tina marie kjenner

Læremåter.

  • Skrevet 14.04.2011 klokka 12:42
  • Kategori: Skolegang

Enda litt til om skole. Tror det kan være lærerikt for mange å lese om. Nå tenkte jeg skulle si litt mer om læremåter.

Jeg har ikke hatt vanlige prøver siden barneskolen, etter det har jeg bare hatt tilrettelagte prøver. Noe som har vært utrolig mye lettere for meg å gjennomføre.
Jeg prøvde å ha noen vanlige prøver i klasse på ungdomsskolen, men det ble for vanskelig for meg. Klarte ikke å konsentrere meg. Pga alle folkene rundt, og det at jeg var veldig lite interessert i det prøvene handlet om. Jeg hadde også sjelden/aldri prøver alene med lærer heller.
På vgs hadde jeg heller ikke vanlige prøver, men der hadde jeg jo lite teori i det hele tatt da. Men har jo lagt ut tidligere bilder de prøvene jeg har hatt, da mener jeg treningsrommet og hunderwasser-huset. Det er vel de største prøvene jeg hadde der, og de gikk over lang tid. Så det kan vel heller kalles for en stor oppgave.
Tror det er lurt å ikke gi så store prøver, men å heller gi de større oppgaver som de skal prøve å klare alene. Om det er noe de ikke klarer så er det kanskje lurt å spare de oppgavene til sist og løse de sammen med lærer. Vet at det kan være vanskelig å hoppe over en oppgave eller to for en med asperger, jeg vet nøyaktig hvordan det er. Men se heller på det som å spare, ikke å hoppe over eller glemme det.

På vgs hadde jeg også veldig ofte med meg ipod på skolen, det gjorde det lettere for meg å jobbe. Så det kan også være en mulighet om de trenger å stenge alt av andre lyder og stemmer ute.

Jeg har alltid hatt problemer med matte. Jeg blir irritert av bare å se på tall. Alt blir bare kaos og jeg merker at humøret mitt daler nedover med en gang. For meg var det derfor lettere å gjøre oppgaver sammen med en lærer, og veldig lite alene. Om jeg i så fall skulle gjort det alene så måtte det være oppgaver som både læreren og jeg visste at jeg kunne klare. I 10.klasse hadde jeg mattebok som 7.klasse brukte. Hadde ikke hatt sjans til å klare det som vanlige 10.klassinger drev med.
Og i går når jeg var på kortkurs så var det mye måling og snakk om 16.deler osv, jeg skjønte virkelig ingenting og måtte spørre om hjelp hele tiden. Utenom det så var det forresten veldig bra kurs. Laget 3 forskjellige type kort. Det ene var en slags gaveeske og kort i ett, det var en gaveeske på ca 1,5-2 cm tykk inni selve kortet. Synes det var kjempefint, og en veldig fin gave om man bare skal gi bort en liten oppmerksomhet. Kan vise dere om dere vil se.

En annen læremåte som jeg synes var veldig gøy er en jeg har skrevet om før, nemlig memory. Jeg synes det var kjempegøy å kunne spille i stedet for vanlige og kjedelige oppgaver. De fleste vet vel hva memory går ut på, og måten jeg og læreren spilte det på var å skrive et norsk ord på en lapp og engelsk på en annen.
Jeg føler selv at jeg ikke trengte så mye læring innen engelsk, for det har jeg kunnet siden tidlig på barneskolen fordi jeg har sett så mye på tv. Jeg klarer fint å både lese og snakke det selv, men når jeg skal snakke foran andre så høres jeg kanskje ut som at jeg trenger å kunne mer, men det er bare fordi jeg er nervøs. Og det gjelder jo når jeg snakker norsk også, liker generelt ikke å snakke foran andre.
Tv er også for meg en super måte å lære på, siden jeg ikke eier konsentrasjon. Der har jeg jo tydeligvis lært uten at det har vært hensikten, jeg har bare alltid vært glad i å se på tv.

Jeg kan skjønne at å ha det litt strengere på skolen og ikke gi etter for mange av en aspergers særheter kan virke nyttig for alle andre, men det kan ødelegge hele uken for den det gjelder. I en sånn individuell plan jeg hadde på skolen og på de ansvarsgruppemøtene vet jeg det var snakk om å ikke la meg snakke om det jeg ville. De kalte det å "gi meg en gulrot når jeg hadde vært flink". Da kunne jeg snakke om det jeg synes var interessant. Jeg hadde ingen spesielle behov for å snakke om det egentlig, men de spurte faktisk meg om veldig mye av det. Så det var ikke jeg som la opp til de samtalene som regel. Så i mine øyne var det tåpelig å sette opp det som en viktig ting.

Det er ikke så lett å komme på alt sånn med en gang, så om det er noe spesielt dere lurer på innen skole eller hva som helst annet så bare spør.


Jeg har aldri likt teori, men jeg har vært veldig glad i å lage ting. Under kan dere se hvordan oppgaver jeg har likt.


Her var oppgaven å først lage et slags hus, et spesielt hus. Deretter det samme huset igjen, denne gangen med maling. Så skulle man lage det samme huset med forskjellige mønster. Og til slutt lage det av forskjellige materialer.


Nr 1. Oppgaven var å klippe ut noe fra et blad(tror jeg), lime det på et ark, og male rundt det sånn at det på en måte glir over i hverandre. Utklippene skulle synes minst mulig. Nr 2. Binde kranser, har i ettertid drevet masse med dette i juletider. (Dette var den første jeg laget, så den er ikke heelt vellykket.)
Nr 3. Lage et penselfutteral. Det var en av de første oppgavene på vgs. Nr 4. Lage masse forskjellige former, og deretter lage mønster på dem.


Oppgaven var å lage et opplevelsesrom/inspirasjonsrom. Jeg valgte treningsrom. Dette var en slags stor prøve, og jeg endte opp med å få en 6'er på det! Veldig fornøyd med det.
"Apparatene" er laget av masse forskjellig. Båndet på tredemøllen er et bilbelte, tregulvet er laget av ispinner, og mye av det andre er laget av q-tips og sugerør. Bildene er fra brosjyrer som jeg fikk på SATS. (Jeg jobbet forresten der på den tiden)

Lik bloggen min på facebook

Skolegang 3/3

  • Skrevet 03.03.2011 klokka 16:31
  • Kategori: Skolegang

Videregående

Jeg gruet meg helt forferdelig til første skoledag på videregående, noe som resulterte i at jeg begynte å gråte på slutten av skoledagen. Sånt klarer jeg ikke alltid å styre, noen ganger blir det bare for mye for meg. Men det viste seg at det var ikke noe å grue seg til, for dette er den beste skolen jeg noen gang har gått på! Glemmen videregående skole avdeling VPS(Voksen psykiatrisk sektor) er virkelig til å anbefale! Skolen ligger på samme område som det psykiatriske sykehuset, altså Veum.

Skoledagen ble plutselig mye lettere, og jeg gruet meg ikke lenger til å gå på skolen. De første månedene hadde jeg flere å være sammen med på skolen, men etterhvert satt jeg bare inne i friminuttene.. Når jeg begynte der så var vi 5 i klassen, men når jeg sluttet(altså to år senere) var vi bare 2 igjen. Skoledagene var ganske korte, begynte 9.30 hver dag og hadde 4-5 timer om dagen max.

Oppgavene vi fikk ble tilrettelagt etter hva vi interesserte oss mest for og hva vi var flinkest til. Jeg har jo lagt ut bilder her før av noen av tingene jeg har holdt på med der, skal se om jeg finner det igjen. Favorittoppgaven min må bli da vi skulle lage et inspirasjonsrom, jeg valgte treningsrom. Jeg fikk en 6'er på det! Og det er visstnok svært få som får 6'ere der. Så det var jeg ganske stolt av. Synes også at hunderwasser-oppgaven var ganske gøy, da vi først skulle lage skisser av forskjellige hus, og senere bygge det av forskjellige materialer i en miniutgave.

Den samme høsten som jeg begynte så begynte jeg også på antidepressiva. Det gjorde meg helt slått ut, jeg sovnet ofte på skolen og det var utrolig vanskelig å holde seg våken og å være med på ting. Så det sluttet jeg på etterhvert, og fikk ikke noe mer hjelp der og da. Jeg drev også med selvskading, brukte som regel barberblader til å skjære meg på ene armen. Det ble ikke dype sårene, for jeg var redd for å måtte dra til lege. Jeg ville ikke at noen skulle se det. Likevel blir jeg minnet på det hver eneste dag, når jeg ser arrene på armen min. Jeg sluttet med selvskading våren 2009. Selv om jeg kan føle trangen til å skade meg innimellom så klarer jeg å la være, og det er jeg stolt av. Jeg skadet meg ikke for oppmerksomhet, jeg ville bare slippe å tenke på den psykiske smerten. Den fysiske var så mye lettere å takle.

Dette året skjedde det egentlig veldig mye, for jeg likte meg ikke på skolen på denne tiden. Ville prøve noe nytt, fordi jeg følte at dette var bortkastet tid når jeg ikke ville utdanne meg til noe innen Design og Håndverk. Så jeg fikk tilbud om å prøve en uke på Glemmen Videregående skole på Restaurant og Matfag. Dette var altså en vanlig skole med veldig lange dager, og det gikk ikke i det hele tatt. Allerede etter 2-3 timer sendte jeg melding til læreren min på den andre skolen og sa at jeg ikke trivdes, og hun kom å hentet meg og kjørte meg hjem. Jeg kom heller ikke tilbake de andre dagene, jeg fortsatte som vanlig på VPS.

Det første skoleåret på vgs så hadde jeg norsk, engelsk, naturfag, prosjekt til fordypning, design, form og farge. Om jeg ikke husker helt feil. Jeg sluttet med teorien etter det første året. Jeg var så lei. Likte best de timene jeg skulle lage ting. Et par måneder før sommerferien i 08 så begynte jeg å jobbe på SATS her i Sarpsborg, på barnepassen 2 dager i uken i stedet for å gå på skole. For at jeg skulle orke å gjøre ferdig skoletiden min. Trivdes utrolig godt der, og håper jeg kan få samme jobb en gang i framtiden. Nå gikk jeg altså bare på skole 3 dager i uken, med ca 4-5 timer hver dag.

Det første halvåret i andre skoleår gjorde jeg ekstremt lite på skolen, og hadde vel en del fravær også. Jeg var mildt sagt utrolig lei. Jeg gadd ingenting, lå som regel bare med hodet på bordet de dagene jeg orket å dra dit med ørepropper i ørene og hørte på musikk. Det tok seg veldig opp det siste halvåret, noe som gjorde opp for den tiden jeg ikke gjorde stort. Fikk ikke noe lavere karakterer. Det er jo som sagt en skole for de som sliter psykisk, og da er man jo til tider i perioder der man ikke orker stort og føler at alt man gjør blir feil. Måten jeg var på ville aldri funket på en vanlig skole. Jeg er veldig glad for at jeg ikke sluttet der midt i skoleåret, for jeg savner faktisk skolen nå.Jeg gikk to år på Design og Håndverk vg1, tok skoleåret over 2 år sånn at jeg fikk lettere skoledager og mindre stress, angrer ikke i det hele tatt selv om jeg ikke kommer til å utdanne meg videre innen det.

Det er ikke så lett å skrive om ting som har skjedd i rekkefølge, for det har skjedd så mye fram og tilbake. Så ikke meningen at skoleinnleggene blir så rotete. Men nå har dere hvertfall fått lest litt om hvordan skolegangen min har vært. Om det er noe annet spesielt dere lurer på så er det bare å spørre, svarer på det meste. Om jeg kommer på mer som har skjedd i løpet av denne tiden så bare skriver jeg det inn i samme innlegg i stedet for å lage et nytt.

Og igjen, jeg kan virkelig anbefale skolen til de som sliter og trenger litt ekstra hjelp. Man er ikke dum bare fordi man velger å gå på en sånn skole og ikke på vanlig skole, det kan gjøre hverdagen utrolig mye lettere. Man lærer ting i sitt eget tempo, og det er veldig mye mer gøy å gå der enn noe annet sted. Selv om jeg ikke var så positiv til skolen den gangen, så ser jeg virkelig i ettertid hvor bra den tiden egentlig var for meg. Det som gjorde livet mitt vanskelig på den tiden var ting som skjedde på fritiden, ikke noe annet. Ikke hadde vi lekser heller, så det var ganske avslappende skoledager. Legger ved litt bilder til slutt av forskjellige ting jeg har holdt på med der. Det er de samme bildene som har blitt lagt ut før, har dessverre ikke flere andre bilder fordi jeg ikke har den samme pc'en lenger.



Meg høsten 08.

Rosen jeg fikk av læreren min på siste skoledag, Mona Berge er den beste læreren jeg noen gang har hatt :)

Bedre menneske skal man lete lenge etter!

 

Lik denne siden

Skolegang 2/3

  • Skrevet 27.02.2011 klokka 19:07
  • Kategori: Skolegang

Ungdomsskolen

Som jeg skrev i innlegget om barneskolen så fikk jeg høre siste skoledag at jeg kom inn på Steinerskolen, og gledet meg hele sommerferien. Jeg gruet meg også, for det var vanskelig for meg å ta buss dit alene, og være helt alene på et nytt sted. Dagen kom, og det var i grunn ganske skuffende. Folkene var koselige og alt det der, men det føltes likevel ikke riktig å være der. Jeg var redd. Jeg følte meg helt alene, selv om folkene der var mye mer inkluderende enn noe annet sted. Jeg gikk med på å prøve å fortsette der i  2 uker.

Det var veldig annerledes skoledag. Vi fikk f.eks i oppgave å skrive en slags dagbok om et tre vi valgte oss ut ute i skolegården. Ganske spesielt. Og jeg følte meg fortsatt dum når det kom til resten av fagene.

(For all del, skolen er sikkert kjempefin for de som har gått der fra begynnelsen, men det er noe helt annet enn vanlig skole.)

Så når de 2 ukene hadde gått så klarte jeg ikke mer, da ble det litt fri fra skole til vi fant ut hva vi skulle gjøre.

Et par uker gikk, og jeg gikk med på å prøve skolen jeg egentlig skulle begynt på(Varteig, som de fra barneskolen også gikk på), jeg gruet meg.. Og det ble heller ikke bedre enn jeg hadde trodd. Jeg var veldig deprimert.

Jeg satt alene i friminuttene, mange så rart på meg, og jeg skjønte fortsatt ingenting av fagene. Jeg gledet meg sånn til de 2 ukene var over. Jeg sa tydelig i fra allerede før jeg hadde prøvd å gå der at jeg bare gikk med på å prøve 2 uker, så når den tiden var over så kom jeg aldri tilbake.

Så ble det enda litt ferie på meg, den neste skolen jeg tenkte på å begynne på hadde nemlig ikke flere plasser. (Sandbakken)

Ingen visste hva vi skulle gjøre videre.

Jeg husker ikke helt, men jeg tror at jeg gikk til BUPP på denne tiden.

Jeg har egentlig aldri følt meg sånn veldig annerledes, men jeg har alltid følt at jeg ikke er bra nok.

Så ble det bestemt at jeg skulle begynne på enda en ny skole her i byen(Hafslund). Det ble plutselig veldig nytt og annerledes. I begynnelsen hadde jeg bare et par timer i uka, med aleneundervisning. Jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg fikk aleneundervisning, men var samtidig veldig glad for det. Hverdagen ble så mye lettere. Når ukene gikk så fikk jeg flere og flere timer etterhvert, med blant annet mange timer med fri aktivitet(sånn at jeg velger hva vi skal gjøre, alt fra shopping til håndarbeid). Jeg jobbet også en del i kantinen. Dette var i begynnelsen av 2005.

Så fikk jeg en dag høre at jeg har fått diagnosen Asperger syndrom, jeg skjønte ikke så mye av det. Og tok det ikke så alvorlig. En kveld i Mars 2005 fortalte jeg om det til noen av de jentene her i nabolaget, etter den kvelden hørte jeg aldri noe mer fra dem.

Etter sommerferien fikk jeg en litt mer normal skolegang, med like mange timer som resten. Bare at timene var annerledes, fortsatt mye fri aktivitet og kantinejobbing. Jeg prøvde noen timer i uka med undervisning med den klassen jeg egentlig hørte til. Jeg gruet meg alltid til de timene, jeg følte det var helt bortkastet tid. Og jeg synes det var veldig ubehagelig å være i et rom med så mange mennesker. Jeg lærte aldri noe i de timene fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg. Så det ble kuttet ut etterhvert, husker ikke hvor lenge det varte.

Det er egentlig ikke så veldig mye å si om selve skolegangen på ungdomsskolen. Men jeg vet at mange som jobber innen ting som dette leser bloggen, så jeg kan komme med et par tips om læremåter for noen som er litt annerledes. Vi(altså jeg og en annen lærer) spilte f.eks memory, der man skal finne to brikker som hører sammen. At det står et norsk ord på en brikke, og finne den som det engelske ordet står på. (Jeg vant forresten nesten alltid, hukommelsen var super) I andre fag kan dere også la eleven velge seg ut et tema/person innen for en kategori og be h*n skrive om det. Hvis det er noe vi er ekstra interessert i så kan dere forvente dere ekstra lange tekster. Jeg fikk også taxi til og fra skolen, selv om skoleveien ikke er spesielt lang, det gjorde ting veldig mye lettere for meg. Jeg var redd for å møte på folk på vei til skolen, så uansett hvor kort vei dere har til skolen så husk på hvilke rettigheter dere har. Det er ikke alltid så mye som skal til for å lette på hverdagen.

Jeg har aldri likt selvstendig jobbing, har vært redd for at det skal bli feil. Så jeg har alltid hatet hjemmelekser. Alt skolearbeid jeg har gjort har vært i samarbeid med en lærer. Det er ikke bare bare å føle seg dum. Aldri likt teori.

Ungdomsskolen ble egentlig ikke sånn ordentlig vanskelig for meg før siste halvåret, altså vinteren og våren 2007. Da var jeg ganske langt nede, jeg sluttet også å snakke. Jeg skrev bare lapper om noen spurte meg om noe. Dere kan jo selv se at skole ble vanskelig da. Der skal man liksom lære noe og svare på det man blir spurt om, og når man har aleneundervisning så er det jo bare jeg som blir spurt. Jeg snakket hjemme, men ikke på skolen.

Det begynte også å bli vanskelig med de assistentene jeg hadde, en av de var omtrent konstant sur, og fikk meg til og med en gang til å gråte. Med tanke på at jeg aldri viser følelser ovenfor andre mennesker så er det en ganske stor ting.

I friminuttene var jeg aldri alene, jeg satt på en krakk ute i gangen. Og det skulle alltid være en assistent der for å følge med. Èn dag kom ikke hun, og det satt et par jenter litt lenger borte i gangen, de hvisket og lo. Og jeg hørte godt hva de sa. "Se på hun der, hun verken snakker eller reagerer på noen ting, se nå..", så kastet de ting på meg for å se om jeg reagerte. Jeg ble så lei meg, men jeg viste det ikke. Så jeg verken så eller snakket til dem. Det har vært et par lignende hendelser, men det er i grunn bare trist å se tilbake på.

I 10.klasse så var jeg også en del på avlastning fordi moren min trengte litt fri. Det var helt greit å bli med ut noen timer i uka, men jeg hatet virkelig de helgene jeg måtte være i det huset. De tok meg vekk fra Emil. Det kjæreste jeg har, og den eneste grunnen som holdt meg i live. Det var hardt. Etterhvert så kom det heller en å bodde hjemme hos oss annenhver helg i stedet, så dro moren min heller bort. Sluttet med det når jeg var ferdig på ungdomsskolen.

Kan vel også nevne at i tiden 06 og 07 så hadde jeg kjæreste, så jeg var ikke helt alene. (Vet at du leser bloggen min ;)) Så det hendte at jeg "avlyste" avlastningen og heller dro til han i helgene, han bor i Porsgrunn. Det var jo samme hvor jeg var, poenget var jo at jeg skulle komme meg ut.

I løpet av ungdomsskoletiden hadde jeg også spiseforstyrrelser, jeg så ikke på det som det selv. Men jeg hadde det. Jeg spiste aldri sammen med andre, og jeg spiste sjelden. Jeg var ikke særlig tynn, men ganske underernært. Jeg gikk ned 15 kg på to måneder en gang husker jeg.. Og jeg besvimte et par ganger på skolen, og jeg mistet en del hår. Jeg har fortsatt et veldig anstrengt forhold til mat, og det er i dag det største problemet jeg har. Jeg tør ikke å møte nye mennesker, nettopp fordi jeg ikke eier selvtillit og hater kroppen min. Er selvfølgelig mye pga det gutter har gjort mot meg også da. Mange av dere husker vel kanskje at jeg skrev mye om vektnedgang i 2009/10, jeg greide å gå ned 15(+/-) kg på en sunn måte. Og jeg følte meg for en gangs skyld ikke så dårlig. Men etter at angsten nå det siste året har vært så grusom har jeg gått opp alt dette igjen, mye fordi jeg ikke tør å gå ut. Men nå var det jo ikke det jeg skulle skrive om nå..

Er det noe dere lurer på angående ungdomsskoletiden min så ikke vær redd for å spørre. Det er ikke så lett å komme på alt nå, begynner jo å bli noen år siden, og jeg har forandret meg mye siden den gang. Lettere å svare på spørsmål.

Jeg har forresten nettopp laget en side på facebook for bloggen min, så hyggelig om dere liker den :) Funker ikke å linke just nu, men søk på asperger.blogg.no.



Herligheten som holdt meg i live gjennom mange vanskelige tider.

(Redigert 7.10.12)
Under kan dere se hvordan andre oppfattet meg på denne tiden. Synes det er viktig å påpeke at mye av dette er fra jeg var 12-13 år og fram til jeg var 15, og mye har forandret seg siden den gang. Og mye (da mener jeg stort sett det som ble skrevet av de på skolen, ikke BUPP) av det som er skrevet er overdrevet i mine øyne.
Beklager at kvaliteten på bildene er dårlig, de er tatt med iphone. Det hadde blitt å mye å skrive, så tenkte at det var lettere å ta bilde av de papirene jeg har. Og det står nok i litt feil rekkefølge, men regner med dere forstår.
Jeg har også redigert bort det jeg synes er helt feil eller det jeg synes er helt uvesentlig.

Skrevet av BUPP;









Skrevet av lærere;









Skolegang 1/3

  • Skrevet 10.02.2011 klokka 15:55
  • Kategori: Skolegang

Jeg tenkte jeg kunne skrive litt om skolegangen min, så da deler jeg det opp i 3 deler. Barneskole, ungdomsskole og videregående. Vi begynner med barneskolen.

Selve skolegangen har jeg alltid slitt med, og jeg følte meg alltid dum. Fordi jeg veldig ofte ikke skjønte oppgavene. Jeg husker at jeg var sjalu på de som ble tatt ut av klassen og fikk ha aleneundervisning i noen timer. Og når jeg f.eks fikk i lekse å tegne så sto det ofte "La Tina tegne selv" etter jeg hadde levert det inn fordi jeg som regel lot søsteren min eller mamma tegne, fordi jeg ikke klarte og var redd for at tegningen skulle se rar ut. Og det syntes jo. Jeg våknet veldig ofte på nettene og var helt hysterisk fordi jeg ikke hadde gjort lekser eller gruet meg til å gå på skolen. Og nå i ettertid tror jeg det kan ha vært panikkangst, og ikke å gå i søvne som de rundt meg trodde da. Jeg var også veldig ofte hjemme fra skolen de gangene det var forskjellige turer, og spesielt de gangene det var bading eller noe sport. Følte meg aldri vel på slike ting, jeg gruet meg lenge i forveien. Jeg latet ofte som at jeg hadde skadet meg eller glemt gymtøy når vi skulle ha gym, jeg hatet det.

Jeg følte meg egentlig aldri annerledes på barneskolen, men jeg var alltid ekskludert. I friminuttene satt jeg stort sett alene. De gangene folk gadd å være med meg var de gangene lærerne dro meg med inn i en gjeng, da kunne de liksom ikke gjøre annet. Og jeg glemmer aldri den dagen jeg kom til skolen og jeg fikk høre av ei jente "De har gjemt seg for deg". Da ble jeg utrolig lei meg, selv om jeg visste at jeg ikke var en av de uansett. Og en dag det ble litt sånn smådytting ute i skolegården så var det plutselig en av guttene som tok tak i hodet mitt og slang meg inn i et rekkverk av stål/jern, begynte å blø, og måtte til tannlegen. Og den tannen som ble skadet er fortsatt skeiv den dag i dag. Jeg ble vel aldri direkte mobbet på barneskolen, var bare litt kommentarer innimellom, også var jeg som sagt alltid ekskludert. Men det var absolutt ille nok det, for jeg ble ganske deprimert de siste par årene. Jeg drev med selvskading, skjærte meg med passere, nåler og andre skarpe ting på armen. Aldri såpass at jeg måtte til legen, men jeg ble sendt til helsesøster for å snakke om det. For alle visste det, det var veldig synlig.

Jeg greide også å forfryse hendene mine en gang, fordi jeg ikke hadde kledd på meg godt nok. Når de hadde blitt helt blå, lilla og røde så bestemte jeg meg for å gå til en lærer fordi de hadde blitt såpass kalde og vonde at jeg ikke klarte mer, og han ble jo helt sjokkert over at jeg ikke hadde sagt fra før eller kledd på meg mer. Så da fikk jeg gå inn å legge hendene mine i vann. De neste ukene kunne jeg ikke bruke hendene fordi de var helt stive. Jeg klarte ikke å kle på meg selv, ikke skrive, ingenting.. Men jeg fikk sitte inne i friminuttene husker jeg, og det var jeg så glad for, for jeg synes det var så trist å gå ute i skolegården alene hele tiden. Det at jeg forfrøs de den gangen merker jeg enda, for de kan bli helt stive om det bare er litt kaldt inne. Det å ikke si fra og å ikke si fra når man føler smerte er jo et symptom på asperger, så det ble brukt som en av grunnene til diagnosen om jeg ikke husker helt feil. Jeg gikk jo ofte barbeint ute når det var snø, uten å synes at det var kaldt. Så smerteterskelen var jo rimelig spesiell også.

En eller annen gang i løpet av de årene ble jeg sendt til en homeopat fordi jeg var så sint, da spesielt på søsteren min. Men hun var absolutt ikke uskyldig, så jeg synes det var helt tåpelig at jeg skulle ta den straffen når jeg bare tok igjen når hun yppet seg. Jeg fikk da noen små piller som skulle gjøre meg mindre sint, husker ikke om de funket. Men jeg var mye sint, det skal jeg ikke nekte for. Og jeg kan jo nevne en episode fra jeg var 4-5 år. Jeg hadde så lyst til å se ut som pappa på håret, og fikk mamma(hun er frisør) til å barbere av meg alt håret. Da var det en av guttene rundt her som sa at jeg så ut som en gutt. Og da klikket det, jeg spurte Moff(morfaren min) om jeg kunne låne sagen hans så jeg kunne ordne litt inne i lekestua mi, også løp jeg etter han gutten med sagen. Skjedde ikke noe altså, for han løp bare hjem. Og jeg ville uansett ikke gjort han noe. Ville bare ta igjen ved å skremme han, og vise at sånt ikke er greit å si.

Det var vel i 5. klasse eller noe jeg søkte om å bytte skole til Steinerskolen fordi jeg kjente noen der, men det var fullt. Siste skoledag på barneskolen fikk jeg høre at det var en plass ledig, jeg ble overlykkelig. Fortsettelsen på den historien kommer i innlegget om ungdomsskoletiden.

7.klassebilde.

Grusomt, ingen livsgnist og likblek.

Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 26 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tina_mariie@hotmail.com

Search

Bloggdesign

hits