hits

tina marie kjenner

Don't count me out just yet.

  • Skrevet 29.07.2011 klokka 20:26
  • Kategori: Blogg

Til tross for at ting er ganske vanskelig for tiden så ble egentlig bursdagen ganske grei likevel. Jeg er veldig glad for at jeg er her nå, i stedet for på Veum. Den siste dagen der har jeg enda ikke glemt. De lot meg ikke spise lunsj før jeg skulle dra engang, selvom det ikke var noe spesielt klokkeslett jeg skulle være i Halden. De ville bare ha meg ut, følte meg bare til bry der. Og det var mange ledige plasser, så det var ikke derfor.
På morgenmøte i går så sang de til og med bursdagssang for meg, en smule pinlig å få så mye oppmerksomhet, men superkoselig. Og alle jeg møtte på ellers her husket bursdagen min og gratulerte meg.

Mamma kom å hentet meg på formiddagen, også dro vi en tur til byen. Og siden jeg fikk en del penger på dagen min så hentet jeg de nye brillene mine. Så dro vi hjem en tur, så jeg fikk vært litt med Leon og Nero, noe de selvfølgelig var kjempeglade for. Også tente jeg lys for Emil, og satt litt ved han.
Så bar det videre til Fredrikstad hvor vi skulle spise middag. Noe som var ganske spesielt var at alle stedene jeg hadde vært på den dagen så hadde det regnet enten før eller etter jeg kom, men aldri der jeg var. Kanskje jeg har vært snill, og derfor bare fikk sol? Hadde jeg vært ekstra snill så hadde det vel snødd, men det er vel ganske usannsynlig i Juli.
Etter vi hadde vært der en stund så var jeg i byen og ordnet neglene mine, også ble jeg kjørt tilbake til Halden, og fikk besøk av søsteren min og samboeren hennes litt senere. De kom med 20 ballonger(egentlig 21, men den ene var utenom) og gaver til meg. Jo eldre jeg blir, jo mindre blir ballongene jeg får for å få plass til de i bilen. Så nå har jeg 20 små ballonger hengende i vinduet.

Etter at de hadde dratt så skulle jeg og noen av de andre her se på film. Vi så Ice Castles og Burlesque, jeg har hatt med litt filmer hjemmefra. Har sett begge før, men synes begge to er kjempebra. Tv'en skal vel egentlig slås av ved 23 tiden på hverdagene, men siden jeg hadde bursdag så satt vi oppe helt til halv to på natten. Noe som er veldig uvant nå som jeg har lagt meg i 22 tiden hver dag i en måned. Men det var veldig koselig, og jeg fikk til og med gave av hun ene. Så uventet, så jeg satt veldig stor pris på det. Det var en kopp med noen søte dyr på, også hadde hun kjøpt brus til vi skulle se på film.

Når jeg kommer ut herfra så blir det en Danmarkstur. Vet ikke når det blir, men gleder meg til å komme dit igjen. Føler meg så mye mer hjemme der enn her i Norge.




Jeg prøver, virkelig!

Som jeg har skrevet tidligere så har jeg det veldig vanskelig for tiden, men jeg prøver virkelig å få det bedre. Jeg sitter ikke å bare forventer at ting skal skje av seg selv. Jeg har nå tenkt på å kjøpe meg leilighet i stedet for å leie, få meg en hund til når jeg har fått flyttet, og jeg prøver så godt jeg kan å komme tilbake til et vanlig liv. Det er virkelig ikke lett når man er så langt nede, men jeg prøver å glede meg over de små tingene i livet.

I morgen har jeg bursdag, noe jeg alltid har pleid å glede meg til. Nå er det noe helt annet, jeg prøver å late som at jeg gleder meg sånn at det blir til at jeg faktisk gleder meg, men helt ærlig så er jeg ganske likegyldig. Det blir den første bursdagen min uten Emil på mange, mange år.. Så dagen blir nok preget av savn etter han. Men jeg skal prøve å kose meg likevel, selv om det ikke blir det samme.

@ DPS i Halden

  • Skrevet 25.07.2011 klokka 10:43
  • Kategori: Blogg

Nå har jeg altså blitt flyttet til Halden, og det er veldig fint her. Noe helt annet enn veum, hvor man kunne få klaus inne på de små rommene. Her er det hotellstandard, med eget nøkkelkort, eget bad og stort rom, og ikke minst ikke en vanlig sykehusseng. Men, måten jeg ble behandlet på de siste dagene jeg var på veum er helt syk. Enkelte der burde definitift skifte jobb, og det er vel ikke uten grunn at flere av de som jobber der har kallenavn som f.eks sinna siv.

Det var tirsdag, og jeg skulle skrives ut og flyttes til Halden. Greit nok. Så kom jeg til Halden, og de her mente at jeg ikke kunne være på en åpen avdeling, altså at jeg var for syk til å kunne gå ut og inn som jeg selv ville og å ha mer personale rundt meg. Så jeg ble sendt tilbake til veum, og etter en kort samtale med en lege på PAM så ba de meg vente så jeg kunne få være på den avdelingen jeg var på tidligere i stedet for å overnatte nede på PAM. ikke at det er dårlig der, men det er _helt_ lukket, man får ikke ha noe der, alt låses inn.

Så etter en natt på C2 så var det morgenmøte hvor man får høre når man skal ha samtale med behandler. Så kom samtalen, hun vil altså sende meg tilbake til halden, og mener ikke at jeg skulle være på veum. Så så fort den samtalen var over så kommer altså sinna Siv med papirer for utskriving og rekvisisjon til taxi, og fikk også beskjed om å ta av sengetøyet etter meg (noe de kunne gjort selv, for en del der sitter bare å leser blader).

Jeg følte meg virkelig ikke klar for å dra til en åpen avdeling, så jeg satt og skalv og gråt åpenlyst, mens sinna Siv og de andre holdt seg unna. De andre pasientene ba meg kontakte pasientonbudet. For de som er der ser lignende situasjoner flere ganger. Jeg har selv sett det, og det er en kjempevanskelig situasjon. Ei annen jeg så ble bedt om å ta bussen hjem selv om de så at hun hadde sammenbrudd.

Men men, jeg lever ennå. Og i dag skal det være minnestund her på sykehuset etter det som skjedde i Oslo og på Utøya. Helt forferdelig det som har skjedd, men samtidig så sjokkerte det meg ikke så veldig, for jeg har lenge trodd at det kom til å skje noe slikt i Norge også. Men like trist er det selvfølgelig.

I just need a place to land, I wanna find myself again..

  • Skrevet 16.07.2011 klokka 14:44
  • Kategori: Blogg

Lenge siden sist, for dere som ikke følger facebook siden til bloggen. Det har skjedd en del siden sist jeg skrev her. Siden enkelte er litt for glad i å sladre om andre, så gikk ryktet ekstremt fort, og fikk brått meldinger av folk jeg så vidt kjenner. Og før ryktene tar helt av, og blir til noe som ikke er sant engang, så synes jeg det er like greit at alle får vite det av meg. Jeg er innlagt på psykiatrisk sykehus(Veum). Jeg har vært der i snart tre uker nå, og på tirsdag blir jeg flyttet til et sykehus i Halden(DPS), hvor jeg skal bo fram til de som skal hjelpe meg videre er ferdige med ferien sin.

Livet ble rett og slett for tøft for meg, og jeg trengte hjelp. Jeg var ikke bare deprimert fordi Emil døde, men jeg synes at livet ble meningsløst etter han ble borte. For han var jo det eneste jeg levde for, siden han trengte meg.

Enkelte har virkelig vist sin sanne side etter jeg ble innlagt, og viser hvor egoistiske de faktisk er. Mens andre blir helt sjokkerte over deres oppførsel og tilbyr seg å hjelpe meg med hva som helst. "Bare si fra hvis det er noe" sier folk, og når det faktisk er noe så er det svært få av de som faktisk vil hjelpe. Men jeg prøver i grunn bare å ikke bry meg om dem, for jeg har aldri stolt på de likevel. Og de det gjelder skjønner nok ikke engang at jeg snakker om dem, for de tør ikke å si ting rett til meg, bare gjennom andre. Skjønner ikke hvordan dere klarer å leve med dere selv. Jeg gidder hvertfall ikke å ha slike mennesker i livet mitt.

Utsikten min for tiden.

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign