hits

tina marie kjenner

Leon 4 år

  • Skrevet 16.05.2011 klokka 13:27
  • Kategori: Dyra mine

I går var det bursdagsfeiring her, for Leon som ble hele 4 år. Han koste seg masse, og uansett hva dere sier, så vet jeg at han vet at han hadde bursdag. Han var helt i hundre, og var kjempeglad for alt han fikk. Han har lekt med alt, og smakt på det meste han fikk. Så takk til dere som kom for å feire med Leon.



Mulige grunner til dødsangsten min

  • Skrevet 14.05.2011 klokka 18:52
  • Kategori: Blogg

Som jeg har sagt før så vet jeg ikke hvorfor jeg sliter med dødsangst. Det kan være at Aspergere ofte har en livlig fantasi, ting som har skjedd i fortiden eller at det bare har blitt sånn av seg selv. Jeg har opplevd ganske mye rart og skummelt opp gjennom årene.
En gang på barneskolen ble jeg forfulgt av en mann i en grønn, mørk bil, han stoppet ved hvert hjørne(for å se hvilken vei jeg skulle sikkert), og dette skjedde flere ganger. Da moren min varslet politiet fikk jeg litt beskyttelse der. De fulgte med, og mannen ble borte.
En annen hendelse skjedde da jeg og søstra mi skulle sove i telt i hagen til farmor, midt på natten kom det to gale menn løpende etter hverandre rundt teltet. Politiet kom og tok de med seg, og morfaren vår kom å fulgte oss hjem.
Og en gang jeg skulle gå hjem fra byen sent på ettermiddagen så kom det to halvgamle, utenlandske menn løpende etter meg, jeg bare løp til en bensinstasjon, som var nærmeste sted jeg kunne gå inn. Da kom moren min å hentet meg der. Det var en veldig ekkel opplevelse.
En gang jeg var hjemme alene så skulle søstra mi og venninna hennes være litt morsomme, og de hadde tatt et slags jakttrofè fra pappaen til hun andre(et dyrehode på en stokk), og sto å viftet med det utenfor vinduet. Det var ikke særlig kos. Jeg var livredd, og ringte til moren min. Hun var ikke særlig blid på søstra mi da.

Og det som skjedde når jeg og moren min var på vei til Sverige er det en stor mulighet for at er grunnen til at angsten min er såpass intens. Det skjedde i Mars i fjor, og jeg kommer aldri til å glemme det. Det var en trailer som prøvde å presse oss av veien, og på den andre siden kjørte det en bil, så vi holdt på å bli klemt mellom bilen og traileren. Det var så like før, så ekstremt nærme. Kanskje en halvmeter til, og vi ville vært fullstendig most. Dere tenker nok at det var nok ikke trailersjåføren sin mening, men jo det var det. For vi kjørte etter han for å se nummeret på den, og den kjørte inn på et sånt stoppested, og mamma gikk ut av bilen for å følge etter han og si hva som holdt på å skje, og han var bare sinna. Jeg trodde at han kom til å fly på henne jeg, så jeg ville bare vekk derfra. Vi kjørte til et shoppingsenter der, og fikk låne telefon til å ringe politiet med, men de kunne ikke gjøre noe. Vi var helt i sjokk, og jeg kjente det lenge etterpå. Og nå når jeg sitter på i bil, spesielt på store veier, så kjenner jeg det skikkelig i magen, og får en ekstrem angst. Jeg ta Sobril om jeg må ut på en sånn tur.

Og det har skjedd flere ekle ting som det, så det er jo ikke rart at jeg har angst for å dø egentlig. Det jeg er mest redd for om jeg skulle dødd er hvordan dyrene mine skulle klart seg, de er jo ganske spesielle, og ikke engang moren min vil passe de en helg. Så om det skulle skje meg noe så har jeg skrevet opp litt om dyrene mine, hva de er glad i og hva de er redd for. For det er jeg virkelig bekymret for, hvordan det skulle gått med dem.
Jeg føler meg kjempedum, som er redd for så vanlige ting som å ta tog, sitte på i bil, redd for lyn og torden, redd for å være alene fordi jeg tror at noen kommer å tar meg osv. Det er forferdelig slitsomt å hele tiden være redd for å dø. Men det som er rart er jo at jeg egentlig vil dø, men at jeg er redd for at dyrene mine ikke skal klare seg hvis jeg blir borte, og dermed blir livredd for å dø. Men oppe i det hele er det verste at folk rundt meg ikke tror at jeg har det sånn, de tror jeg gjør meg til. Og det er så sårende. Å ikke bli trodd på noe så alvorlig gjør meg bare mer deprimert..
Jeg håper så inderlig at jeg en gang blir frisk, for jeg er så ubeskrivelig sliten, at jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker. Hadde det ikke vært for de 3 små jeg har så hadde jeg nok enten dødd, reist langt vekk, eller prøvd å legge meg selv inn på psykiatrisk.

Someday I'll be big enough so you can't hit me, and all you're ever gonna be is mean.

  • Skrevet 01.05.2011 klokka 02:06
  • Kategori: Blogg

Jeg har aldri hatt en haug med venner, men jeg har egentlig hatt det helt greit sånn som det har vært. Når jeg har jobbet eller gått på skole så har jeg vært så sliten uansett, at jeg har ikke orket noe ekstra sosialliv, men nå når jeg ikke er i stand til å jobbe så merker jeg ensomheten mer og mer. Jeg er ikke ensom fordi jeg ikke jobber, men fordi det er først nå jeg har fått lyst til, og orker å gjøre ting.
Jeg føler meg så alene i verden. Jeg er lei av at bekjente sier ting som "si fra når du vil finne på noe en dag", for både de og jeg vet godt at jeg ikke klarer å ta kontakt med andre. For all del, det er hyggelig om dere virkelig mener at dere vil finne på noe, men da må dere nesten spørre om noe mer konkret, for ellers blir det aldri noe..
Jeg vil prøve så mye, men samtidig vil jeg bare dø. Det er så mye jeg har lyst til å prøve og lære meg, men jeg har ingen å være med. Å bare tanken på at jeg ikke har noen ekte venner får meg til å få tårer i øynene. Jeg er så forferdelig sliten psykisk, men likevel tvinger jeg meg selv til å holde ut bare pga dyrene mine. Ene og alene pga dem..

Det var faktisk flere som kontaktet meg angående det med støttekontakt etter at jeg skrev om det her, men nå har jeg altså fått meg en. Og det er ganske deilig å hvertfall komme ut noen timer i uka, selv om jeg synes det er helt sykt at kommunen mener at jeg ikke trenger mer enn 4 timer i uka. De skulle prøvd å sitte inne 24/7 selv, og se hvor gøy det er. De slipper vel fanger som sitter i fengsel mer ut enn det..  Men jada, det er selvfølgelig bedre enn ingenting.

Og det at jeg er så ensom gjør bare nedturene 1000 ganger verre, alt er jo enklere når man har noen til å støtte en. Det året her har hittil vært veldig dårlig, så jeg håper resten blir bedre og at jeg klarer å bli frisk. Jeg har forresten fått datoen for den første gruppesamtalen hos psykolog, det er meg og to andre som har Asperger + psykologen som skal være der. Kan jo bli interessant det, selv om jeg ikke helt kan se at det skal hjelpe på min dødsangst og depresjon. Får ta det som det kommer, og håpe på det beste.

Har dere likt siden min på facebook? Det nærmer seg 100 der nå, hadde jo vært litt stas om det ble over det.

Alex G & Adam Stanton - Mean

You have pointed out my flaws again
As if I don't already see them
I walk with my head down
Trying to block you out
Cause I'll never impress you
I just want to feel okay again..

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign