tina marie kjenner

Skolegang 2/3

  • Skrevet 27.02.2011 klokka 19:07
  • Kategori: Skolegang

Ungdomsskolen

Som jeg skrev i innlegget om barneskolen så fikk jeg høre siste skoledag at jeg kom inn på Steinerskolen, og gledet meg hele sommerferien. Jeg gruet meg også, for det var vanskelig for meg å ta buss dit alene, og være helt alene på et nytt sted. Dagen kom, og det var i grunn ganske skuffende. Folkene var koselige og alt det der, men det føltes likevel ikke riktig å være der. Jeg var redd. Jeg følte meg helt alene, selv om folkene der var mye mer inkluderende enn noe annet sted. Jeg gikk med på å prøve å fortsette der i  2 uker.

Det var veldig annerledes skoledag. Vi fikk f.eks i oppgave å skrive en slags dagbok om et tre vi valgte oss ut ute i skolegården. Ganske spesielt. Og jeg følte meg fortsatt dum når det kom til resten av fagene.

(For all del, skolen er sikkert kjempefin for de som har gått der fra begynnelsen, men det er noe helt annet enn vanlig skole.)

Så når de 2 ukene hadde gått så klarte jeg ikke mer, da ble det litt fri fra skole til vi fant ut hva vi skulle gjøre.

Et par uker gikk, og jeg gikk med på å prøve skolen jeg egentlig skulle begynt på(Varteig, som de fra barneskolen også gikk på), jeg gruet meg.. Og det ble heller ikke bedre enn jeg hadde trodd. Jeg var veldig deprimert.

Jeg satt alene i friminuttene, mange så rart på meg, og jeg skjønte fortsatt ingenting av fagene. Jeg gledet meg sånn til de 2 ukene var over. Jeg sa tydelig i fra allerede før jeg hadde prøvd å gå der at jeg bare gikk med på å prøve 2 uker, så når den tiden var over så kom jeg aldri tilbake.

Så ble det enda litt ferie på meg, den neste skolen jeg tenkte på å begynne på hadde nemlig ikke flere plasser. (Sandbakken)

Ingen visste hva vi skulle gjøre videre.

Jeg husker ikke helt, men jeg tror at jeg gikk til BUPP på denne tiden.

Jeg har egentlig aldri følt meg sånn veldig annerledes, men jeg har alltid følt at jeg ikke er bra nok.

Så ble det bestemt at jeg skulle begynne på enda en ny skole her i byen(Hafslund). Det ble plutselig veldig nytt og annerledes. I begynnelsen hadde jeg bare et par timer i uka, med aleneundervisning. Jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg fikk aleneundervisning, men var samtidig veldig glad for det. Hverdagen ble så mye lettere. Når ukene gikk så fikk jeg flere og flere timer etterhvert, med blant annet mange timer med fri aktivitet(sånn at jeg velger hva vi skal gjøre, alt fra shopping til håndarbeid). Jeg jobbet også en del i kantinen. Dette var i begynnelsen av 2005.

Så fikk jeg en dag høre at jeg har fått diagnosen Asperger syndrom, jeg skjønte ikke så mye av det. Og tok det ikke så alvorlig. En kveld i Mars 2005 fortalte jeg om det til noen av de jentene her i nabolaget, etter den kvelden hørte jeg aldri noe mer fra dem.

Etter sommerferien fikk jeg en litt mer normal skolegang, med like mange timer som resten. Bare at timene var annerledes, fortsatt mye fri aktivitet og kantinejobbing. Jeg prøvde noen timer i uka med undervisning med den klassen jeg egentlig hørte til. Jeg gruet meg alltid til de timene, jeg følte det var helt bortkastet tid. Og jeg synes det var veldig ubehagelig å være i et rom med så mange mennesker. Jeg lærte aldri noe i de timene fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg. Så det ble kuttet ut etterhvert, husker ikke hvor lenge det varte.

Det er egentlig ikke så veldig mye å si om selve skolegangen på ungdomsskolen. Men jeg vet at mange som jobber innen ting som dette leser bloggen, så jeg kan komme med et par tips om læremåter for noen som er litt annerledes. Vi(altså jeg og en annen lærer) spilte f.eks memory, der man skal finne to brikker som hører sammen. At det står et norsk ord på en brikke, og finne den som det engelske ordet står på. (Jeg vant forresten nesten alltid, hukommelsen var super) I andre fag kan dere også la eleven velge seg ut et tema/person innen for en kategori og be h*n skrive om det. Hvis det er noe vi er ekstra interessert i så kan dere forvente dere ekstra lange tekster. Jeg fikk også taxi til og fra skolen, selv om skoleveien ikke er spesielt lang, det gjorde ting veldig mye lettere for meg. Jeg var redd for å møte på folk på vei til skolen, så uansett hvor kort vei dere har til skolen så husk på hvilke rettigheter dere har. Det er ikke alltid så mye som skal til for å lette på hverdagen.

Jeg har aldri likt selvstendig jobbing, har vært redd for at det skal bli feil. Så jeg har alltid hatet hjemmelekser. Alt skolearbeid jeg har gjort har vært i samarbeid med en lærer. Det er ikke bare bare å føle seg dum. Aldri likt teori.

Ungdomsskolen ble egentlig ikke sånn ordentlig vanskelig for meg før siste halvåret, altså vinteren og våren 2007. Da var jeg ganske langt nede, jeg sluttet også å snakke. Jeg skrev bare lapper om noen spurte meg om noe. Dere kan jo selv se at skole ble vanskelig da. Der skal man liksom lære noe og svare på det man blir spurt om, og når man har aleneundervisning så er det jo bare jeg som blir spurt. Jeg snakket hjemme, men ikke på skolen.

Det begynte også å bli vanskelig med de assistentene jeg hadde, en av de var omtrent konstant sur, og fikk meg til og med en gang til å gråte. Med tanke på at jeg aldri viser følelser ovenfor andre mennesker så er det en ganske stor ting.

I friminuttene var jeg aldri alene, jeg satt på en krakk ute i gangen. Og det skulle alltid være en assistent der for å følge med. Èn dag kom ikke hun, og det satt et par jenter litt lenger borte i gangen, de hvisket og lo. Og jeg hørte godt hva de sa. "Se på hun der, hun verken snakker eller reagerer på noen ting, se nå..", så kastet de ting på meg for å se om jeg reagerte. Jeg ble så lei meg, men jeg viste det ikke. Så jeg verken så eller snakket til dem. Det har vært et par lignende hendelser, men det er i grunn bare trist å se tilbake på.

I 10.klasse så var jeg også en del på avlastning fordi moren min trengte litt fri. Det var helt greit å bli med ut noen timer i uka, men jeg hatet virkelig de helgene jeg måtte være i det huset. De tok meg vekk fra Emil. Det kjæreste jeg har, og den eneste grunnen som holdt meg i live. Det var hardt. Etterhvert så kom det heller en å bodde hjemme hos oss annenhver helg i stedet, så dro moren min heller bort. Sluttet med det når jeg var ferdig på ungdomsskolen.

Kan vel også nevne at i tiden 06 og 07 så hadde jeg kjæreste, så jeg var ikke helt alene. (Vet at du leser bloggen min ;)) Så det hendte at jeg "avlyste" avlastningen og heller dro til han i helgene, han bor i Porsgrunn. Det var jo samme hvor jeg var, poenget var jo at jeg skulle komme meg ut.

I løpet av ungdomsskoletiden hadde jeg også spiseforstyrrelser, jeg så ikke på det som det selv. Men jeg hadde det. Jeg spiste aldri sammen med andre, og jeg spiste sjelden. Jeg var ikke særlig tynn, men ganske underernært. Jeg gikk ned 15 kg på to måneder en gang husker jeg.. Og jeg besvimte et par ganger på skolen, og jeg mistet en del hår. Jeg har fortsatt et veldig anstrengt forhold til mat, og det er i dag det største problemet jeg har. Jeg tør ikke å møte nye mennesker, nettopp fordi jeg ikke eier selvtillit og hater kroppen min. Er selvfølgelig mye pga det gutter har gjort mot meg også da. Mange av dere husker vel kanskje at jeg skrev mye om vektnedgang i 2009/10, jeg greide å gå ned 15(+/-) kg på en sunn måte. Og jeg følte meg for en gangs skyld ikke så dårlig. Men etter at angsten nå det siste året har vært så grusom har jeg gått opp alt dette igjen, mye fordi jeg ikke tør å gå ut. Men nå var det jo ikke det jeg skulle skrive om nå..

Er det noe dere lurer på angående ungdomsskoletiden min så ikke vær redd for å spørre. Det er ikke så lett å komme på alt nå, begynner jo å bli noen år siden, og jeg har forandret meg mye siden den gang. Lettere å svare på spørsmål.

Jeg har forresten nettopp laget en side på facebook for bloggen min, så hyggelig om dere liker den :) Funker ikke å linke just nu, men søk på asperger.blogg.no.



Herligheten som holdt meg i live gjennom mange vanskelige tider.

(Redigert 7.10.12)
Under kan dere se hvordan andre oppfattet meg på denne tiden. Synes det er viktig å påpeke at mye av dette er fra jeg var 12-13 år og fram til jeg var 15, og mye har forandret seg siden den gang. Og mye (da mener jeg stort sett det som ble skrevet av de på skolen, ikke BUPP) av det som er skrevet er overdrevet i mine øyne.
Beklager at kvaliteten på bildene er dårlig, de er tatt med iphone. Det hadde blitt å mye å skrive, så tenkte at det var lettere å ta bilde av de papirene jeg har. Og det står nok i litt feil rekkefølge, men regner med dere forstår.
Jeg har også redigert bort det jeg synes er helt feil eller det jeg synes er helt uvesentlig.

Skrevet av BUPP;









Skrevet av lærere;









Skolegang 1/3

  • Skrevet 10.02.2011 klokka 15:55
  • Kategori: Skolegang

Jeg tenkte jeg kunne skrive litt om skolegangen min, så da deler jeg det opp i 3 deler. Barneskole, ungdomsskole og videregående. Vi begynner med barneskolen.

Selve skolegangen har jeg alltid slitt med, og jeg følte meg alltid dum. Fordi jeg veldig ofte ikke skjønte oppgavene. Jeg husker at jeg var sjalu på de som ble tatt ut av klassen og fikk ha aleneundervisning i noen timer. Og når jeg f.eks fikk i lekse å tegne så sto det ofte "La Tina tegne selv" etter jeg hadde levert det inn fordi jeg som regel lot søsteren min eller mamma tegne, fordi jeg ikke klarte og var redd for at tegningen skulle se rar ut. Og det syntes jo. Jeg våknet veldig ofte på nettene og var helt hysterisk fordi jeg ikke hadde gjort lekser eller gruet meg til å gå på skolen. Og nå i ettertid tror jeg det kan ha vært panikkangst, og ikke å gå i søvne som de rundt meg trodde da. Jeg var også veldig ofte hjemme fra skolen de gangene det var forskjellige turer, og spesielt de gangene det var bading eller noe sport. Følte meg aldri vel på slike ting, jeg gruet meg lenge i forveien. Jeg latet ofte som at jeg hadde skadet meg eller glemt gymtøy når vi skulle ha gym, jeg hatet det.

Jeg følte meg egentlig aldri annerledes på barneskolen, men jeg var alltid ekskludert. I friminuttene satt jeg stort sett alene. De gangene folk gadd å være med meg var de gangene lærerne dro meg med inn i en gjeng, da kunne de liksom ikke gjøre annet. Og jeg glemmer aldri den dagen jeg kom til skolen og jeg fikk høre av ei jente "De har gjemt seg for deg". Da ble jeg utrolig lei meg, selv om jeg visste at jeg ikke var en av de uansett. Og en dag det ble litt sånn smådytting ute i skolegården så var det plutselig en av guttene som tok tak i hodet mitt og slang meg inn i et rekkverk av stål/jern, begynte å blø, og måtte til tannlegen. Og den tannen som ble skadet er fortsatt skeiv den dag i dag. Jeg ble vel aldri direkte mobbet på barneskolen, var bare litt kommentarer innimellom, også var jeg som sagt alltid ekskludert. Men det var absolutt ille nok det, for jeg ble ganske deprimert de siste par årene. Jeg drev med selvskading, skjærte meg med passere, nåler og andre skarpe ting på armen. Aldri såpass at jeg måtte til legen, men jeg ble sendt til helsesøster for å snakke om det. For alle visste det, det var veldig synlig.

Jeg greide også å forfryse hendene mine en gang, fordi jeg ikke hadde kledd på meg godt nok. Når de hadde blitt helt blå, lilla og røde så bestemte jeg meg for å gå til en lærer fordi de hadde blitt såpass kalde og vonde at jeg ikke klarte mer, og han ble jo helt sjokkert over at jeg ikke hadde sagt fra før eller kledd på meg mer. Så da fikk jeg gå inn å legge hendene mine i vann. De neste ukene kunne jeg ikke bruke hendene fordi de var helt stive. Jeg klarte ikke å kle på meg selv, ikke skrive, ingenting.. Men jeg fikk sitte inne i friminuttene husker jeg, og det var jeg så glad for, for jeg synes det var så trist å gå ute i skolegården alene hele tiden. Det at jeg forfrøs de den gangen merker jeg enda, for de kan bli helt stive om det bare er litt kaldt inne. Det å ikke si fra og å ikke si fra når man føler smerte er jo et symptom på asperger, så det ble brukt som en av grunnene til diagnosen om jeg ikke husker helt feil. Jeg gikk jo ofte barbeint ute når det var snø, uten å synes at det var kaldt. Så smerteterskelen var jo rimelig spesiell også.

En eller annen gang i løpet av de årene ble jeg sendt til en homeopat fordi jeg var så sint, da spesielt på søsteren min. Men hun var absolutt ikke uskyldig, så jeg synes det var helt tåpelig at jeg skulle ta den straffen når jeg bare tok igjen når hun yppet seg. Jeg fikk da noen små piller som skulle gjøre meg mindre sint, husker ikke om de funket. Men jeg var mye sint, det skal jeg ikke nekte for. Og jeg kan jo nevne en episode fra jeg var 4-5 år. Jeg hadde så lyst til å se ut som pappa på håret, og fikk mamma(hun er frisør) til å barbere av meg alt håret. Da var det en av guttene rundt her som sa at jeg så ut som en gutt. Og da klikket det, jeg spurte Moff(morfaren min) om jeg kunne låne sagen hans så jeg kunne ordne litt inne i lekestua mi, også løp jeg etter han gutten med sagen. Skjedde ikke noe altså, for han løp bare hjem. Og jeg ville uansett ikke gjort han noe. Ville bare ta igjen ved å skremme han, og vise at sånt ikke er greit å si.

Det var vel i 5. klasse eller noe jeg søkte om å bytte skole til Steinerskolen fordi jeg kjente noen der, men det var fullt. Siste skoledag på barneskolen fikk jeg høre at det var en plass ledig, jeg ble overlykkelig. Fortsettelsen på den historien kommer i innlegget om ungdomsskoletiden.

7.klassebilde.

Grusomt, ingen livsgnist og likblek.

Medisinering.

  • Skrevet 06.02.2011 klokka 16:41
  • Kategori: Blogg

Vet at det er mange delte meninger om medisinering mot psykiske lidelser. Og nå vil jeg dele mine og høre hva dere mener også.

Mange synes at å ta medisin mot noe psykisk bare er en altfor lettvint vei for å løse problemet og at man heller burde gå i terapi, eller at det bare er for å gjøre omgivelsene til den psyke lettere. Har dere noen gang tenkt på at det faktisk som regel hjelper den det gjelder også? Ofte kan problemet være såpass vanskelig at man må bruke det i tillegg til at man kanskje går til psykologer. Jeg er hvertfall ikke mot å behandle psykisk syke med medisiner, for jeg vet hvor tøft livet kan være. Det er ikke nok for alle å prate med noen. Selvfølgelig er det flott hvis det går an å løse problemet uten noe form for medisin, og jeg synes ikke at man bare skal bruke medisiner uten å prøve noe annet også, eller i tillegg.

Jeg har som jeg skrev i forrige innlegg begynt å få hjelp både med medisiner og psykologer. Og skal som sagt også kanskje begynne i en gruppe for andre med samme problem. Medisinene har ikke hatt noe særlig effekt på meg hittil, men jeg gir ikke opp av den grunn. Håper virkelig at det løser seg på en eller annen måte.

For noen dager siden så jeg en dokumentar om barn og medisinering med Louis Theroux(som forresten har mange bra dokumentarer), der man kunne se barn og unge med forskjellige psykiske lidelser. Asperger også faktisk, men han hadde flere andre ting i tillegg. Anbefales å se, jeg synes hvertfall at det var interessant.

Så hva mener dere? For eller mot medisinering av psykiske lidelser?

Her kan dere se første del av dokumentaren om barn og medisinering:

 

Å leve med angst.

  • Skrevet 03.02.2011 klokka 16:38
  • Kategori: Blogg

Dette innlegget har jeg vært usikker på om jeg skal skrive, fordi det er såpass personlig. Men samtidig vil jeg at folk skal lære. Det er ikke sjelden folk takker meg for at jeg skriver om hva jeg sliter med, og det setter jeg utrolig stor pris på. Tusen takk.

Jeg vet ikke om min angst kommer som en følge av det at jeg har Asperger, men det spiller jo i grunn ikke noe rolle. (Det har skjedd en del merkelige og skumle ting opp gjennom årene som også kan være årsaken) Min angst går ut på at jeg er redd for å dø, og at jeg er redd for at dyrene mine skal dø. Nå snakker jeg ikke om en naturlig død, for det er jo livets gang. Men sånn at noen skal gjøre oss noe eller noe slikt. Jeg har en konstant redsel for det, selv om enkelte tider på døgnet er enklere enn andre. Den er alltid der. De siste par årene har jeg ikke fått sovet på nettene om jeg er alene nettopp pga det, og det sliter meg ut. Jeg jobber heller ikke for tiden, også pga det. Fordi jeg er så sliten. Jeg tør heller ikke å sitte på i bil lenger, i så fall minst mulig. Nå går det bare i tog. Men det er jeg også ganske redd for, selvmordsbombere og lignende. Det høres nok helt teit ut for dere, men for meg er det alvorlig.

Og det blir jo ganske lange dager når man ikke har noe annet å gjøre enn husarbeid. Så jeg prøver for tiden å få meg en støttekontakt som kan ta meg med ut. For jeg vil ut, jeg har bare ingen å være med. Jeg er ikke bra nok for noen. Problemet er bare at det er så få i den aldersgruppen jeg vil ha. Men det løser seg nok.

Jeg prøver å løse angsten. Jeg har begynt på medisiner, og også vært et par ganger på DPS. De skal prøve å få meg med i en angstgruppe så jeg får høre andres erfaringer og kanskje lære meg å takle angsten. For meg høres det helt rart ut, at jeg skal klare å takle det. For nå for tiden er det mildt sagt jævlig. Men jeg er villig til å prøve.

Jeg har ingen i det virkelige liv som jeg snakker helt åpent med, jeg har ikke sånt forhold til familien f.eks at vi snakker om følelser. Bare overfladiske ting. Og det bryr meg egentlig ikke, men jeg skulle ønske jeg hadde noen. Jeg føler meg litt alene for tiden. Og jeg prøver virkelig å komme i kontakt med andre mennesker, og dere skulle virkelig visst hva andre har gjort mot meg. Det at jeg faktisk klarer å prøve mer og mer å få kontakt med andre er helt utrolig. Han siste har gjort så jeg nesten har mistet alt jeg har av selvtillit og ikke tør å gå ut alene. Men akkurat det er litt for mye å skrive om her føler jeg, jeg kan svare på alt annet enn nettopp det med hva andre har gjort meg. De mobbehistoriene jeg har skrevet litt om er virkelig ingenting i forhold. Så dere kan jo tenke dere..

Jeg føler ikke at jeg får beskrevet godt nok hvordan det er å ha angst, men jeg prøver så godt jeg kan. Og jeg håper folk prøver å forstå, selv om det ikke er så lett å forstå seg på om man ikke har opplevd det selv. Det viktigste er at man prøver. Det er utrolig frustrerende at enkelte tror at jeg gjør meg til eller at jeg sitter oppe hele natten for moro skyld. Hadde jeg ikke hatt dyrene mine så hadde jeg faktisk ikke orket å leve mer, det sier litt om hvor ille angsten er for meg.

Om dere har noen spørsmål så send gjerne mail (tina_mariie@hotmail.com), melding på facebook eller kommentar her.

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 26 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tina_mariie@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits