp igjennom årene, siden jeg var 13 år. Synes det er enklere å bli kjent med folk på den måten. Jeg er jo ikke så pratsom i virkeligheten når jeg møter et nytt menneske, så det hjelper å bli litt kjent på forhånd via nett. Det er ikke så lett å åpne seg for folk når man har blitt så mye såret. Men etter jeg begynte å være åpen om problemene mine så synes jeg det har hjulpet, for da får man luket bort de som ikke takler at man er A4, og blir heller bare kjent med de som faktisk bryr seg. Det er verre når man blir kjent med et menneske, også går det en stund før man forteller at  man har en diagnose, og SÅ gidder de ikke å være sammen med deg lenger bare fordi du har en diagnose, selv om de likte deg før de fikk vite om det. Så jeg synes det er bedre å være åpen om hvordan jeg er. Selv om det kanskje ikke gir meg mange venner, jeg ville ikke hatt de som ikke tar meg for den jeg er. 

Måten jeg treffer folk på alene er med hunden min. Vi har vært med på mange hundetreff, og det er kjempekoselig. Jeg synes det spesielt er morsomt med mopsetreff, det er så koselig og gøy å treffe andre med samme rase. Vi pleier også å gå i hundeparken innimellom. Det er jo mest for Gizmo sin skyld, men da treffer jeg jo folk også. Så det er ikke sånn at jeg sitter hjemme alene hele dagen, hver dag. Men dere skjønner vel hva jeg mener med denne posten. 
Dere skjønner vel også nå hvorfor dyrene er så viktig for meg, de er de eneste jeg opp gjennom årene jeg har kunnet stole på. Jeg er kanskje litt overivrig når det kommer til at jeg feirer dyrenes bursdager, det er jo ikke en vanlig greie. Men igjen, det er de som aldri har sviktet meg, og det er de som har kommet og gitt meg kos og trøst når jeg har grått fordi andre har såret meg.



Men denne gladgutten kan få meg til å smile uansett hvor tung dagen min måtte være <3 
 

Skoletips

  • Skrevet 29.08.2016 klokka 15:54
  • Kategori: Blogg

I disse dager begynner jo skolen igjen. Det er jo noen år siden jeg var ferdig, men jeg tenkte jeg kunne legge ut noen få tips om hva som kan hjelpe. Det hjalp hvertfall meg mye mens jeg gikk på skolen. 
Jeg fikk jo diagnosen i det jeg begynte på ungdomsskolen, så jeg har dessverre ikke noen spesifikke tips for barneskolen, men ungdomsskolen og videregående kan jeg snakke litt om. Har skrevet litt om dette før, men det begynner å bli noen år siden, så det er jo ikke sikkert alle har bladd seg tilbake i arkivet.
( Jeg vet samtidig ikke om jeg er den rette til å komme med tips til skole siden jeg selv sluttet etter VG1, men dette er hvertfall min erfaring fram til det. Grunnen til at jeg sluttet med utdanning var vel at jeg så selv at jeg ikke kom til å klare å jobbe, så hvorfor skulle jeg utdanne meg til noe? Dette betyr ikke at alle aspergere ikke er i stand til å jobbe, men at jeg personlig ikke klarte det. Jeg vet om flere som klarer seg fint i jobb, og det er flott, men sånn var det ikke for meg. Dessuten visste jeg heller ikke om noen flere skoler som var som den vgs jeg gikk på, og det var hovedsakelig derfor jeg sluttet. Jeg ville ikke klart å gå på en vanlig vgs. )

- Da jeg begynte på ungdomsskolen fant jeg fort ut at jeg ikke fungerte i klasse, så jeg hadde hovedsakelig alene-timer med lærer, også prøvde vi en time i uka i klasse hvor jeg hadde med meg en assistent. De så jo at det ikke fungerte for meg, så vi sluttet med det etterhvert. Jeg klarte ikke å fokusere i et rom med masse mennesker, da tenkte jeg bare at alle så på meg fordi jeg var rar og at jeg ikke passet inn.

- Timeplanen min var delt opp i vanlige timer og noe vi kalte for "Fri aktivitet". Kanskje 60% vanlige timer og 40% med fri aktivitet. I disse fri aktivitet-timene så kunne jeg velge hva vi skulle gjøre. Handle, håndarbeid osv.. Dette hjalp meg mye, det høres kanskje ut for noen som at da bare slapp jeg unna alt, men nei. Dette hjalp meg siden dagene ikke ble så lange, og jeg klarte å fokusere når jeg først hadde en fagtime. For lange dager slet meg ut. Og hvis du tenker på det så er det veldig intenst med alene-timer, for da er jeg den eneste som svarer på spørsmål læreren stiller, og jeg må følge med hele tiden. I et klasserom med 20-30 andre så kan man sitte litt i sin egen verden og ikke følge med hele tiden. 

- De ga meg ikke fullt så mye hjemmelekser som vanlige elever, fordi de visste at jeg slet med å arbeide på egenhånd. Jeg var veldig usikker på meg selv, og om jeg ikke var 100% sikker på et svar så lot jeg være å svare i frykt for å drite meg ut. 

- Hvis du som meg fikk diagnosen flere år senere enn da du startet på skolen så kan du kanskje også ha gått glipp av mye fordi du ikke klarte å fokusere på undervisningen. Spesielt i matte gikk jeg glipp av mye, så da jeg startet på ungdomsskolen måtte jeg starte med matte fra 5-6.klasse, fordi jeg ikke hadde fått med meg noe fra den tiden pga problemer med mye folk. Så det er veldig lurt å sjekke hva eleven faktisk har lært i løpet av skoletiden. Det betyr ikke at man er noe mindre smart enn andre, bare at man har falt litt ut pga personlige problemer. Det er ikke så lett å fokusere på noe som føles så uviktig når man sliter med psyken. Når man hele tiden sitter der og føler seg stirret på og kanskje blir mobbet, da er det helt forståelig at man ikke klarer å følge med i timen. Men det blir bedre når man får hjelp. 

- Dette er jo ikke noe spesifikt om skole, men det å få taxi til og fra skolen hjalp meg også mye. Jeg ville ikke møte på andre fra skolen, så det at jeg fikk innvilget taxi gjorde at jeg faktisk møtte opp på skolen selv om jeg bodde ganske nærme skolen. 

Noe mer kan jeg ikke huske at hjalp fra ungdomsskoleperioden, så nå kan jeg si litt om videregående. 

På videregående gikk jeg som dere kanskje allerede vet på en spesialskole. Det var en skole for de som slet litt psykisk, og som ikke fungerte i vanlig klasse. Jeg er så takknemlig for at noen fant denne skolen til meg. Jeg har aldri følt meg komfortabel på en skole før denne. Glemmen videregående skole, avdeling VPS. Det hører til en vanlig videregående, men ligger litt ute på landet som en egen avdeling. Det ligger på samme område som det tidligere psykiatriske sykehuset Veum, som kanskje høres litt skummelt ut, men det har ingenting med det å gjøre, og man så minimalt til de som var innlagt der. Nå tror jeg ikke det er noe der, da det åpnet et nytt sykehus her i fjor(?), men jeg husker at vi delte kantine. For de som ville bruke det. 
Det ligger veldig fint og landlig til, noe som alene gjør at man føler litt mindre stress.

Nå kan ikke jeg snakke for hvordan de andre linjene på denne skolen er, men design og håndverk-linjen var hvertfall veldig bra. Spesielt med den læreren jeg hadde :) Man lærer ting i sitt eget tempo, og om man har en dårlig dag så har ikke det noe å si for læringen. Dette var også sånn at man tok VG1 over 2 år, så ting gikk litt mer over tid, og det var veldig fint. 

På det andre året så valgte jeg å kutte ut fag som norsk, samfunnsfag osv, og heller bare ha de praktiske fagene der man laget ting og slik. Jeg er mye flinkere i fag der jeg kan bruke den kreative siden min, den teoretiske delen sliter jeg med å følge med på. 

Mer er det egentlig ikke å si om vgs-tiden min, for der var egentlig alt så tilpasset så jeg hadde ikke noe særlig problemer der :) Men spør meg gjerne om det er noe du lurer på som jeg ikke har nevnt her. 
Siden jeg har hatt denne bloggen siden jeg gikk på videregående så har jeg jo faktisk litt bilder fra den tiden, så for å ikke ha et bildeløst innlegg så legger jeg vet bilde fra de oppgavene jeg likte mest på vgs.
                                                                               

 



 

I'm sorry that my scars will never fade completely, and you will always be reminded of how broken I once was.

  • Skrevet 18.06.2016 klokka 13:10
  • Kategori: Blogg

Et problem jeg får hvert år på denne tiden er varmen. 
Ikke bare har jeg problemer med varmen generelt(blir dårlig av den), men i tillegg så klarer jeg ikke å gå i kortermede topper fordi jeg dessverre har veldig mange arr. Selvskadingsarr. Det er to år siden jeg sist skadet meg, og jeg har overhodet ikke noe trang til å gjøre det mer, det er jeg ferdig med. 
Dessverre så må jeg leve med arrene. Jeg har bare synlige arr på den ene armen, men det er vanskelig nok å skjule det. Jeg har ikke noe problemer med å gå i kortermet hjemme eller hvis jeg bare skal utenfor i nabolaget for å lufte Gizmo, men når jeg er med alle andre enn Stephan så tar jeg på meg langermet genser. 
Jeg vil heller ikke høre om hvor dum jeg har vært som har påført meg disse stygge arrene, er du klar over hvor sårende det er? Dette er noe jeg gjorde når jeg var på mitt laveste, jeg vil ikke høre om at jeg har vært dum fordi jeg har slitt psykisk. Dette gjorde jeg også for å overleve. Jeg gjorde det for å glemme de psykiske smertene for noen minutter, ville heller kjenne på den fysiske smerten, for den var lettere å takle. 

Hadde jeg hatt råd ville jeg gått til noen for å høre om jeg kunne fjerne de eller i det minste gjøre de mindre synlig, men det har jeg altså ikke. Som uføretrygdet har man ikke så mye til overs. 
Det er allerede trist nok å ikke kunne kle seg som man vil, så å føle at folk stirrer eller ser ned på meg pga dette er ikke særlig kult. 
Å kunne kle meg i hva enn jeg skulle få lyst til hadde vært så deilig, det ser jo også ofte dumt ut at jeg alltid har på meg masse selvom det er kjempevarmt. Men jeg vil ikke at dette skal være et tema, det er ikke noe jeg vil ha oppmerksomhet for. De jeg er mest redd skal se det er barn og eldre. ( Er ubehagelig at hvem som helst ser det, men barn og eldre er verst.) Barn fordi jeg ikke aner hva jeg skal si, jeg vil jo ikke si at jeg har gjort dette mot meg selv. Også fordi de muligens kan tro at jeg har farlig fordi jeg har gjort dette, selv om jeg aldri i verden kunne skadet noen andre. Og når det kommer til de eldre, som f.eks min farmor og morfar så hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svart når de spør hvordan jeg har blitt sånn der, jeg vil heller ikke si til de hvor langt nede jeg har vært. Jeg vil ikke at de skal bekymre seg for meg, og jeg vil ikke at de skal tro at jeg fortsatt har det så vondt. 
Jeg pleide å være med farmor i svømmehallen da jeg var liten, og jeg er veldig glad i besteforeldrene mine, så jeg hadde jo gjerne dratt i svømmehallen med henne nå også, hadde det ikke vært for arrene. Det blir sånne egentlig småting som jeg ikke "kan" lenger. Eller når jeg sitter oppe hos henne når det er glovarmt og hun spør om hvorfor jeg ikke tar av meg genseren når jeg har kortermet under, da må jeg si at jeg ikke synes det er så varmt, mens jeg egentlig koker bort. 

Resten av familien vet nok at jeg har arr, for de vet jo om mye av det som har skjedd tidligere, men jeg er fortsatt ikke komfortabel med å gå i kortermet rundt de. Det er bare Stephan jeg klarer å være komfortabel med. Jeg håper bare at de blir mindre synlig med årene, selv om jeg har liten tro på det da de er veldig synlig nå. Ellers så har jeg jo også sett at flere tar tatoveringer over for å skjule arrene, men det er jo også kostbart, så det blir ikke med det første. Håper bare jeg klarer å bli komfortabel med meg selv på et tidspunkt, det er slitsomt å gå rundt å overtenke på sånne ting. 


Da jeg ikke hadde noe bilde som passer til teksten så legger jeg ved et bilde av meg og min morfar ( Moff som vi kaller han ) fra i går. Vi var ute på middag sammen :)

Prøver igjen

  • Skrevet 07.03.2016 klokka 22:59
  • Kategori: Blogg

Om en måned har jeg fått time hos psykolog, igjen. Nå orker jeg nemlig ikke mer dødsangst. Jeg skal også se om jeg kan få noe hjelp med bilkjøring. I første omgang må jeg takle å sitte på med andre på E6 uten beroligende innabords, men etterhvert har jeg et lite håp om å kanskje kunne kjøre selv. Det føles veldig langt unna akkurat nå, så jeg hadde vært fornøyd med å bare kunne sitte på uten å være redd, men jeg har veldig lyst til å kjøre selv også. Det kommer til å bli en lang vei å gå (eller kjøre, haha), men det kan jo ikke bli noe verre på den fronten, så det er jo bare å prøve. Hadde kommet meg/oss så mye mer ut hvis jeg kunne kjøre. 
Jeg har vært mye hos psykologer, men aldri følt at det har hjulpet meg noe. Nå er det jo noe konkret jeg har å jobbe med, så kanskje det er litt lettere å få hjelp da. 

Jeg skulle også ønske jeg kunne slippe å være så redd hele tiden. Jeg har så ekstrem dødsangst. Jeg hater å være hjemme alene i mørket, og det å gå ut i mørket er så vanskelig at det ikke kan beskrives. Jeg blir helt paranoid, jeg går rundt og rundt fordi jeg må se rundt meg hele tiden for å forsikre meg om at ingen er nær meg og Gizmo. Jeg er livredd for at noen skal gjøre meg/oss noe. Som nevnt før så har jeg blitt forfulgt, og jeg tror det har påvirket meg mye. Det er ufattelig slitsomt, og tar mye krefter. Det er også veldig kjedelig å være avhengig av andre, jeg vil kunne gå ut uten å være redd. Jeg er lei av å spørre Stephan om å bli med ut med Gizmo, jeg vil klare det selv. Jeg kjenner ingen mestringsfølelse de gangene jeg må gå ut alene med han. Ofte føler jo at man mestrer noe hvis man bare gjør det mange nok ganger, men jeg føler ikke det når det gjelder dét. Utrolig slitsomt! 

Om noen har hatt lignende problemer og har noen tips å komme med, så settes det stor pris på!





 

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 26 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tina_mariie@hotmail.com

Search

Bloggdesign