tina marie kjenner

Life is life - whether in a cat, or dog or man.

  • Skrevet 22.10.2012 klokka 18:03
  • Kategori: Blogg

Life is life - whether in a cat, or dog or man.  There is no difference there between a cat or a man.  The idea of difference is a human conception for man's own advantage.  - Sri Aurobindo


Har visst om Hope For Paws en god stund, men har ikke sett så mange videoer før nå i det siste. De er så utrolig rørerende, og fantastiske skapninger alle sammen.
Ville bare dele det med dere, for de bør sees. Faith minnet meg om Nerosen min, og det kunne jo like gjerne vært han. Det er så trist at så mange dyr ender opp på den måten, så at noen hjelper de slik Hope For Paws gjør er helt fantastisk! Også tar de ikke bare med seg dyrene, de lar de bli trygge på de først ved å gi de god tid og cheeseburgere.

Håper dere tar dere tid til å se.


Faith  :



Watson :

Fiona : 

 

Sky & Apollo :

Sonya :

If I could, then I would.

  • Skrevet 21.10.2012 klokka 04:01
  • Kategori: Blogg

Jeg vet det har vært dårlig med "ordentlige" innlegg her den siste tiden. Jeg har bare oppdatert mange av de gamle innleggene. Mine særheter og skoleinnleggene blant annet. Kommer stadig vekk på ting jeg har glemt, så de blir oppdatert ganske ofte.
Grunnen til at det sjelden kommer nye slike innlegg er at jeg ikke vet hva jeg skal skrive. For meg er jo livet mitt normalt, så jeg vet jo ikke hva dere ønsker å lese om.

Angsten blir bare verre og verre, begge typene(den sosiale angsten og dødsangsten). Vet ikke helt hvordan det skal gå i lengden, det er ikke til å holde ut.
Også får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å ta kontakt med folk. Det er jo sikkert slitsomt for de å hele tiden være den som tar kontakt, og jeg forstår jo det, men jeg klarer rett og slett ikke. Jeg har blitt så mye lurt og utnyttet, og med den sosiale angsten oppe på det så blir det fryktelig vanskelig for meg. Jeg vil gjerne snakke med enkelte, men jeg føler meg slik ;


Så det sårer virkelig når noen jeg egentlig bryr meg om etterhvert slutter å snakke til meg. Jeg er jo ikke sånn for alltid, hvis jeg bare blir godt nok kjent med noen så klarer jeg å være den som tar kontakt først. Det tar bare litt ekstra tid, håper at de det gjelder kan forstå det og ha litt ekstra tålmodighet. Sånn som ting er nå så føler jeg at ingen ville savnet meg om jeg bare ble borte. Og det kan jo være min egen skyld, siden det er så vanskelig for meg å holde kontakten med andre mennesker.

Og når det gjelder dødsangsten så har jeg egentlig gitt opp håpet om at den kommer til å forsvinne. De sa jo på sykehuset også at det ikke var noe mer de kunne gjøre for meg, så da er det vel ikke noe å gjøre med det. Om noen som kjenner meg leser dette og tenker at jeg kan være suicidal, og dermed vil ha meg innlagt så hjelper ikke det. Når jeg da ville kommet ut igjen så ville jeg fortsatt vært konstant redd for at noen skal gjøre meg noe. Jeg var på sykehus i fire måneder i fjor, og det hjalp ingenting. Verken på depresjonen eller dødsangsten. Så det ser jeg på som meningsløst. Jeg er vel bare et håpløst tilfelle.

Sosial angst og dødsangst er en fryktelig dårlig kombinasjon. Redd for å møte folk, og redd for å være alene.

When one is missing the whole world seems empty.

  • Skrevet 13.10.2012 klokka 16:51
  • Kategori: Blogg

Where you used to be, there is a hole in the world, which I find myself constantly walking around in the daytime, and falling in at night.  I miss you like hell.
- Edna St Vincent Millay



Kind people are the best kind of people.

  • Skrevet 08.10.2012 klokka 10:00
  • Kategori: Blogg

"Silent gratitude isn't much use to anyone."
Derfor synes jeg dere fortjener en takk i et eget innlegg.

Mange synes nok at jeg deler altfor mye om meg selv her, men når jeg kan hjelpe så mange bare ved å dele min hverdag så er det verdt det. Jeg får så mange hyggelige kommentarer, meldinger og mail der folk takker meg fordi jeg er så åpen, og at det har hjulpet dem. Jeg setter utrolig stor pris på å høre fra dere, det er fint for meg å høre andres erfaringer også.
Det er også mange som har spurt om jeg kan svare på spørsmål i forbindelse med skoleoppgaver, og jeg håper dere får noe ut av det. Alltid hyggelig å hjelpe til.
Nå har siden til bloggen fått over 400 liker på facebook, det hadde jeg ikke trodd da jeg startet bloggen for tre og et halvt år siden. At så mange skulle ha interesse av å lese om min triste og noe kjedelige hverdag.
Så jeg ville bare si takk til dere, for dere hjelper jo meg på en måte også. Jeg leser ofte gjennom alt dere skriver til meg, det er en liten trøst på dårlige dager.

Her er et bittelite utdrag av deres kommentarer her på bloggen.

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 26 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tina_mariie@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits