hits

tina marie kjenner

It was always you

I dag er det 2 år siden jeg og Stephan ble sammen.
Det har både vært oppturer og nedturer, men jeg har aldri vært i tvil om at dette er mannen jeg vil leve med.

Vi møttes i 2004, vi hadde sett hverandre før det siden mormoren og morfaren hans var naboene våre, pluss at familien deres har gått til mamma som har frisørsalongen sin hjemme i årevis. Men vi møttes altså i 2004 sånn ordentlig, jeg husker fortsatt den vinterdagen, og allerede da var jeg betatt. Og i årene etterpå møttes vi også innimellom, det var noen kleine møter fordi vi begge likte hverandre, men ingen av oss turte å si noe i frykt for avvisning. Og det gikk noen ganger et par år mellom hver gang vi snakket sammen, men vi holdt kontakten, og det var alltid godt å snakke med han, det føltes på en måte veldig naturlig uansett hvor lang tid det gikk mellom hver gang, fordi vi har mye til felles både på godt og vondt.

I 2014 turte vi endelig å si det begge to, og gjett om jeg var lykkelig. Nå har det altså gått to år, og jeg elsker han fortsatt like mye. Jeg tror og håper det kommer til å vare <3
På 33 kvadrat er det lett for at man går litt oppå hverandre, men vi klarer oss fint, men gleder oss også til å se etter noe større :) Det må bare litt planlegging til først. 

Etterpå skal vi ut og spise middag, for å feire oss to :)

Jeg elsker deg, Stephan. Aldri tvil på det <3

Ny støttekontakt. Igjen.

Jeg er ikke sur på mine tidligere støttekontakter for at de ikke har fortsatt som støttekontakten min, men jeg legger heller ikke skjul på at det er litt av et prosjekt å finne en ny. 
For dere som følger med på facebooksiden min så har dere fått med dere at jeg i går fikk beskjed om at jeg må finne en ny igjen, bare 2-3 måneder etter jeg lette etter en. Synes det er utrolig vanskelig å skulle velge blant alle. Høres kanskje ut som et luksusproblem fordi det er så mange som sliter med å finne seg en støttekontakt, men det er ikke veldig gøy altså. Jeg åpner meg veldig når jeg legger ut en slik offentlig "annonse", jeg sier rett ut at jeg trenger noen å være sammen med fordi jeg ikke har venner. 
Noen ganger skulle jeg ønske at kommunen bare kunne plukke ut en til meg, men det går jo heller ikke. Sist gang de prøvde så avtalte vi at hun skulle komme hjem til meg. Jeg satt hele kvelden og ventet på at hun skulle komme, men hun dukket aldri opp og sa heller ikke i fra. Så ringte kontaktpersonen min i kommunen og spurte hvordan det hadde gått, og jeg måtte si at hun ikke dukket opp. Jeg følte meg så dårlig da, når ikke engang en person som får betalt dukker opp. Den følte jeg på lenge. Og synes det er så flaut og møte på henne ute. Jeg vet at det er hun som bør føle på det, men likevel er det jeg som føler meg dum og rar.

Jeg hater også å må si nei til alle de som jeg ikke velger. Jeg hater generelt å si nei. Jeg skulle gjerne valgt mange av de å være sammen med, men nå har jeg bare fått tildelt 4 timer støttekontakt i uka, og da må jeg velge èn. Dere skal vite det at jeg virkelig tenker gjennom alle sammen. Jeg er selvfølgelig mer positiv til de som uten at jeg sier noe skriver masse om seg selv, for da får jeg et bedre inntrykk og vet mer når jeg skal velge. Men samtidig trenger man ikke alltid skrive så mye, noen ganger er det mer hva som står, enn hvor mye som står. Man trenger heller ikke ha erfaring som støttekontakt for at jeg skal velge den personen, så lenge jeg får inntrykk at personen er stabil, til å stole på og kan oppfylle de "kravene" jeg har så er det nok. 

Jeg tror jeg gjør som sist, at jeg velger ut 3-5 som kontaktpersonen i kommunen kan ringe til for å høre litt mer fra, også velger vi en sammen. Jeg kunne valgt helt selv, det er ikke dèt det står på, men når alle sammen virker så koselige, så vil jeg ha litt innspill fra en til. Nå håper jeg det er en stund til jeg trenger å gå gjennom denne prosessen en gang til, for den tar på når man sliter med psyken. Bare det å skulle møte den personen for første gang gjør at jeg får et tankekjør uten like. 

Til sist vil jeg si noe til dere som har sendt meg meldinger, tenk deg om en gang til om du har tid. Jeg vil ikke gjennom denne prosessen en gang til om 3 måneder. Jeg mener ikke at du skal binde deg på livstid, men vet hvertfall at du har tid i nærmeste framtid. 


Håper jeg kan finne en som vil være sammen med meg og Gizmo :) 

London

For de som ikke vet det allerede så fikk jeg tur til London av søstra mi, hennes mann og hans sønn til bursdagen min så jeg og hun kunne dra dit, og i går kom vi hjem etter 3 dager der. Så her er et bildedryss fra turen vår.

Hadde det veldig gøy, og fant en kjempefin butikk med hundeutstyr. Så Gizmo fikk masse fint :) Legger ved litt bilder av gavene hans også, han fikk de nå nettopp siden jeg kom hjem så sent i går.

Every moment spent with you is like a beautiful dream come true. I love you <3

Fjoråret endte som dere allerede vet ganske trist, med at jeg mistet Leon på en fæl måte. Men fjoråret var heldigvis ikke bare trist, helt i slutten av juni skjedde jo noe jeg aldri trodde kom til å skje. Jeg fikk jo endelig verdens beste. Vi møttes for 10 år siden, og jeg har alltid likt han, men aldri turt å si noe om det til han. Så det har vært noen pinlige møter, siden ingen av oss turte å si noe om det. Så jeg hadde aldri trodd at det her kom til å skje. Men jeg er så uendelig glad for at det har gjort det. Han er alt jeg håpet på og mer, og selv om det tok ti år før noen av oss turte å si noe så var det så verdt å vente på. Jeg hadde ikke klart meg uten han etter det med Leon. Han har vært så god å ha, og har vært sammen med meg hver dag og natt siden det skjedde så jeg skal slippe å være alene i leiligheten.

Det er så deilig å ha en som forstår meg så godt. Jeg har jo ikke pleid å feire jul, men denne gangen gjorde jeg til og med det, med han og familien hans. At jeg klarte det er jo helt utrolig, med tanke på den sterke sosiale angsten jeg får i slike settinger. Men både han og familien er bare koselig å være sammen med, så det gikk kjempebra. Det merkes vel kanskje på meg at jeg trekker meg litt unna, det er ikke fordi jeg har noe imot menneskene rundt meg, bare at det blir litt mye for hodet noen ganger. Blir mye fortere sliten enn "vanlige". De som kan litt om sånt eller sliter med det selv skjønner meg vel der. For menneskene her er det ingenting i veien med, jeg har blitt glad i de alle. Bare gode mennesker hele gjengen. Så om noen av dere leser det her så håper jeg dere tror meg, dere er herlige! Virker jeg mer tilbaketrukken noen ganger så er det ikke dere det er noe med, bare jeg som er litt sliten.

Jeg er SÅ takknemlig for at jeg har Stephan. Jeg har sikkert ikke vært den letteste å ha med å gjøre med de problemene jeg har, så at han fortsatt er like glad i meg er jeg så glad for.

Og det er så koselig å se hvor glad Gizmo har blitt i han også. Han har blitt like avhengig av Stephan som han er av meg. Han blir like glad for å se han som meg.

Så du skal vite det, Stephan; du er virkelig elsket. Jeg er så ubeskrivelig glad for at det ble oss til slutt <3

Let us be grateful to those who make us happy; they are the charming gardeners who make our souls blossom.

Etter Gizmo kom til meg så har ikke lenger depresjon vært et like stort problem som før. Og det er så deilig, å endelig ikke være like langt nede som jeg har vært.
Jeg sliter derimot mye mer med angst, noe som fører til enda sterkere tvangstanker (utprøving av forskjellige medisiner mot det gjør ikke akkurat saken lettere, da det tuller helt med hodet) fordi jeg er redd det skal skje han (og de to andre selvfølgelig) noe. Og spesielt siden han har fått konstatert patellaluksasjon av to dyrleger.
Jeg er fullt klar over at dyr ikke lever like lenge som mennesker, men jeg jeg hadde vel ikke regnet med at problemene kom så fort som de gjorde.
Og det er ikke det at Leon og Nero ikke betyr like mye, for det gjør de, men Gizmo har en så sterk personlighet som lyser opp hvertfall min hverdag.
Han er en så lykkelig liten tass, man kan ikke være langt nede når man ser hvor glad han er. Og hvor glad han blir for de minste ting.
Dere skulle for eksempel sett hvor glad han blir når jeg henter han i hundebarnehagen. Han tar helt av. Og det er ikke fordi han ikke trives der, for han er faktisk veldig glad i å være der, og spesielt hvis det er noen han liker ekstra godt der. Han er bare så uendelig glad i meg, og det å se hvor glad han er gjør meg også veldig glad. For jeg er minst like glad i han, og det å se at de jeg er glad i har det bra er det aller viktigste for meg. Er ingenting som gjør meg like glad som det. Det er kanskje veldig klisje, men sånn er det faktisk for meg :)

Jeg håper så inderlig at Gizmo kommer seg. Han er bare 3 år, og er en så livsglad hund. Han fortjener ikke å måtte gå gjennom noe vondt.
Det er ikke noe alternativ å ikke operere han pga pengemangel, når en operasjon kan gjøre han helt frisk. Jeg gjør virkelig hva som helst for å løse det på en eller annen måte.

Selv om jeg har Asperger og veldig mange (dessverre) fortsatt forbinder det med å være egoistisk og ikke tenke like mye på andre som seg selv så er det hvertfall helt feil i mitt tilfelle. Det å se at de jeg er glad i er glade gleder meg mer enn noe annet.

Nå skulle ikke dette være noe negativt innlegg, men jeg må bare kommentere noe jeg ofte blir spurt om.
Jeg får nemlig ofte spørsmål om jeg ikke er glad i mennesker og ikke bare dyr. Det er et enkelt svar på det. Jo, jeg kan fint være like glad i et menneske, men det har seg bare sånn at sånn som livet mitt er nå så er dyrene de som står meg nærmest.
Det irriterer meg litt at folk ser på meg som at jeg lever i min egen verden og ikke tenker på andre mennesker. For det er helt feil.
Jeg kunne for eksempel hatt et vanlig liv med kjæreste, og barn etterhvert, det er bare ikke noe jeg stresser med. Jeg tar livet som det kommer. Så det er ikke sånn at jeg ikke har evnen til å være like glad i mennesker som dyr, måtte bare nevne det da jeg er lei av å høre at andre tror det om meg. Fordommer er kjedelige greier, hva med å heller prøve å sette seg inn i andres situasjon?

Vi er forresten mye ute på forskjellige hundetreff, så om du bor i nærheten og har lyst til å hilse på Gizmo og meg så er det bare å si fra :)

I just want out.

"I start to feel like I can't maintain the facade any longer, that I may just start to show through. And I wish I knew what was wrong. Maybe something about how stupid my whole life is. I don't know. Why does the rest of the world put up with the hypocrisy, the need to put a happy face on sorrow, the need to keep on keeping on? I don't know the answer, I know only that I can't. I don't want any more vicissitudes, I don't want any more of this try, try again stuff. I just want out. I've had it. I am so tired. I am twenty and I am already exhausted."

- Elizabeth Wurtzel

Hodepine, frustrasjon, svimmelhet, forvirring, alvorlig depresjon og angst. Sliten!
En ting er helt sikkert, hadde ikke jeg hatt et ansvar ovenfor dyrene mine så hadde jeg tatt livet mitt for lengst. Hvor mye er det meningen at man skal orke?
Alt blir jo bare verre med tiden, jo lenger jeg sliter med depresjon og angst jo verre blir det. Det baller på seg med problemer. Og med de medisinene jeg bruker nå får jeg så utrolig lett vondt i hodet og svimmelheten kommer også veldig ofte.
Når jeg i tillegg ikke føler meg velkommen her jeg bor så blir det ikke bedre akkurat. Jeg skulle ønske jeg kunne flyttet med en gang.
Har man ikke vært i den situasjonen så er det nok vanskelig å sette seg inn i det, men det er virkelig ikke lett å takle.
De siste par månedene har jeg blitt så mye dårligere, jeg vet ikke om det er pga stresset med bosituasjonen eller hva det er, men slitsomt er det hvertfall. Kan det bli verre enn det er nå? Jeg håper inderlig ikke det, det må være grenser for hvor mye et menneske skal gå gjennom. Problemet med psykisk sykdom er at det ikke synes, og andre kan ikke alltid se hvor vondt et annet menneske faktisk har det og det blir dermed ikke tatt like seriøst som fysisk sykdom.
Jeg har aldri vært lenger nede enn nå, og vet omtrent ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kan det ikke bli bedre snart?

Sometimes someone says something really small, and it just fits right into this empty place in your heart.

Jeg får en del spørsmål om dette med jul, så tenkte jeg skulle si litt om hvordan det er hos meg.
Som mange av dere allerede vet så feirer ikke jeg jul, det er ikke fordi jeg er noe anti-jul eller pga sosial angst. Noe mange tror. Jeg feirer ikke pga den enkle grunn at jeg ikke er kristen og synes det er rart å feire noe man ikke tror på. Jeg legger meg ikke opp i hva andre gjør, presser ikke mine meninger på andre, jeg svarer kun hvorfor jeg ikke feirer om noen spør.
Om jeg en gang får meg min egen lille familie så kan jeg gjerne stelle i stand selskap og ha en liten feiring, men da er det kun fordi det gleder de i så fall, jeg personlig har ikke noe forhold til høytider.
Jeg gir også bort gaver, siden jeg fortsatt får gaver av andre. Synes det er hyggelig å gi bort gaver til de jeg er glad i, og det gjør jeg ellers i året på helt vanlige dager uten grunn også. Ikke bare når det er noe spesielt.
Jeg blir også fortsatt bedt til folk i julen, men jeg velger å være hjemme alene siden jul ikke betyr noe spesielt for meg. Det er overhodet ikke fordi jeg vil at folk skal synes synd på meg, vet at enkelte tenker slik om meg. Det er ikke sjelden jeg hører at folk synes det høres trist ut, men jeg synes det er helt greit å være alene på denne dagen.
Jeg setter mye større pris på at folk tar kontakt ellers i året, det skulle jeg vel innerst inne ønske at flere gjorde. Jeg synes det er mye hyggeligere at folk spør om å finne på noe, eller bare spør hvordan det går (og oppriktig bryr seg, ikke bare spør for syns skyld) ellers i året. Det setter jeg veldig stor pris på. Jeg føler meg veldig lite verdifull, og føler meg mest i veien for folk, så jeg blir glad når noen bare sender en melding.
Når folk bare spør om ting i julen så virker det så påtvunget. Husk på mennesker rundt deg resten av året også.

He who has a why to live can bear almost any how.

En ting jeg har tenkt en del på i det siste er om jeg ikke har rett til å være stolt over å ha kjøpt meg leilighet? Jeg er jo "bare" 20 år, og det er ikke alle som kan det i den alderen. Men så får jeg jo høre at jeg har jo ikke kjøpt den, siden jeg er uføretrygdet så har jeg jo fått den. Det synes jeg er helt feil å si, for jeg har så absolutt kjøpt den selv. Ja, jeg er uføretrygdet, men det er da en god grunn til det. Jeg snylter ikke. Kunne jeg jobbet så ville jeg selvsagt gjort det, men det orker jeg ikke nå som ting er som de er.
Jeg kunne brukt de pengene jeg får på alt mulig tull, men jeg har heller valgt å bruke de på noe fornuftig som leilighet. Jeg var (er forsåvidt fortsatt) veldig glad i å handle, men har fått hjelpeverge som tar seg av det økonomiske, så da er det slutt på altfor mye shopping. Og dermed har jeg spart meg opp en del bare på noen få måneder.

I dag fikk jeg høre at ei ikke skjønte hvordan jeg hadde klart å kjøpe meg leilighet, og jeg både lo og ble såret over det. For det er trist at så få har tro på meg, men samtidig så deilig å vise at jeg klarer meg selvom ting er som de er. Dette er snakk om en person som er i ganske nær familie, jeg nevner ikke navn, for jeg synker ikke så lavt pluss at personen det er snakk om ikke vet om at jeg vet det. Men jeg skal vise folk at jeg kan klare meg jeg, om jeg bare orker å holde ut i den vanskelige tiden jeg går gjennom nå.
At de ikke tør å spørre meg eller si noe til meg rett ut sier bare mer om de enn meg, jeg er i det minste ærlig.

Jeg gleder meg til å vise fram leiligheten min jeg, og skammer meg ikke over at jeg tar i mot hjelp. Er man ikke heller sterk som tør å vise svakhet? Det mener hvertfall jeg. Jeg tør å innrømme at jeg trenger hjelp til noe, men er veldig sterk på andre områder. Jeg kunne gitt opp, men jeg prøver. Dere aner ikke hvor mye jeg faktisk prøver.

Bare vent å se, jeg klarer meg bedre enn de fleste tror.

Nobody realizes that some people expend tremendous energy merely to be normal.

Jeg er så lei av å alltid se glad ut når jeg er knust innvendig. Det er så frustrerende at ingen tar meg seriøst.
Jeg er ikke frisk selv om jeg er utskrevet. Jeg er like sliten som jeg var da jeg ble innlagt. Det at jeg er utskrevet tar folk som et tegn på at de kan oppføre seg som før. Jeg orker ikke de falske smilene lenger. Etter jeg kom hjem for godt så har jeg sovet så mye, for jeg har ikke orket å være våken og leve som normalt igjen.
Jeg mener ikke å være frekk eller utakknemlig, men jeg orker ikke å være sammen med folk hele tiden. Jeg trenger tid alene. Det er koselig en gang i blant, men jeg orker ikke å være sosial hver dag. Hvertfall ikke med folk som ikke står meg så nærme. Hvis du oppriktig bryr deg så burde du prøve å se det fra min side også.

Jeg prøver, virkelig!

Som jeg har skrevet tidligere så har jeg det veldig vanskelig for tiden, men jeg prøver virkelig å få det bedre. Jeg sitter ikke å bare forventer at ting skal skje av seg selv. Jeg har nå tenkt på å kjøpe meg leilighet i stedet for å leie, få meg en hund til når jeg har fått flyttet, og jeg prøver så godt jeg kan å komme tilbake til et vanlig liv. Det er virkelig ikke lett når man er så langt nede, men jeg prøver å glede meg over de små tingene i livet.

I morgen har jeg bursdag, noe jeg alltid har pleid å glede meg til. Nå er det noe helt annet, jeg prøver å late som at jeg gleder meg sånn at det blir til at jeg faktisk gleder meg, men helt ærlig så er jeg ganske likegyldig. Det blir den første bursdagen min uten Emil på mange, mange år.. Så dagen blir nok preget av savn etter han. Men jeg skal prøve å kose meg likevel, selv om det ikke blir det samme.

I'm still alive, but I'm barely breathing..

Livet uten Emil er grusomt.. Og det har ikke engang helt gått opp for meg at han er død, så det blir vel bare verre etterhvert. Og enkelte har vist så utrolig lite forståelse for at jeg sørger. Selv om jeg smiler så betyr ikke det at det går bra, jeg er bare ikke en person som viser så mye følelser foran andre. Og det som irriterer meg mest er folk som prater dritt om meg til andre, og som er helt annerledes mot meg. Å prate dritt om meg er èn ting, men å prate dritt om meg når jeg nettopp har mistet det kjæreste jeg hadde, da synker du lavt. Håper karmaen kommer og biter dere hardt en dag..

Og til dere som har tilbydt dere å holde meg med selskap, beklager at jeg ikke har svart. Jeg har bare ikke orket. Jeg har vært så utrolig sliten og trøtt, etter legen øket dosen på medisinene mine så har jeg ikke orket noe omtrent, og blitt trøtt av ingenting. Jeg vet ikke om det er dødsfallet eller medisinene som gjør det, men jeg har blitt ganske likegyldig til ting, og ingenting gleder meg. I dag fikk jeg iPaden jeg bestilte for en stund siden, og ikke engang det gjorde meg noe særlig gladere. Alt er tiltak, og alt føles meningsløst..

Det er ikke bare jeg som sørger, men også Nero og Leon. Alle 3 pleide å spise frokost sammen, og Emil og Nero pleide å bytte skål når de hadde kommet halvveis, og Nero sitter nå å venter på å bytte skål, selv om Emil ikke er her. Det er så trist å se.. Nå har det gått litt over en uke siden Emil ble borte, og de begynner å skjønne at han ikke kommer tilbake. Nero er kjempetrist, han som en gang var verdens lykkeligste. Pleide å kalle han for min lille lykkepille, nå er han bare trist. Når vi passet en annen hund i helgen så var lunta til Nero så kort, noe den aldri var før. Så han kunne ikke være sammen med han alene, måtte være med meg hele tiden.

Håper så inderlig at sorgen blir lettere å takle etterhvert, for jeg orker ikke stort mer av det her nå..

Lille Nero som venter..

Sarah West - Tag min hånd

..

Jeg vet at flere jeg kjenner, og sikkert flere av dere som leser også synes at jeg skriver om altfor personlige ting og at jeg heller burde syte til en psykolog. Men det kunne ikke brydd meg mindre. Om jeg kan hjelpe èn person med å slippe å føle seg alene om slike problemer så er jeg fornøyd.
Som jeg har sagt mange ganger før så setter jeg utrolig stor pris på å få høre fra dere. Jeg er ikke alltid like flink til å svare folk, og det er jeg lei meg for. Enten så er det fordi jeg er i en dårlig periode, eller så er det fordi jeg sliter med å vite hva jeg skal si. Redd alt jeg sier blir feil.
Nå for tiden er det en veldig dårlig periode for meg. Det er veldig lite som skal til for å såre meg. Jeg føler meg veldig alene. Og selv om det er kjempekoselig å få kommentarer og meldinger så skulle jeg så ønske at noen ville være med meg. Føler meg ikke bra nok for noen. Det er et par ting som jeg ikke skriver om her som jeg sliter veldig med, og som plager meg hver eneste dag. Jeg kan ikke skrive om det her, fordi jeg vet at jeg ville fått større problemer med det da.

På fredag skal jeg til gruppesamtale hos psykolog igjen. Jeg føler ikke at det hjelper noe særlig på noe av det jeg sliter med, men det er godt å bare være blandt andre mennesker. Spesielt når de kan forstå seg på meg.
Og når det gjelder de medisinene jeg går på(Zoloft og Sobril(når jeg føler at jeg trenger det)), så har ikke det hjulpet noe særlig heller. Men samtidig tør jeg ikke å slutte, for da er jeg redd jeg blir enda mer deprimert. Og om jeg detter enda lenger ned nå så er jeg redd jeg gjør noe dumt. Det er så provoserende å høre folk klage over småting når jeg sliter såpass som jeg gjør. Jeg kan godt tenke meg at andre tenker det om meg og. At jeg skal være glad for det jeg har, og ikke klage sånn. Jeg vet at spesielt èn person ser på meg som veldig utakknemlig.. Men de aner ikke hvordan angst, depresjon, asperger syndrom og spiseproblemer er. Hadde de hatt den minste anelse hadde de ikke tenkt tanken engang.
For ja, selv om jeg ikke nevner det så ofte så sliter jeg med maten. Det ser jo ikke sånn ut siden jeg er overvektig, men hver eneste gang jeg spiser(uansett hva) så får jeg dårlig samvittighet. Og hadde jeg vært fornøyd med kroppen min så hadde jeg turt så mye mer. Det er faktisk det jeg sliter mest med. For hadde jeg hatt mer selvtillit så hadde jeg turt å be mer om hjelp, prøve mer for å få meg venner, gå ut mer.. Det er ikke sjelden jeg føler meg kvalm og svimmel fordi jeg ikke har klart å få i meg noe mat. Måten enkelte behandler meg på gjør bare spiseproblemene verre. Alt jeg sliter med har noe å gjøre med spising. Alt peker tilbake på det. Det er ekstremt slitsomt. Noe som mange ikke tenker på engang, er et megastort problem for meg.
"Spis sunt og tren regelmessig" får jeg høre hver eneste gang jeg nevner det problemet. Lett for andre å si. Jeg tør ikke dra på SATS lenger, fordi jeg er redd for å møte på kjente, og det er ingen som vil dra dit sammen med meg heller. Svømme klarer jeg ikke, fordi jeg har så komplekser for kroppen min + at jeg skjemmes over sår og arr som jeg har påført meg selv. Jeg er kjempestolt når jeg tør å dra meg selv ut på sykkeltur, for jeg er veldig redd for å møte på kjente når jeg er ute. Og for dere som liker siden min på facebook så så dere jo at jeg møtte på en uhyggelig bekjent i stad når jeg var på sykkeltur, det ødela for meg i mange dager framover.. Uansett hvor mye jeg prøver å glemme det, så går det bare ikke.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger..


 

Connie Lopez - Why

Fjernadopsjon

Har fjernadoptert en pusekatt, Nutte Nes heter hun :)



Synes at flere burde gjøre det samme. Det er så lite som skal til for å hjelpe en liten søt skapning ♥
Trykk her for å hjelpe.

Ofte stilte spørsmål

  • Er enkelte spørsmål jeg får veldig ofte(både her og andre steder), så i stedet for å svare hver enkelt på det så skriver jeg heller svarene her. Dette innlegget oppdates innimellom med ting jeg kommer på etterhvert.

Andre nyttige innlegg ;

Skolegang

Mine særheter

Sosiale settinger

Brukerveiledning


Har du hatt Asperger hele livet?
Ja, det er en medfødt utviklingsforstyrrelse. Men jeg fikk ikke diagnosen før vinteren 04/05 (Da var jeg 13 år).

Kan det gå over etterhvert?
Nei, man må bare lære å leve med det. Tilrettelegge sånn at det blir lettere. 

Hva er din "ting"?(Aspergere har jo ofte en eller flere ting de er veldig interessert i og opptatt av)
Jeg er veldig glad i dyr, men jeg ser ikke på det som en interesse. Det er mer en livsstil. Hadde ikke klart meg uten dyrene!

Av interesser så er jeg veldig glad i interiør og diy-prosjekter. Så jeg gleder meg masse til jeg kan innrede et helt hus! Nå bor jeg jo bare på 33 kvadrat. Andre ting jeg interesserer meg for er tv-serier, kan bli litt vel mye tv-titting innimellom. 
( Jeg er ikke sånn som snakke om interessene mine til andre, som mange andre Aspergere ofte gjør. Jeg svarer om jeg blir spurt, men det er ikke noe jeg babler i vei om. Og nei, jeg ønsker heller ikke å snakke om det, det er ikke bare det at jeg er redd for å være irriterende. Har rett og slett ikke behov for å snakke om interessene mine. ) 


 

Har du gått på vanlig skole hele tiden?
På barneskolen så hadde jeg ikke noe diagnose, så da hadde jeg vanlig undervisning i klasse ja. Det var rett etter barneskolen jeg begynte å bli utredet, den tiden jeg ikke passet inn på noen av skolene jeg prøvde. Fra sent på høsten/vinteren 04 så begynte jeg på skole igjen, og da hadde jeg noen få timer i uka alene med lærer. Fra 9.klasse hadde jeg nesten bare timer alene med lærer, prøvde noen få timer i uka i klasse(hadde med assistent som satt ved meg), men det funket så dårlig siden jeg ikke klarte å konsentrere meg, så det ga jeg meg med. Også hadde jeg mye assistenttimer(jobbe i kantina, handle osv.)
På vgs begynte jeg på en skole for folk med psykiske problemer, da var jeg først i klasse med 4 andre elever, men flere av dem sluttet, så på slutten(vår/sommer 09) var vi bare 2 igjen. Veldig bra skole selv om det var enkelte problemer innimellom(kanskje litt selvforskyldt).
Hvis du vil lese mer om min skolegang så kan du trykke her for å lese om barneskolen, ungdomsskolen og vgs.

Hvordan klarer du deg økonomisk?
Jeg er uføretrygdet. Jeg kommer ikke til å skrive her om hvor mye jeg får, om du lurer på noe angående det så kan du sende en melding/mail.
Det er enkelte jeg kjenner som har veldig liten tro på meg, og ser ned på meg, og derfor vil jeg ikke gi de noe innsyn i hvordan jeg klarer meg.
Har også hjelpeverge som passer på pengene mine, betaler regninger osv. Det er ikke noe jeg har fordi jeg ikke har styring på penger, tror at mange tror det. Det er noe jeg har valgt å ha selv, sånn at jeg slipper å tenke på det, rett og slett. Det er heller ikke sånn at jeg ikke kan velge hva jeg vil bruke pengene på, h*n gir meg bare råd om hva han synes. Jeg sier bare fra om jeg trenger/vil ha penger til noe. Er veldig glad for den løsningen. Jeg har også kjøpt min egen leilighet, så jeg klarer meg fint. 

Tror du folk med din "sykdom" kan lære seg å forstå ironi?
For det første, Asperger syndrom er ikke noe sykdom. Jeg er helt frisk. Og når det gjelder ironi så skjønner jeg jo det meste. Jeg tar ikke alt så seriøst.

Klarer du å ha kjæreste? (med tanke på at du ikke har venner og slikt)
Ja. Det er mye lettere for meg å forholde meg til en kjæreste, er mye mer avslappet da enn når jeg er rundt andre folk. 

Hvordan fikk du diagnosen?
Flere rundt meg trodde at jeg var suicidal, og derfor ble jeg sendt til psykolog hos BUPP. Gikk der en god stund siden det var på samme tid som jeg ikke fant noe skole jeg ville gå på.
Mens jeg gikk der så ante jeg ikke at de utredet meg, men jeg husker enkelte tester. Fikk bare plutselig høre om diagnosen av den nye læreren min. ( Ikke til å anbefale! Hvorfor i all verden skal en totalt ukjent fortelle meg noe slikt? Psykologene kunne i det minste gjort det om ingen andre klarte/ville. )

Hva sliter du mest med, når det gjelder Asperger?

  • Øyekontakt med ukjente, men det blir mye lettere om den andre er veldig pratsom. Da blir jeg også mer pratsom, og øyekontakten er ikke like vanskelig.
     
  • Hater å snakke i telefonen. Svarer gjerne om noen skriver, men unngår å ta telefonen om noen ringer. Det går fint med de jeg føler meg trygg rundt.
     
  • Konsentrasjon. Aldri klart å følge med på skolen. Det jeg har lært av norsk og engelsk har jeg lært gjennom tv. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg matteoppgaver for 6-7. klasse, til og med dèt ble for vanskelig. Og prøver kunne de bare glemme, da ble ingenting gjort. Det er veldig slitsomt egentlig. Alltid følt meg dum på skolen. Så å begynne på skolen igjen er helt uaktuelt, det er helt sikkert.
     
  • For mange planer på èn dag. Trenger tid til å slappe av, men samtidig så vil jeg heller gjøre mye på èn gang enn å fordele det utover mange dager. Hater å ha ting som venter på meg.
     
  • Sensitiv når det gjelder lyder. Om jeg hører lyder jeg ikke takler er det akkurat som det skjærer i hele hodet mitt. Spesielt når det gjelder folk jeg ikke liker, de som står meg nær klarer sjelden å irritere meg på den måten.
     
  • Familieselskap/selskap generelt, hater det. Spesielt hvis jeg kommer dit alene, noe lettere om jeg er sammen med noen. Og det bør nevnes at jeg kan synes selskap er kjempekoselig også, det kommer helt an på hvem det er med.  
     
  • Overtenker hva jeg sier, gjør og hvordan jeg ser ut når jeg er i forskjellige sosiale settinger. Det er ikke like ille når jeg er med folk jeg stoler på, men ellers så er det ting jeg kan ligge våken og tenke på. Jeg kan tenke så mye på det at jeg må skade meg selv for å tenke på noe annet.
     
  • Generelt nye ting. Smaker, omgivelser osv. Jeg vil gjerne prøve nye ting, for det er mange ting jeg egentlig har lyst til, men jeg tør ikke alene. Og siden jeg ikke stoler på noen nå så blir det vanskelig.
     
  • Anspenner meg veldig, spesielt i sosiale settinger. Og det fører til mye smerter.
     
  • Veldig kresen i matveien. Jeg er vegetarianer, og spiser heller ikke særlig variert da jeg har skikkelig angst for å smake på nye ting. Liker heller ikke å spise borte, har nok sosial angst fra før, og er livredd for å drite meg ut f.eks ved å søle osv. Når jeg er blant folk så har jeg konstant angst for å snuble, søle eller noe annet dumt. Og tenk deg at du har det sånn hele tiden, veldig slitsomt. Og det er jo så typisk at når man går og er så anspent og redd for å drite seg ut, DA skjer det selvfølgelig noe teit.

Ellers er det ikke så mye jeg har store problemer med, men jeg har jo mange rare rutiner osv. Les innlegget "Mine særheter" for å vite mer om det. Det er andre ting jeg sliter med, men det er ikke på grunn av diagnosen min. Det er pga helt andre ting.

Som det står oppe på siden der; Jeg ser kanskje ikke så annerledes ut, og det er jeg egentlig ikke heller Jeg møter bare på litt flere utfordringer enn de fleste.
Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre og si i sosiale situasjoner, bortsett fra det så er jeg stort sett som alle andre.

Ferdig for godt.

I dag var siste skoledag. Har ikke søkt på noe ny skole, så nå er jeg ferdig for godt.
Jeg har prøvd ut flere skoler, og denne var absolutt den beste. Anbefales virkelig for de som trenger litt ekstra hjelp.
Snilleste læreren jeg noen gang har hatt. Alt blir så tilrettelagt for hver enkelt. Om det er èn eller et par ting man er ekstra flink til så legger de opp oppgavene etter det. Og om det er noe man misliker å drive med så prøver de så godt som mulig å gjøre minst mulig av det.
Gikk 1 skoleår over 2 år, sånn at det skulle bli lettere. Hadde ingen teoretiske fag det siste året, orka rett og slett ikke. Var så skolelei, men holdt ut likevel. Bare 10 timer i uka.
Begynte med 5 elever, men nå til slutt var det bare meg og en til igjen. Helt greit for min del.

Er litt rart å ikke skulle være der mer, men utrolig deilig å være ferdig også. Kommer også til å savne praksisjobben jeg hadde på SATS to dager i uka, trivdes kjempegodt der. Håper jeg får en liknende jobb en gang i framtiden. Har mine siste to dager der til uka, blir trist å slutte.
En ting jeg ikke kommer til å savne er de kjedelige taxiturene fram og tilbake, han ene som kjører er jo helt fjern. Sitter like rolig hele tiden og sier aldri noe. En gang han kjørte av veien satt han fortsatt like rolig, rar mann.

Jobba mye bedre på skolen i fjor, men tok igjen litt nå på slutten så det veide litt opp. Jeg er hvertfall veldig fornøyd med de seks 5'erene jeg fikk. Bedre enn forventet.

Litt av hva jeg har drevet med de 2 årene jeg har gått på den skolen ;

image2

image3image4

Det var altså noe av det jeg har gjort, noe av de mest artige oppgavene. Resten er bare kjedelig.

untitled1
Rosen jeg fikk av læreren i dag :)


Blogglisten

Migrene og karakterer

Grunnen til at det går så lang tid mellom hver gang jeg legger ut et innlegg er fordi jeg har ofte veldig vondt i hodet. Eller så er det fordi jeg rett og slett ikke har noe å skrive om. Er ikke som de tusenvis av andre som legger ut dagens "outfit" og sånt :p
Grunnen til at jeg har så mye vondt i hodet er kanskje migrene, det gjør fryktelig vondt når det er på sitt verste. Da er det såpass at jeg ikke orker tv og pc, og da er det ille, for jeg ser veldig mye på tv og pc'en er på hele tiden. Men selv om jeg ikke orker det så klarer jeg heller ikke å sove, for det er en slags pipelyd og dunking i hodet. Eller så er det "bare" underernæring, for jeg vet at jeg ikke får i meg alt jeg burde. Skal til legen snart å sjekke hva det er.
Så da vet dere hvorfor jeg ikke skriver så ofte.

Over til noe helt annet, jeg fikk karakterene mine i dag. Jeg fikk seks 5'ere, ganske fornøyd. Synes det er ganske bra ettersom jeg har vært veldig lite på skolen dette skoleåret, har vel vært mer borte enn jeg har vært der.
Så det var ganske oppmuntrende :)
Har laget Hundertwasser fantasihus, relieff, geometriske former og litt annet.
Legger ved litt bilder av det jeg har laget om dere vil se ;

image3


Også har jeg drevet med litt makrame i det siste, bare tidsfordriv.

image2

Hver dag er som en berg- og dalbane

Jeg har så mye humørsvingninger hele tiden at det er helt sykt, vanskelig å prøve å holde seg blid mot folk.
Ene øyeblikket kan jeg være kjempeglad og bare se framover, neste øyeblikket kan jeg gråte for ingenting. Det er fryktelig slitsomt.

I dag har vært en av de dårlige dagene. Sovet, vært ute med dyra, sovet mer, enda en tur ut med dyra, tv, sovet litt til og ut med dyra. Spennende liv jeg har?
Det som også er veldig slitsomt er å alltid måtte ta på meg en slags maske, late som jeg er glad når jeg egentlig ikke er det. Det tar virkelig på.
Får ofte høre at jeg er lat osv og at jeg bare kan gå ut å møte folk hvis jeg er så ensom, men hvor moro tror dere det er å gå ut i en by jeg er mislikt av mange(av ingen som helst grunn)? Bare jeg er i butikken blir jeg stirret på av tidligere mobbere. Det er ikke like lett å overse slike folk når man ikke har noen som støtter.
Jeg gleder meg så sykt til å flytte og få en helt ny start.


mg0505 mg0561nysvart




Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign