tina marie kjenner

It was always you

I dag er det 2 år siden jeg og Stephan ble sammen.
Det har både vært oppturer og nedturer, men jeg har aldri vært i tvil om at dette er mannen jeg vil leve med.

Vi møttes i 2004, vi hadde sett hverandre før det siden mormoren og morfaren hans var naboene våre, pluss at familien deres har gått til mamma som har frisørsalongen sin hjemme i årevis. Men vi møttes altså i 2004 sånn ordentlig, jeg husker fortsatt den vinterdagen, og allerede da var jeg betatt. Og i årene etterpå møttes vi også innimellom, det var noen kleine møter fordi vi begge likte hverandre, men ingen av oss turte å si noe i frykt for avvisning. Og det gikk noen ganger et par år mellom hver gang vi snakket sammen, men vi holdt kontakten, og det var alltid godt å snakke med han, det føltes på en måte veldig naturlig uansett hvor lang tid det gikk mellom hver gang, fordi vi har mye til felles både på godt og vondt.

I 2014 turte vi endelig å si det begge to, og gjett om jeg var lykkelig. Nå har det altså gått to år, og jeg elsker han fortsatt like mye. Jeg tror og håper det kommer til å vare <3
På 33 kvadrat er det lett for at man går litt oppå hverandre, men vi klarer oss fint, men gleder oss også til å se etter noe større :) Det må bare litt planlegging til først. 

Etterpå skal vi ut og spise middag, for å feire oss to :)

Jeg elsker deg, Stephan. Aldri tvil på det <3

I'm sorry that my scars will never fade completely, and you will always be reminded of how broken I once was.

  • Skrevet 18.06.2016 klokka 13:10
  • Kategori: Blogg

Et problem jeg får hvert år på denne tiden er varmen. 
Ikke bare har jeg problemer med varmen generelt(blir dårlig av den), men i tillegg så klarer jeg ikke å gå i kortermede topper fordi jeg dessverre har veldig mange arr. Selvskadingsarr. Det er to år siden jeg sist skadet meg, og jeg har overhodet ikke noe trang til å gjøre det mer, det er jeg ferdig med. 
Dessverre så må jeg leve med arrene. Jeg har bare synlige arr på den ene armen, men det er vanskelig nok å skjule det. Jeg har ikke noe problemer med å gå i kortermet hjemme eller hvis jeg bare skal utenfor i nabolaget for å lufte Gizmo, men når jeg er med alle andre enn Stephan så tar jeg på meg langermet genser. 
Jeg vil heller ikke høre om hvor dum jeg har vært som har påført meg disse stygge arrene, er du klar over hvor sårende det er? Dette er noe jeg gjorde når jeg var på mitt laveste, jeg vil ikke høre om at jeg har vært dum fordi jeg har slitt psykisk. Dette gjorde jeg også for å overleve. Jeg gjorde det for å glemme de psykiske smertene for noen minutter, ville heller kjenne på den fysiske smerten, for den var lettere å takle. 

Hadde jeg hatt råd ville jeg gått til noen for å høre om jeg kunne fjerne de eller i det minste gjøre de mindre synlig, men det har jeg altså ikke. Som uføretrygdet har man ikke så mye til overs. 
Det er allerede trist nok å ikke kunne kle seg som man vil, så å føle at folk stirrer eller ser ned på meg pga dette er ikke særlig kult. 
Å kunne kle meg i hva enn jeg skulle få lyst til hadde vært så deilig, det ser jo også ofte dumt ut at jeg alltid har på meg masse selvom det er kjempevarmt. Men jeg vil ikke at dette skal være et tema, det er ikke noe jeg vil ha oppmerksomhet for. De jeg er mest redd skal se det er barn og eldre. ( Er ubehagelig at hvem som helst ser det, men barn og eldre er verst.) Barn fordi jeg ikke aner hva jeg skal si, jeg vil jo ikke si at jeg har gjort dette mot meg selv. Også fordi de muligens kan tro at jeg har farlig fordi jeg har gjort dette, selv om jeg aldri i verden kunne skadet noen andre. Og når det kommer til de eldre, som f.eks min farmor og morfar så hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svart når de spør hvordan jeg har blitt sånn der, jeg vil heller ikke si til de hvor langt nede jeg har vært. Jeg vil ikke at de skal bekymre seg for meg, og jeg vil ikke at de skal tro at jeg fortsatt har det så vondt. 
Jeg pleide å være med farmor i svømmehallen da jeg var liten, og jeg er veldig glad i besteforeldrene mine, så jeg hadde jo gjerne dratt i svømmehallen med henne nå også, hadde det ikke vært for arrene. Det blir sånne egentlig småting som jeg ikke "kan" lenger. Eller når jeg sitter oppe hos henne når det er glovarmt og hun spør om hvorfor jeg ikke tar av meg genseren når jeg har kortermet under, da må jeg si at jeg ikke synes det er så varmt, mens jeg egentlig koker bort. 

Resten av familien vet nok at jeg har arr, for de vet jo om mye av det som har skjedd tidligere, men jeg er fortsatt ikke komfortabel med å gå i kortermet rundt de. Det er bare Stephan jeg klarer å være komfortabel med. Jeg håper bare at de blir mindre synlig med årene, selv om jeg har liten tro på det da de er veldig synlig nå. Ellers så har jeg jo også sett at flere tar tatoveringer over for å skjule arrene, men det er jo også kostbart, så det blir ikke med det første. Håper bare jeg klarer å bli komfortabel med meg selv på et tidspunkt, det er slitsomt å gå rundt å overtenke på sånne ting. 


Da jeg ikke hadde noe bilde som passer til teksten så legger jeg ved et bilde av meg og min morfar ( Moff som vi kaller han ) fra i går. Vi var ute på middag sammen :)

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 26 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tina_mariie@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits