hits

tina marie kjenner

Our perfect companions never have fewer than four feet.

  • Skrevet 28.01.2012 klokka 13:29
  • Kategori: Dyra mine

I dag blir en skikkelig tung dag, det visste jeg for lenge siden at den kom til å bli. For på denne tiden i fjor og årene før så var jeg fullt i gang med selskap. I dag er nemlig Emils bursdag.
Det merkes godt. Og savnet er fortsatt ikke blitt noe mindre. Det blir egentlig bare verre og verre for hver dag som går. Emil ville blitt 16 år i dag. Noe av det verste er at han var klar i hodet til siste sekund, det var bare beina som ikke ville mer. Det gjorde alt mye verre.
Synes det er trist at han ikke fikk bli med på flyttingen, for han ville likt seg så godt her. Han var med inn til Bærum da vi holdt på å flytte dit, men vi rakk aldri å sove der før vi flyttet alt tilbake igjen. Var vel ikke meningen at vi skulle flytte da..

Når jeg blir trist av å tenke på deg så prøver jeg å tenke på at du fikk det i det minste godt de siste 13 årene. Tanken på at noen kunne skade deg gjør meg så sint, så jeg er glad for at du lærte at du fortjente bedre.

Lite bilderas av verdens vakreste Emil



Forrige bursdag.



Emil elsket å sole seg, kunne ligge ute i timevis.





Mamma savner deg, lille venn. Du vil aldri bli glemt selv om du ikke er blant oss lenger.
Jeg elsker deg.

28.01.1996 - 06.06.2011

You punch me, I punch back. I don't believe it's good for ones self-respect to be a punching bag.

  • Skrevet 23.01.2012 klokka 22:56
  • Kategori: Blogg

En ting er å ikke forstå, men når folk ikke prøver engang, da blir jeg frustrert. Det er så mange som tror de er så mye bedre enn meg bare fordi de er eldre. Det er bare så feil. Jeg vet det er en Asperger-ting å tro at man vet alt, men det er overhodet ikke det jeg mener. Jeg hører på andres meninger og prøver å forså dem, da er det så provoserende når det er så mange andre som ikke gjør det samme tilbake. Det hadde vært så mye bedre å høre en ordentlig mening, i stedet for å slenge ut all mulig usaklig dritt.
Dette innlegget er ikke rettet mot èn spesiell, men flere. Jeg finner meg ikke i å bli snakket stygt og nedverdigende til, da svarer jeg. Om ikke andre snakker slikt til meg så er jeg bare snill, men jeg tar igjen om andre gjør meg noe.
Ingen har rett til å snakke stygt til eller om andre om de ikke har gjort dem noe.
Det er til og med noen som sier at jeg bør slutte på medisinene jeg går på, personen det er snakk om har ingen erfaring med slikt utenom at hun har brukt noe lignende en liten periode, og det er absolutt ikke god nok grunn. Det blir bare for dumt. Ingen medisiner funker vel likt på alle. Du kommer ikke til meg å sier noe sånt når du ikke vet noen ting om hvordan jeg har det. Og når jeg prøver å forklare så bare tror de at jeg gjør meg til. At jeg bare vil ha medlidenhet fra andre.

Jeg prøver å ikke bli provosert, men det er vanskelig når jeg får høre noe negativt om meg selv hver eneste dag. Da kan de ikke forvente at jeg bare skal sitte der å ta i mot all dritten som kommer ut av munnen deres. Det er ikke riktig at jeg skal bli vant til å høre sånt om meg selv. Det synes hvertfall ikke jeg. Og når de da møter andre mennesker så forteller de at jeg er skikkelig frekk, og overdriver alt jeg har sagt. De nevner ikke alt de har sagt til meg. Jeg svarer ikke direkte frekt, jeg svarer bare på de dumme uttalelsene de kommer med. Og de er jo ikke akkurat hyggelige. Jeg gir de så mange sjanser, mye mer enn de fortjener. Da er det trist når jeg ikke ser et snev av takknemlighet.
At de er eldre betyr ikke at de er noe bedre mennesker. Selv om de tror det selv. Ja, de har faktisk sagt det.
Ikke kom med at de sikkert bryr seg, bare at de ikke vet hvordan de skal si det. For da kunne de i det minste latt være å si alt det stygge til meg. Det er ikke sånn man skal behandle andre.

Bare sånn til slutt, jeg håper at dere ikke prøver å hjelpe ved å skrive til de dere tror det gjelder. For det hjelper faktisk ikke. Jeg har innsett at det ikke blir bedre, for dette har pågått i så mange år nå. Så uansett om dere mener det i beste mening, vær så snill å la være.




Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign