hits

tina marie kjenner

Asperger nå og da

  • Skrevet 19.10.2015 klokka 13:04
  • Kategori: Asperger
Tenkte jeg kunne komme med et innlegg om hvordan Asperger påvirker meg nå og for 11 år siden da jeg fikk diagnosen. Forskjellene er store. Fortsatt noe av de samme problemene, noen i større skala nå og noen i mindre.

Når jeg fikk diagnosen for 11 og et halvt år siden så var jeg jo på et helt annet stadiet i livet enn nå. Jeg var akkurat ferdig med barneskolen, og hadde store problemer med å finne en ungdomsskole å gå på. Har du lest bloggen min lenge så vet du hva jeg slet med, og hvis ikke så har jeg en egen kategori med skoleinnlegg. Som 13 åring og nylig diagnostisert så slet jeg med folkemengder, store skoleproblemer (pga at jeg ikke klarte å følge med på timene på barneskolen uten tilrettelegging så hang jeg veldig etter i mange fag), prating generelt med alle andre enn familie, selvskading, mye depresjon og angst på et litt annet nivå enn i dag. 

På den tiden så var jeg ekstremt deprimert, og det eneste som holdt meg i live var Emil(hund). Hadde jeg ikke hatt han på den tiden så vet jeg at jeg ikke hadde vært her i dag. Han var så avhengig av meg, og jeg var den eneste han stolte ordentlig på etter å ha blitt mishandlet av noen tidligere, så jeg hadde ikke samvittighet til å forlate han.

Jeg følte meg samtidig så mislykket med tanke på skolen. Som sagt over så hang jeg veldig etter i mange fag fordi jeg ikke fikk tilrettelagt undervisning før i midten av 8. klasse. I matte f.eks så hadde jeg matte for 5-6. klasse når jeg gikk i 10. klasse. Jeg hadde jo ikke fått med meg noe i timene på barneskolen fordi jeg slet så mye, jeg hadde så angst for å gjøre feil og for alle de andre elevene rundt meg. Og på ungdomsskolen fikk jeg ikke karakterer fordi jeg fikk så angst for å ikke gjøre det bra nok. Det stresset meg alt for mye.

I dag vil jeg si at jeg er ganske godt fungerende. Selv om jeg ikke jobber så fungerer jeg sånn noenlunde ellers. Jeg har fortsatt en del problemer, men ikke mer enn jeg klarer å takle.  Jeg har fortsatt dager der jeg bare kan dette sammen med en gang jeg kommer inn døra hjemme fordi jeg er så sliten. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere. Og jeg klarer å la være om det er andre tilstede. 

Ellers nå så er jeg fortsatt ganske forsiktig når det kommer til prating. Jeg er hele tiden redd for å si noe feil. De som jeg har kjent i alle år er jeg ikke nervøs rundt, men de jeg ikke har kjent like lenge eller nettopp har møtt har jeg veldig angst for å prate med. Det betyr ikke at jeg ikke vil, jeg sliter bare med å holde samtalen i gang. Og det sliter jeg veldig med. For jeg vil så gjerne prate, jeg er bare redd for å si noe feil eller bli oppfattet galt. Så skulle jeg virke uinteressert så er jeg absolutt ikke det. Blir du godt nok kjent med meg så prater jeg maaaaasse

Jeg sliter fortsatt med mye angst, men nå er det angst for flere andre ting enn som tenåring. Nå er det dødsangst, og angst for å gjøre eller si noe så feil at jeg mister menneskene rundt meg. Og det å møte nye mennesker. Det er helt grusomt for meg. Å hele tiden overtenke hva jeg sier og hvordan jeg oppfører meg er ufattelig slitsomt.

Også har vi jo maten da. Det er jo et kapittel for seg selv. Jeg synes det er kjempeskummelt å smake på ny mat, og dermed blir kosten veeeldig ensidig. Jeg skulle så ønske jeg klarte å smake på mer, det er jo egentlig ikke noe å være redd for. Så det synes jeg er ganske flaut å innrømme at jeg er redd for. Jeg klarer å smake hvis noen smaker først og kan si hva det minner om, men ellers så er det uaktuelt. Så jeg skulle helst hatt litt hjelp med akkurat det, for jeg sliter veldig der. Jeg sliter jo med vekten nettopp fordi det blir altfor mye karbohydrater og at jeg ikke tør å prøve ny mat. Jeg synes ikke det er noe gøy å være så ¨kresen¨. Jeg er jo vegetarianer i tillegg, og det er jo ikke det at det er noe hindring for å ha et bra kosthold, men det er jo slik det virker for andre når jeg spiser så ensidig. 

Jeg hater å si til andre at jeg er vegetarianer, for jeg vil jo skille meg ut minst mulig for å slippe å ha så sosial angst. Så jeg er hvertfall glad det er en vegetarianer til i Stephan sin familie, for da slipper jeg å føle på akkurat det der. Er mye lettere når å være det når det er en naturlig ting for de også. For det var jeg faktisk redd for å si at jeg var. Vil ikke være et problem for andre, men der er det helt akseptert, og det er veldig deilig. 

Selvskading har jeg sluttet med. Jeg begynte vel som 10-11 åring. Og sluttet for halvannet år siden. Veldig glad jeg klarte det. Mye av det er takket være Stephan som kom inn i livet mitt. Veldig kjedelig med de arrene nå, men de skjuler jeg så godt jeg kan. Nå holdt jeg meg heldigvis til ett sted, men veldig kjedelig at det stedet var ene armen. Det er ikke lett å bortforklare hvorfor jeg ikke går i kortermet på sommeren. Jeg vil ikke at andre skal se hvor fæl armen min ser ut. Også vil jeg ikke at andre skal se på meg som oppmerksomhetssyk, for det er jeg ikke. Oppmerksomhet i sosiale settinger er jo noe av det verste jeg vet, vil helst sitte rolig uten alle øyne på meg. For de som ikke har peiling på sånt så kan jeg vel til og med oppfattes som farlig fordi jeg har gjort det mot meg selv. Og det er vel den verste frykten. Jeg kunne aldri i livet skadet andre, jeg hjelper til og med insekter ut i stedet for å drepe de. Jeg har bare vært så langt nede at jeg hatet meg selv og ville slippe å tenke på alle de tragiske tingene, at jeg i noen sekunder heller ville ha vondt fysisk i stedet for psykisk. Rett å slett rømme litt fra de faktiske problemene. 

Folkemengder derimot er jeg ikke redd for nå i motsetning til for 10-11 år siden. Nå slapper jeg faktisk litt av fordi jeg kanskje ikke blir like stirret på og glir mer inn i mengden. 

Soving har jeg også problemer med, men nå som jeg får noe som hjelper meg med å sove så sover jeg i 12 timer. Uten hadde jeg bare ligget med et uendelig tankekjør. Det gjorde jeg altfor lenge før jeg ba om hjelp. Og det var virkelig slitsomt. 

Noe annet som påvirker livet litt i forhold til det å ha Asperger er jo valget jeg har tatt om å ikke få egne barn. Jeg er veldig glad i barn, men jeg tror ikke jeg hadde taklet alt som følger med det. Som å følge opp alt som skjer i skole og forholde seg til alle klassekamerater, fritidsaktiviteter og slikt etterhvert. Jeg tror at det ville blitt for mye for meg. Jeg vet at mange med Asperger har barn og klarer seg helt fint med det, men jeg har bare valgt å la være. Jeg kunne godt tenke meg å bli avlastningshjem for noen etterhvert, for jeg vil så gjerne hjelpe noen som trenger det. Og det er jeg ganske sikker på at jeg hadde klart.

Og jeg synes det er kjempekoselig med besøk. Så når jeg og Stephan får oss et større sted å bo etterhvert så håper jeg at familie vil komme mye på besøk til oss, det hadde jeg syntes vært veldig koselig. Synes det er veldig stas at Stephan har onkelbarn som jeg nå også er tante til, så de kan komme så mye på besøk som de bare orker. Det er ikke like lett når man bare bor på 33 kvadrat, men vi har fått til besøk her også vi, utrolig nok. Der det er hjerterom er det husrom sies det jo :)

Men vi ser veldig fram til å kjøpe noe sammen. Vi er snart i gang med den prosessen, vi skal bare få lån først. Så skal vi se etter noe :) Blir spennende å se hva jeg kan få for den leiligheten her også. Har jo bodd her i 4 år nå snart, så må vel tjene noe på det hvertfall. 

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign