hits

tina marie kjenner

Sosiale settinger.

  • Skrevet 24.03.2011 klokka 16:11
  • Kategori: Blogg

Jeg vet at noen ikke helt hva de skal gjøre eller si når de er sammen med en som sliter med det sosiale, f.eks Asperger. Derfor tenkte jeg at jeg kunne komme med noen tanker og råd rundt forskjellige sosiale settinger. Jeg har jo en del tilleggsproblemer, så vet jo ikke om mange med Asperger sliter med disse tingene jeg nå nevner, men her er hvertfall det jeg sliter med.

Jul, bursdag o.l ; Jeg hater oppmerksomheten, og misliker sterkt å åpne gaver foran andre. Jeg blir veldig glad for å få gave, men jeg sliter med å vise gleden, derfor misliker jeg det. For jeg føler at de som da gir meg noe ikke får den responsen de håpet på. Føler at de ser på meg som utakknemlig eller at de tror jeg ikke ble glad for det. Det gjelder også familie, ikke bare folk jeg ikke ser så ofte. Og det gjelder også uansett hva gaven er, selv om det er noe jeg har ønsket meg så hater jeg likevel å åpne gaver.
Så for meg er det lettere å ikke ha noe bursdagsselskap, så jeg slipper å være i fokus. Jeg feirer jo ikke jul lenger, så det er jo i grunn ikke noe problem lenger. Grunnen til at jeg ikke feirer det er at jeg ikke er kristen, og synes at det er tåpelig å feire noe jeg ikke tror på bare for å få gaver. Blir jo på en måte som å feire bursdagen til noen jeg ikke liker, og det er vel litt bak mål? Hva andre velger å gjøre legger jeg meg ikke opp i.
Blir vanskelig å komme med noe forslag til hva man kan gjøre annerledes her, for jeg skjønner jo at det kan høres helt teit ut for andre. Men om du sliter med det så er det lov å si at du ikke orker, ting blir ikke bedre av at du føler deg tvunget til å delta på slike ting. Og om du har noen i familien som sliter med dette så håper jeg du lar h*n slippe det. Ikke tving noen til å være med på familiesammenkomster bare fordi du synes det er koselig, det er ikke koselig for den det gjelder. Sånn er det bare, det blir ikke bedre med tvang.

Spise ute på restaurant, cafè..; For meg er det mest vanskelig pga spiseforstyrrelsene, så jeg vet ikke om det er vanlig at Aspergere sliter med det.
Jeg får alltid dårlig samvittighet når jeg spiser, og for meg er det da lettere å spise når jeg er alene. Også er jeg så redd for å drite meg ut, så jeg blir veldig klumsete i slike settinger fordi jeg er så nervøs. Mitt råd; ikke bli sur eller tro at de(Aspergerne) ikke vil være med deg om du foreslår f.eks tur på restaurant, de liker bare ikke å gjøre sånt. Foreslå heller noe annet dere kan gjøre. Er da nok av ting å finne på.

Snakke for meg; Da snakker jeg om f.eks ansvarsgruppemøter, nav, kommunen osv. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal si. Jeg vet jo hva jeg mener og føler, men jeg får liksom ikke sagt det, vet ikke hvordan jeg skal si det. Mitt råd er; still spørsmål, det er mye lettere å svare da enn om man skal si alt selv.
Til nav-snakket så har jeg heldigvis hjelpevergen min, han snakker med de for meg. Veldig glad for at jeg slipper det.

Møte nye mennesker; Jeg er hvertfall sånn at jeg er lett å få til å prate om den andre prater mye. Da blir jeg fort mye tryggere.
Når den andre er mer stille så blir jeg usikker, og den sosiale angsten slår inn for fullt. Jeg føler at h*n da synes at jeg er rar, stygg, snakker rart.. Rådet blir da logisk nok å snakke masse, da merker du nok fort en forskjell. Et annet tips kan være å finne på en eller annen aktivitet, da kan det bli lettere å snakke. Jeg er f.eks glad i å stå på skøyter, spille brettspill eller noe annet i den duren, og når man holder på med noe så blir det automatisk lettere å snakke. For da har man ikke det presset på seg med øyekontakt, og det blir ikke den samme pinlige stillheten.

Møte på bekjente; Med det mener jeg å møte på bekjente(folk jeg ikke har snakket med på leenge, eller snakker med sjelden) på gaten, kjøpesenter eller lignende. Det er grusomt. Spesielt om de skal stoppe opp for å snakke, for jeg vet aldri hva jeg skal si. Og jeg er redd for å virke avvisende, for jeg mener jo ikke det.
Noe som er ekstra vanskelig er å møte på de jeg har gått på skole sammen med, for enten er jeg redd for å si hei fordi jeg er redd de ikke kjenner meg igjen(og at det dermed blir pinlig), eller så er jeg nervøs fordi jeg ikke vet hvordan de ser på meg. Hele skoleperioden har jeg følt meg utestengt og rar, så jeg er redd de ser på meg slik enda. Og da får jeg ekstra angst når jeg møter på personer fra den tiden. Så om du er en av de få som ikke har sett på meg slik, og har opplevd meg som avvisende når vi har møttes ute så beklager jeg det. Jeg er bare veldig, veldig nervøs.

Møte på tidligere pasienter; Med det mener jeg de som var innlagt samtidig som meg. Det blir jo mye likt som "møte på bekjente", men samtidig noe helt annet. Det er veldig vanskelig om jeg eller den personen er sammen med flere, for da vet jeg liksom ikke hvor mye jeg kan si. Om jeg og den personen er alene, så blir det mye lettere, da kan det faktisk være ganske hyggelig. Jeg kan nevne en av hver situasjon. Jeg møtte på en som kjørte forbi meg på en parkeringsplass(det var en til i bilen hennes), og jeg var sammen med en, da ble det veldig pinlig. Veldig synd, for jeg likte henne. Så det har jeg faktisk veldig dårlig samvittighet for, at jeg kanskje virket avvisende. Og en annen gang møtte jeg på en annen dame utenfor et kjøpesenter, og det var noe helt annet. Hun skravlet i vei, og man kan si hva som helst uten å tenke på at noen andre vi kjenner er der.

Smalltalk; Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal si til folk jeg ikke er med så ofte. Og det er så pinlig, jeg hater pinlig stillhet. Her blir det akkurat som med å møte nye mennesker, i sånne situasjoner hvor jeg ikke vet hva jeg skal si så slår den sosiale angsten inn for fullt. Tankene svirrer. Det er så slitsomt. Jeg svarer på alt jeg blir spurt om, men jeg synes det er vanskelig å finne på noe selv om jeg ikke kjenner den andre så godt.
Hvis jeg derimot er sammen med mennesker jeg kjenner godt så kan jeg bable i vei. (Og nei, jeg snakker ikke kun om èn ting bare fordi jeg har Asperger. Overraskende mange tror det.)

Folkemengder; Jeg blir veldig anspent, usikker og klumsete blant masse folk. Og jeg unngår f.eks kjøpesenter i den verste tiden, som for meg er på ettermiddagen. Når alle ungdommene er ferdig på skolen, de stirrer så stygt på meg. Føles hvertfall sånn. Så jeg drar helst på morgenen/tidlig formiddag med mindre jeg er der sammen med noen. Eneste unntak er handletur hver lørdag, men så er jo det på et senter som det ikke er like mange ungdommer.
Det er jo ofte de som er mest dømmende og, så jeg føler meg virkelig ikke vel da..

Snakke i telefonen; Skrev jo dette i innlegget om mine særheter, men greit å få det med her og. Jeg hater å snakke i telefon, det er bare et par unntak. Det blir veldig ofte pinlig stille. Om jeg f.eks skal bestille legetime så drar jeg heller til legekontoret for å ordne det. Nå har det jo kommet sånn løsning at man kan sende sms, men synes det kan være vanskelig å forklare problemet via melding.
Her blir det i grunn samme råd som det med å møte nye mennesker, snakk masse. Om du snakker masse, gjør jeg det samme.

Aktiviteter; Da mener jeg ting som bading, trening og sport osv. Som med mange andre sosiale settinger er dette også veldig vanskelig for meg. Noe som plager meg. Jeg blir anspent, får vondt i hodet fordi jeg tenker så mye, og klumsete. Jeg er egentlig veldig glad i å trene, men pga folkene rundt på treningssenteret blir jeg så utrygg. Min løsning på det med trening er å dra så tidlig som mulig, altså når det åpner kl 6(på hverdagene), da er det stort sett bare menn på 40+ der.
Jeg føler meg rar og at folkene stirrer. Det er utrolig slitsomt å tenke sånn. Skal jo nå få meg støttekontakt så jeg kan komme meg litt ut å gjøre sånne ting igjen, trenger noen som kan ta meg med på sånt. Er altfor vanskelig alene.

Ta kontakt; For meg er det utrolig vanskelig å ta kontakt med folk. Selv om jeg kjenner de eller har kjent de lenge så er det vanskelig for meg. Får noen ganger høre "du får bare si fra hvis du vil finne på noe en dag", og lurer da på om de bare sier det fordi de vet at jeg aldri tar kontakt. Da har de jo sagt det, og kan liksom ikke beskyldes for å ikke bry seg. Jeg mener ikke å være negativ når jeg tenker sånn, men jeg har blitt så mye skuffet og lurt, så jeg kan rett og slett ikke noe for at jeg tenker sånn.
Mitt råd her blir vel at du heller må spørre om dere vil finne på noe, og ikke bare si "si fra når du vil finne på noe". For noen så er ikke det bare bare. Dette er ikke ment som noe negativt til de som har sagt det til meg, det er bare sånn jeg føler pga alle de dumme jeg har møtt på. Skjønner at det er sånn det fungerer for "vanlige", men det er for vanskelig for meg. Om du virkelig vil finne på noe, så spør om noe helt konkret.

Alt dette høres nok helt teit ut om du er "normal", men respekter at noen synes slike ting er ukomfortabelt. Vi har ikke akkurat valgt å bli sånn selv. Vis heller mer omtanke, tenk hvor slitne vi blir av ting som du ser på som helt vanlig og dagligdags.

Avlastning

  • Skrevet 21.03.2011 klokka 17:42
  • Kategori: Blogg

(Det står i innlegget at det var enkelte jeg likte der, så ikke tro at jeg siktet til deg om du også har jobbet der :))

Jeg var jo selv på avlastning annenhver helg da jeg gikk på ungdomsskolen, og trivdes ikke i det hele tatt med det. Jeg savnet Emil.. Det var det vanligste med hele opplegget. Jeg og Emil har et spesielt bånd.
Det er sikkert et kjempeflott tilbud om det er ordentlige mennesker som jobber der og den som er der faktisk vil det selv, men det er ikke noe særlig når det er tvang. Jeg var der fordi moren min var sliten og trengte litt fri, greit nok det. Men hadde vel gått an å gi meg noe å velge mellom i det minste? Men neida, jeg fikk beskjed om at jeg skulle opp dit en dag for en omvisning og få info om det stedet. Jeg skriver ikke navnet på stedet for å unngå å direkte henge ut personer. Det er ikke bare jeg som var vanskelig, for enkelte var faktisk enig med meg om at de menneskene var litt spesielle og ikke passet til jobben sin.

Jeg vet ikke om det var vanlig, men føltes som om jeg fikk litt ekstra "behandling" eller hva man kan kalle det. Stedet jeg var på var et ganske stort hus, ene delen var avlastningsdelen, andre delen var boligen til de som bodde der og drev stedet. Jeg fikk være i den delen der de bodde i stedet for sånn som de andre som måtte sove på rom sammen. Jeg fikk også være lenger oppe, bruke pc, og spise alene(valgte også maten selv) på det rommet jeg brukte fordi jeg ikke liker å spise sammen med andre. Så sånn sett tok de godt vare på meg.
Men enkelte personer som jobbet der lurer jeg på om tenkte i det hele tatt. Hun ene var nok mer opptatt av seg selv og hva hun hadde lyst til å gjøre. Hun spurte meg om jeg ville være med på et sted som de andre skulle til(et sted der det var masse folk), noe jeg sa at jeg ikke hadde lyst til i det hele tatt. Og noen av de andre som skulle
dit hadde litt større "problemer" enn meg, og når jeg er ute vil jeg helst ikke skille meg ut fordi jeg har sosial angst og føler meg beglodd nok fra før. Så det var jo helt bak mål å ta meg med på noe sånt, når jeg sliter med folkemengder og selvtillit. Hun gikk også fra meg når vi hadde kommet dit, så jeg måtte gå rundt alene.

Ei annen som jobbet der kjørte rundt med gladkristen-musikk. Jeg er ikke kristen i det hele tatt, så det var rimelig spesielt. Noe hun også fikk beskjed om av sjefene der. Samme jente ville absolutt bade en dag, så det måtte jeg også bli med på selv om jeg ikke bader. Jeg bader ikke fordi jeg ikke har selvtillit nok til å gå rundt i badetøy offentlig, og vil ikke bade ute heller. Så når de badet satt jeg igjen på gresset og ventet.
Kan tro jeg fikk mye positivt ut av det? Neeh.. Jeg kan skjønne at meningen med å være der er å få meg ut og være sosial, men de kunne jo prøvd å få meg med på ting jeg ville i stedet for ting de hadde lyst til å gjøre. De personene jeg skrev om nå spurte ikke om hva jeg ville, de bare sa at "nå skal vi det..".
En annen dame der synes også at maten jeg ikke spiste opp skulle jeg spare til neste måltid for å spise den da. Altså, hvis jeg er mett, og jeg ikke har tatt til meg maten selv så kan de vel ikke tvinge meg til å spise gammel mat? Jeg bare kastet maten når hun ikke så det, fristet lite å spise gammel mat.
Men for all del, det var ikke bare slike personer der. Det var noen få hyggelige,snille og gale(på en morsom måte) mennesker der og. Men de andre burde virkelig funnet seg andre jobber, funker ikke å jobbe med mennesker(og i hvertfall ikke mennesker som trenger litt ekstra) når man er på den måten. Hun ene spurte til og med moren min hva som feilte meg. Er det mulig? Burde i det minste vite hva som "feiler" meg og vite hva mine behov er når de skal tilbringe tid med meg og sørge for at jeg har det bra.

Etterhvert, når de endelig lot meg slippe å være der så fant de ut at de heller skulle ha avlastningen hjemme hos meg. Da dro moren min heller bort når h*n kom hit. Det var i grunn helt greit, selv om jeg helst skulle sett at jeg slapp alt det der. Det var i det minste bedre. Jeg fikk være sammen med Emil.
Vi dro ut på dagene, og bare slappet av hjemme på kveldene. Jeg gruet meg ikke lenger like mye til helgene. Jeg var også på avlastning en eller to dager på hverdagene, da var det bare noen timer sånn på ettermiddagen. Han som hadde den jobben på den tiden var også assistent på skolen jeg gikk på.

Om dere tenker på å ha en sånn ordning for noen så vær snill og diskuter det med den personen gjennom hele prosessen. Jeg var helt uvitende om det helt fram til jeg fikk vite at jeg skulle på omvisning der, og det var skikkelig nedtur for meg. Det funker dårlig å plutselig si at "nå skal du det og sånn er det med den saken". Jeg tror at det kan
være et fint tilbud, men la den personen ha en mening oppi det hele. Jeg følte meg veldig oversett, og følte at flere av de bare dro meg med rundt.


Har du noen erfaringer med avlastning?


She just smiles..

  • Skrevet 18.03.2011 klokka 17:29
  • Kategori: Blogg

De som har Asperger har ofte vanskelig for å vise følelser, sånn er hvertfall jeg. Men mange ganger er det også det at jeg rett og slett ikke orker sympatiblikk eller å bli sett på som en syter. Jeg har det ganske vanskelig, men jeg orker ikke å utdype det hver gang folk spør "Går det bra?". Som regel er jo det noe folk bare sier sånn automatisk når man møtes eller bare for å være hyggelig, så det passer seg ikke alltid å si "Nei, det går faktisk ikke bra". Jeg sier som regel bare at det går bra, og når jeg smiler og ler så tror som regel folk på det. Og jeg er ikke noe glad i å klage, og jeg føler at de fleste ikke tar meg seriøst. De fleste tror at jeg bare gjør meg til eller bare klager for at folk skal synes synd på meg. Å ha angst og å være deprimert er ikke akkurat noe jeg har valgt, og hvertfall ikke det at jeg har Asperger syndrom. Jeg kan ikke noe for at jeg er sånn og at jeg sliter med de tingene, så neste gang du tenker det om meg så tenk deg om en gang til. Hold det hvertfall for deg selv eller la meg forklare hvordan ting ligger an. Jeg føler meg ikke akkurat mindre i veien når folk tenker sånn om meg. Jeg bryr meg faktisk mer om hvordan andre har det enn hvordan jeg selv har det, så jeg har ikke noe oppmerksomhetsbehov. Noe jeg tror at veldig mange tror om meg. Og det sårer meg.. Føler meg bare i veien.

Men jeg prøver virkelig å bli frisk, selv om det sikkert ikke virker sånn for andre. Selv om jeg føler at jeg bare er i veien så er jeg også ganske stolt av meg selv, for at jeg ikke gir opp. Jeg har vært og er fortsatt ganske langt nede, allikevel prøver jeg å komme meg opp igjen. Det at jeg nå har bedt om støttekontakt og skal prøve å få meg en praksisjobb sier vel litt? Og ikke minst det at jeg tok kontakt med legen og snakket helt åpent om hvordan jeg har det. Det er ikke lett for meg å be om ting, så selv om du kanskje ser på meg som lat og sytete så vet jeg selv hvor mye jeg jobber med det jeg sliter med og er stolt.

 

Barndommen i bilder.

  • Skrevet 10.03.2011 klokka 02:27
  • Kategori: Blogg

Her er det ikke så mye jeg husker selv, men jeg husker at drømmen var å kjøre isbilen når jeg ble stor og at jeg var glad i å klatre i trær og gjøre mye rart. Satt blant annet fast hodet i en stol på en restaurant. Jeg var ganske uredd som barn på mange måter, jeg ble f.eks med søsteren min ut i mørket fordi hun ikke turte alene. I dag er det jeg som trenger hjelp til å gå ut i mørket, og jeg var ofte klengete når hun var sammen med vennene sine. En typisk irriterende lillesøster. Synes også det var fantastisk moro å henge etter motorsykkelen til pappa på akebrett. I dag er jeg livredd bare jeg sitter på i bil.

Jeg var helt annerledes som liten i forhold til den jeg er i dag, selv om jeg kjenner meg selv igjen på noen måter. Det er så mye jeg vil, men som jeg ikke får til. Jeg vil for eksempel mye forskjellige aktiviteter, men fordi jeg ikke har noen venner her som jeg kan finne på ting med, så blir det bare til at jeg sitter inne foran pc'en eller glaner på tv. Har egentlig veldig mye energi, og det blir jeg irritert over at jeg ikke får ut. Og når kommunen ikke tilbyr mer enn 4 timer i uka med støttekontakt så hjelper ikke det stort. Det at folk kaller meg lat provoserer meg egentlig litt, for dere skulle bare visst.. Hvor gøy eller lett tror dere det er å gå ute alene? Dere som har venner forstår nok ikke det. Får ofte høre sånt som "Jammen du må jo gå ut for å bli kjent med nye mennesker." For de uten sosiale problemer så er sikkert det løsningen, men for meg er det veldig vanskelig. Jeg vil, men får ikke til. Som jeg har nevnt mange ganger før så er det problemer med gutter som er selve grunnen til de største sosiale problemene mine, men kan ikke skrive om det her. Ikke at de ikke fortjener å bli hengt ut, men fordi jeg ikke vil synke til samme nivå som dem. Mye av grunnen til at jeg ofte er skeptisk til å bli kjent med nye er at jeg er redd for at de er bekjente av dem. Og det er ganske slitsomt å tenke sånn hele tiden.

Men nå var det ikke det dette innlegget skulle handle om, tenkte bare jeg skulle legge ut noen bilder fra barndommen min.

Vet jeg så ut som en gutt, ville jo se ut som pappa på håret..

Var brudepike :)

Lik bloggen min på facebook

Mine særheter

  • Skrevet 05.03.2011 klokka 14:03
  • Kategori: Blogg

De med Asperger har vel ofte mange spesielle "regler" for seg selv, tvangstanker/tvangshandlinger og slikt. Tenkte jeg skulle dele noen av mine og høre om dere eller noen dere kjenner har noe av det samme. Jeg er ganske flau over noen av dem (det er ikke noe ekkelt, men noe av det er bare så teit at jeg blir flau), så jeg vil ikke si alle jeg har, men kan prøve å komme på noen av dem. Er så rart å fortelle om det, fordi for meg er det blitt så normalt, at å ikke ha de "reglene" ville vært unormalt. Når jeg ser det skrevet opp så ser jeg jo at jeg faktisk har veldig mange, og dette er jo ikke alle engang.
Jeg tror ikke tvangstankene mine synes, bortsett fra hvis man ser hjemme hos meg. Der vil jeg helst ( legg merke til helst, jeg er ikke supernøye på sånne ting ) ha alfabetisk rekkefølge på filmer og andre ting i skapene som det er navn på. Så jeg tror ikke jeg plager noen med tankene mine.

  • Om noe ligger på et bord eller lignende så skal det ligge en spesiell vei. Litt mot høyre(Sånne ting som dette gjelder bare hjemme hos meg selv, retter ikke på andres ting). Og om jeg flytter på den ène tingen så må jeg flytte på det som ligger ved siden av også. Den til venstre først, så den til høyre.
  • Alt må være partall, f.eks volum på tv, pc osv. Eller om jeg skal sette en film eller serie på pause, så stopper jeg den f.eks på 20:24. Og hvis jeg skal ta volumet ned, så må jeg ta det litt ekstra ned og så opp igjen der jeg vil ha det. En annen ting er når jeg ser på webtv, så må jeg se så og så mange episoder, jeg kan f.eks ikke slutte med å se episode 7, som regel slutter jeg på episoder med tallene 4, 8 eller 0 på slutten. Tallet 5 kan gå greit, for det er på en måte et ryddig tall for meg.
  • Kresen. Redd for å smake på nye ting. Og om jeg først gjør det vil jeg gjøre det hjemme, for da kan jeg alltids lage meg noe annet. Også vil jeg ikke være uhøflig om jeg får noe borte og ikke klarer å spise det. For når jeg får noe jeg ikke liker så klarer jeg ikke å spise det.
  • Jeg får angst om det er rotete hjemme. Kan nesten få panikkangst av det. 
  • Stammer ofte når jeg er nervøs. Og glemmer hva jeg skal si.
  • Går ikke tur i skogen alene eller med noen jeg ikke stoler på. Klarer ikke å være på øde steder. Redd det skal skje noe. Og det skal mye til for at jeg stoler på noen.
  • Går heller ikke i bakgater eller rolige gater generelt alene. Går kun ved veier hvor det kjører mye biler forbi. Mulig jeg er veldig redd for sånt pga at jeg har blitt forfulgt. Sånn sett er det veldig praktisk å bo i byen.
  • Går ikke ned i kjellere alene, helst ikke i det hele tatt.
  • Når jeg blir spurt om f.eks hva jeg liker av f.eks tv-serier og musikk når jeg er nervøs så kan det stå helt stille for meg. Husker ingenting, selv om det er ting jeg gjør eller ser på hver dag.
  • Sjekker alltid om dørene er låst om jeg er alene, selv om jeg egentlig vet at de er det. Og jeg er veldig nøye på å låse med en gang jeg kommer hjem, det er aldri ulåst.
  • Hater å snakke i telefonen, eneste unntak er et par stk i familien. Om jeg f.eks skal bestille legetime så drar jeg heller til legekontoret eller spør om noen kan ringe for meg.
  • Synes det ser rart ut å bruke hendene mye når man snakker.
  • Har alltid følt meg mer hjemme i Danmark enn i Norge. Har familie der, og var mye der da jeg var yngre. Kan snakke dansk også.
  • Når jeg skal se bort fra noe så må jeg alltid feste blikket på noe spesielt først. Hva det er varierer ut i fra hvor jeg er og hva som er rundt meg.
  • Sitter ikke på i bil på E6, grunnen til det kan dere se i innlegget om de mulige grunnene til dødsangsten min. Jeg foretrekker tog, selv om det heller ikke er noe lett sak. Jeg er alltid redd for selvmordsbombere og lignende. Det er også en av grunnene til at jeg aldri kommer til å få noen form for førerkort selv, dèt pluss det med at jeg er distrè. Kunne heller aldri klart de prøvene man må ta for å få det, da jeg aldri har fått noe godt resultat på en prøve. Prøver stresser meg, husker ingenting.
  • Jeg er veldig distrè. Når jeg sitter å skriver nå så kan jeg tenke på det jeg skal skrive, men samtidig skrive det helt motsatte eller noe helt uten mening. Og mens jeg snakker så glemmer jeg ofte hva jeg holdt på å snakke om. Jeg kan også "falle litt ut" hvis jeg (uten mening) fokuserer på noe. Ikke lenge, men nok til at enkelte har kommentert det.
  • Eier ikke retningssans. Jeg kan vandre rundt i timevis uten å finne fram. Og jeg klarer ikke å "lese" kart. Jeg har gps på mobilen, og da jeg en gang(sommeren 2012) skulle bruke den for å finne fram så skjønte jeg ikke hvorfor det tok så innmari lang tid når det sto sånn ca tid for å komme fram, og i tillegg at streken(den markerte for hvor jeg skulle gå) bare føltes som den ble lenger og lenger. Og jeg fant jo til slutt ut hvorfor, etter nærmere en halvtime med rask gang. Jeg hadde nemlig gått i feil retning, MED gps. Da følte jeg meg ikke spesielt smart. Det var så tragisk at det ble morsomt. For å si det på en annen måte; jeg har ALLTID med penger til en mulig taxitur. Haha.
  • Tåler virkelig ikke varme. Aldri likt det. Og med tanke på hvor store problemer jeg har med varme så var det rimelig dumt å begynne å skade meg selv på et så synlig sted som armene, for da går jeg alltid med langermede gensere for å skjule det. Og spørsmålene om hvorfor jeg har på meg så mye på varme dager er like vanskelig å svare på hver gang.
  • Lærte meg ikke forskjellen på høyre og venstre før jeg var ca 18 eller noe rundt der. Men jeg må fortsatt tenke meg godt om, og eneste grunnen til at jeg husker det om jeg tenker meg om er noe så rart som at vinduene i klasserommet på barneskolen var på venstre side.
  • Det er enkelte ord jeg ikke takler, og som jeg aldri sier. Jeg bare synes de høres så feil ut. Synes også at "bikkja/bikkjer" høres ille ut, kunne aldri omtalt hunder som det. Høres ut som de snakker om noen som bare er i veien, et nedverdigende ord i mine øyne.
  • Livredd for tannleger. Sånn helsemessig er det dèt jeg er mest redd for. Jeg går dit likevel, men jeg kan bli så redd at jeg omtrent rister mens jeg ligger i tannlegestolen.
  • Mobilen er med overalt, til og med når jeg går rundt i leiligheten. Pga dødsangsten er jeg redd det plutselig skal skje noe og at jeg trenger hjelp. Den er aldri mer enn en halvmeter unna.
  • Tar aldri på offentlige dørhåndtak, bruker stort sett genser/jakke utenpå hånda til å åpne døra med.
  • Synes det er ekkelt å ta på ark, blader osv som folk har slikket på. Altså slikket på fingeren for å bla.
  • Jeg liker ikke overraskelser. Spesielt ikke overraskelsesbesøk, uansett hvem dessverre. Det ser vel aldri strøkent ut hos noen hele tiden, og jeg som er litt ekstra nøye får helt noia om noen bare "stikker innom".  I et forhold kan overraskelser være koselig, da vet mest sannsynlig den andre parten hva som gleder meg. Og jeg liker å finne på overraskelser/selvlagde gaver til andre om jeg er ganske sikker på at de setter pris på det.
  • Bader ikke ute, bare basseng. Ekkelt å ikke kunne se gjennom vannet.
  • Snakker til dyrene mine når jeg er alene, som om jeg skulle snakket til et menneske. En tvang om å fortelle om ting jeg tenker. Er ikke sånn blant mennesker.
  • Sier alltid ordentlig ha det til dyrene når jeg går ut, uansett om jeg bare er en bitteliten tur ute. Redd for at det skal skje noe. (Dødsangsten)
  • Navnene til dyrene er ikke tilfeldig. Emil hadde jo et navn når han kom hit, men Leon heter Leon fordi Emil slutter på L, og Nero heter Nero fordi Leon slutter på N. Altså, EmiLeoNero. Så neste blir vel noe på O.
  • Vinduene på pc'en ligger også i en spesiell rekkefølge. Samme med fanene. Til og med pilen må være en spesiell plass om jeg stopper opp på en side, f.eks på webtv.
  • Hater smaken av tannkrem. Jeg bruker det jo likevel, men jeg brekker meg hver gang.
  • Mye mat jeg ikke klarer konsistensen på. Da spesielt suppe, krem, og veldig myke eller flytende ting. Det finnes noen få unntak.
  • All frukt være kald. Liker ikke romtemperert frukt. Liker heller ikke om den er ferdig oppkuttet, det vil jeg helst gjøre selv. Det smaker annerledes når det har ligget oppkuttet.
  • Liker kun rå grønnsaker, liker det ikke om det er kokt eller stekt.
  • Alt har en spesiell plass i skuffer og skap. Å ha det ryddig gjør meg roligere.
  • Bruker helst ikke håndsåpe med lukt, synes det er kvalmende hvis jeg skal spise.
  • Insekter går meg på nervene, likevel kunne jeg aldri drept de med vilje uansett hvor mye de irriterer meg. Om jeg f.eks ser en edderkopp inne så lurer jeg den til å gå på et ark eller noe og slipper den ut.
  • Takler ikke å ta på en spesiell type stoff, noe som er litt sånn tørr fleece-lignende. Frysninger..
  • Lyden av is mot hverandre skjærer i hodet mitt.
  • Åpner ikke døra om det ringer på, med mindre jeg vet hvem det er og vet hva de vil.
  • Da jeg var yngre taklet jeg ikke rulletrapper, synes det var kjempeskummelt. Valgte alltid vanlige trapper. Er heller ikke spesielt glad i heiser, redd for at den detter ned. Liker heller ikke å være innesperret med mennesker jeg ikke kjenner, i mitt angsthode kan jo de være seriemordere.
  • På barneskolen hadde jeg så mye forskjellige penner, ark og slike ting at jeg fikk en ekstra hylle(noe ingen andre hadde) fordi det tok for stor plass på pulten til slutt. Og hver gang jeg var på kjøpesenter så ble jeg bare "satt av"(gikk alltid dit) i bokhandelen, prøvde og så på alle mulige skrivesaker.
  • Om jeg går på senter, og jeg blir litt stresset(den sosiale angsten) så pleier jeg ofte å unngå å tråkke på strekene på gulvet for å ha noe annet å tenke på.
  • Hater å ta på ting som er laget av gips, leire osv. Sånt som man føler seg tørr på hendene av å ta på.
  • Når jeg først begynner på noe så klarer jeg sjelden å legge det fra meg før jeg er ferdig.
  • Jeg har store komplekser for enkelte ting ved meg selv, som jeg konstant tenker på når jeg er blant andre. Derfor er det enklere å være mest mulig alene, med mindre jeg er med noen som står meg nær.

 

Sånn, da fikk dere høre mange av mine rare tanker. Jeg føler meg utrolig rar når andre får høre tvangstankene mine, men samtidig vet jeg at det er godt å vite at man ikke er alene om slike problemer. Men bare så det er sagt, jeg har ingen tvangstanker/tvangshandlinger som går utover andre på noe som helst måte. F.eks i jobb eller om jeg skulle passet andres barn eller dyr. Jeg setter alltid andre jeg har ansvar for foran meg selv, egne ønsker og behov.
Om for eksempel dyrene mine skulle bli syke mens det var mørkt ute(
livredd når det er mørkt) og ingen kunne kjørt oss til dyrlegen så hadde jeg gått, uansett hvor langt det skulle være. Det betyr ikke at angsten min ikke er sterk, det betyr bare at jeg gjør hva som helst om noen trenger meg, uansett hvor redd jeg er. Så å kalle alle aspergere egoistiske er hvertfall helt feil.
 


 

I know I'm not perfect.

But at the end of the day,

Who is?

 

Har du noen tvangstanker/tvangshandlinger eller noen andre særheter?

Skolegang 3/3

  • Skrevet 03.03.2011 klokka 16:31
  • Kategori: Skolegang

Videregående

Jeg gruet meg helt forferdelig til første skoledag på videregående, noe som resulterte i at jeg begynte å gråte på slutten av skoledagen. Sånt klarer jeg ikke alltid å styre, noen ganger blir det bare for mye for meg. Men det viste seg at det var ikke noe å grue seg til, for dette er den beste skolen jeg noen gang har gått på! Glemmen videregående skole avdeling VPS(Voksen psykiatrisk sektor) er virkelig til å anbefale! Skolen ligger på samme område som det psykiatriske sykehuset, altså Veum.

Skoledagen ble plutselig mye lettere, og jeg gruet meg ikke lenger til å gå på skolen. De første månedene hadde jeg flere å være sammen med på skolen, men etterhvert satt jeg bare inne i friminuttene.. Når jeg begynte der så var vi 5 i klassen, men når jeg sluttet(altså to år senere) var vi bare 2 igjen. Skoledagene var ganske korte, begynte 9.30 hver dag og hadde 4-5 timer om dagen max.

Oppgavene vi fikk ble tilrettelagt etter hva vi interesserte oss mest for og hva vi var flinkest til. Jeg har jo lagt ut bilder her før av noen av tingene jeg har holdt på med der, skal se om jeg finner det igjen. Favorittoppgaven min må bli da vi skulle lage et inspirasjonsrom, jeg valgte treningsrom. Jeg fikk en 6'er på det! Og det er visstnok svært få som får 6'ere der. Så det var jeg ganske stolt av. Synes også at hunderwasser-oppgaven var ganske gøy, da vi først skulle lage skisser av forskjellige hus, og senere bygge det av forskjellige materialer i en miniutgave.

Den samme høsten som jeg begynte så begynte jeg også på antidepressiva. Det gjorde meg helt slått ut, jeg sovnet ofte på skolen og det var utrolig vanskelig å holde seg våken og å være med på ting. Så det sluttet jeg på etterhvert, og fikk ikke noe mer hjelp der og da. Jeg drev også med selvskading, brukte som regel barberblader til å skjære meg på ene armen. Det ble ikke dype sårene, for jeg var redd for å måtte dra til lege. Jeg ville ikke at noen skulle se det. Likevel blir jeg minnet på det hver eneste dag, når jeg ser arrene på armen min. Jeg sluttet med selvskading våren 2009. Selv om jeg kan føle trangen til å skade meg innimellom så klarer jeg å la være, og det er jeg stolt av. Jeg skadet meg ikke for oppmerksomhet, jeg ville bare slippe å tenke på den psykiske smerten. Den fysiske var så mye lettere å takle.

Dette året skjedde det egentlig veldig mye, for jeg likte meg ikke på skolen på denne tiden. Ville prøve noe nytt, fordi jeg følte at dette var bortkastet tid når jeg ikke ville utdanne meg til noe innen Design og Håndverk. Så jeg fikk tilbud om å prøve en uke på Glemmen Videregående skole på Restaurant og Matfag. Dette var altså en vanlig skole med veldig lange dager, og det gikk ikke i det hele tatt. Allerede etter 2-3 timer sendte jeg melding til læreren min på den andre skolen og sa at jeg ikke trivdes, og hun kom å hentet meg og kjørte meg hjem. Jeg kom heller ikke tilbake de andre dagene, jeg fortsatte som vanlig på VPS.

Det første skoleåret på vgs så hadde jeg norsk, engelsk, naturfag, prosjekt til fordypning, design, form og farge. Om jeg ikke husker helt feil. Jeg sluttet med teorien etter det første året. Jeg var så lei. Likte best de timene jeg skulle lage ting. Et par måneder før sommerferien i 08 så begynte jeg å jobbe på SATS her i Sarpsborg, på barnepassen 2 dager i uken i stedet for å gå på skole. For at jeg skulle orke å gjøre ferdig skoletiden min. Trivdes utrolig godt der, og håper jeg kan få samme jobb en gang i framtiden. Nå gikk jeg altså bare på skole 3 dager i uken, med ca 4-5 timer hver dag.

Det første halvåret i andre skoleår gjorde jeg ekstremt lite på skolen, og hadde vel en del fravær også. Jeg var mildt sagt utrolig lei. Jeg gadd ingenting, lå som regel bare med hodet på bordet de dagene jeg orket å dra dit med ørepropper i ørene og hørte på musikk. Det tok seg veldig opp det siste halvåret, noe som gjorde opp for den tiden jeg ikke gjorde stort. Fikk ikke noe lavere karakterer. Det er jo som sagt en skole for de som sliter psykisk, og da er man jo til tider i perioder der man ikke orker stort og føler at alt man gjør blir feil. Måten jeg var på ville aldri funket på en vanlig skole. Jeg er veldig glad for at jeg ikke sluttet der midt i skoleåret, for jeg savner faktisk skolen nå.Jeg gikk to år på Design og Håndverk vg1, tok skoleåret over 2 år sånn at jeg fikk lettere skoledager og mindre stress, angrer ikke i det hele tatt selv om jeg ikke kommer til å utdanne meg videre innen det.

Det er ikke så lett å skrive om ting som har skjedd i rekkefølge, for det har skjedd så mye fram og tilbake. Så ikke meningen at skoleinnleggene blir så rotete. Men nå har dere hvertfall fått lest litt om hvordan skolegangen min har vært. Om det er noe annet spesielt dere lurer på så er det bare å spørre, svarer på det meste. Om jeg kommer på mer som har skjedd i løpet av denne tiden så bare skriver jeg det inn i samme innlegg i stedet for å lage et nytt.

Og igjen, jeg kan virkelig anbefale skolen til de som sliter og trenger litt ekstra hjelp. Man er ikke dum bare fordi man velger å gå på en sånn skole og ikke på vanlig skole, det kan gjøre hverdagen utrolig mye lettere. Man lærer ting i sitt eget tempo, og det er veldig mye mer gøy å gå der enn noe annet sted. Selv om jeg ikke var så positiv til skolen den gangen, så ser jeg virkelig i ettertid hvor bra den tiden egentlig var for meg. Det som gjorde livet mitt vanskelig på den tiden var ting som skjedde på fritiden, ikke noe annet. Ikke hadde vi lekser heller, så det var ganske avslappende skoledager. Legger ved litt bilder til slutt av forskjellige ting jeg har holdt på med der. Det er de samme bildene som har blitt lagt ut før, har dessverre ikke flere andre bilder fordi jeg ikke har den samme pc'en lenger.



Meg høsten 08.

Rosen jeg fikk av læreren min på siste skoledag, Mona Berge er den beste læreren jeg noen gang har hatt :)

Bedre menneske skal man lete lenge etter!

 

Lik denne siden

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign