hits

tina marie kjenner

Do you know the difference between education and experience?

Do you know the difference between education and experience? Education is when you read the fine print; experience is what you get when you don't.

Ikke ta med dere ting som betyr mye hvis dere blir innlagt!

Da jeg ble innlagt på Veum og skulle hjemom å pakke først så tenkte ikke jeg på at jeg kunne miste de tingene jeg tok med. De tingene jeg mistet var et innrammet bilde av Emil, et smykke, brikken som Emil hadde på båndet sitt ( jeg hadde med den overalt etter han ble borte.. ) , og et par helt nye sko.
Da jeg kom på akuttmottaket var det jo først en lang samtale med flere ansatte, og etter det ble alt jeg hadde med tatt fra meg for å se at jeg ikke hadde med noe skarpe gjenstander. (Alle verdisaker og skarpe gjenstander skal legges i en pose på et låst rom, og som man skal få tilbake når man skrives ut. Og helt verdiløse ting ble "overført" til C2, men ikke de viktigste tingene tydeligvis) Jeg hadde bare slengt alt av klær oppi en bag. Og etter undersøkelsen var ferdig ble jeg bare fulgt til stuen og ble sittende der til jeg ble fulgt på rommet for å sove. Alt jeg hadde av ting ble låst inn i et skap, jeg fikk kun ha tannbørsten.
Dagen etter når de kom fra C2 for å hente meg så låste de ut tingene mine. Og de tittet raskt oppi bagen for å se om jeg hadde fått med meg alt. Altså, hvem kan regne med at en helt utslitt person skal klare å tenke klart, så når de åpnet bagen så jeg at de hadde brettet klærne, og regnet med at alt annet var på plass siden de hadde lagt alt det andre så pent.
Men, så kom jeg opp på C2, og fikk alt jeg hadde med utenom skarpe ting. Og siden jeg tenkte at en ramme er jo skarpt siden det er glass, og et smykke kan være skarpt nok, så tenkte ikke jeg på at alt kunne være borte. Og så så jeg at skoene var borte, og det er jo helt ufarlig, og da skjønte jeg liksom ingenting. Dagen etter så sa jeg det til personalet, og de ringte ned på PAM. Men PAM mente på at jeg hadde fått med meg alt. Som sagt, hvem i all verden kan regne med at en fullstendig utslitt person skal greie å følge med på ting som blir sagt i en slik situasjon?

Bildet av Emil, og brikken hans er helt klart det verste. For sånn som med brikken er det en ting jeg aldri kan få kjøpt igjen. Det blir ikke det samme når han da ikke har brukt den, så akkurat det sårer meg dypt. Og at PAM så på det som mas at C2 ringte ofte for å spørre om de hadde funnet tingene mine, er frustrerende. Jeg vet at de skal ha en slags liste på hva folk har med seg inn når de kommer, og at absolutt alt skal bli gått gjennom med pasienten, men det ble det altså ikke gjort. Hadde dette vært verdt mye i penger så kunne jeg skjønt at det kunne vært interessant nok til å stjele, men et bilde av en ukjent hund, et smykke til 50,- og en hundebrikke er vel ikke særlig interessant.

Det har også blitt sendt et brev dit, for da må de svare, men likevel påstår de at alt jeg hadde med ble sendt med meg til den andre avdelingen. De må vel ha en plass hvor de legger ting som folk har "mistet"? Jeg tror ikke engang at de prøvde å lete..

Bildet, smykket og brikken til Emil som jeg mistet..

Psychology has a long past, but only a short history. - Hermann Ebbinghaus

Da var utskrivningsdatoen satt, og jeg har litt blandede følelser rundt det. Såklart vil jeg ut, men jeg ville helst ventet til jeg hadde overtatt leiligheten. Jeg har jo ingenting å gjøre fram til det. Men samtidig så er jeg drittlei av et par av de ansatte, så det blir litt lettelse, men samtidig også masse unødvendig slit for meg som de bevisst påfører meg.
Så jeg synes det er helt bak mål å sende meg hjem for drøye to uker, som de vet blir vanskelig for meg. Jeg blir skrevet ut 28. Oktober, og overtar leiligheten 15. November. Gleder meg hvertfall til jeg overtar, være i fred fra folk litt. Etter å ha hatt folk oppå meg siden Juni så er jeg passe lei på den sosiale fronten, og gleder meg til å være hjemme hos meg selv.

Where there is anger, there is always pain underneath. - Eckhart Tolle

Nå har de tenkt til å skrive meg ut før jeg har fått leiligheten, og det gjør meg rasende. De mener jeg blir mer aktivisert hjemme, det er bare tull!
De prøver å finne på grunner til at det er bedre å være hjemme, som at det er lettere når jeg trenger å handle inn det jeg trenger til leiligheten. Det er også bare tull, for jeg trenger bare vaskemaskin og komfyr, og det tar 30 min å ordne. Det er derfor ingen logisk grunn til å sende meg hjem, og de tar en altfor stor sjanse ved å gjøre som de gjør.
De som kjenner meg vet hvorfor jeg ikke vil hjem, og for dere andre som lurer så får dere heller spørre et annet sted. Det er ikke noe jeg kommer til å dele for de som ikke tør å spørre, og som bare baksnakker.

Klart jeg vil være med gullene mine, men ikke i de omstendighetene.

Det verste folk kan gjøre mot meg når jeg er sinna er å tulle og le, det provoserer meg grenseløst, og jeg får lyst til å slå til vedkommende.

When you come to the end of your rope, tie a knot and hang on.

Tenkte jeg skulle si litt om hvordan det er å ha Asperger når man er innlagt.
(Det er lettere for meg å forklare hvordan det er ved å fortelle så godt som alt, derfor blir det veldig mye å lese)

Når jeg satt sammen med de som bestemte innleggelsen så tenkte jeg bare på hva en person kom til å si og synes. Jeg tenkte ikke på selve innleggelsen, jeg gruet meg bare til reaksjonene fra den personen. Jeg kommer ikke til å nevne navn, men om dere som leser(av de av dere som kjenner meg og folk rundt meg) sier noe til den personen så vet jeg hvem dere er, så vennligst hold kjeft.

Det at jeg tenkte mest på det akkurat da sier jo egentlig alt om hele situasjonen, og hvor mye jeg trengte å komme bort litt.

Jeg ble kjørt til akkuttmottaket på Veum(PAM), og satt der lenge sammen med de som kjørte meg dit og ventet, det var midt i vaktskifte tror jeg, så det ble en god stund å vente. Jeg hadde kjempevondt i hodet av all spenningen i kroppen og mangel på søvn. Så kom det en student, lege og en eller annen pleier inn i rommet. Det begynte med at jeg og de som var med meg forklarte hvorfor jeg var så deprimert. Det ble egentlig mest de andre som pratet, jeg var så ufattelig sliten, så jeg svarte ganske kort. Etter en stund dro de to som var med meg, og de andre tok meg med inn på et undersøkelsesrom der de undersøkte den fysiske helsen og sjekket at jeg ikke hadde med meg noen gjenstander jeg kunne skade meg med. Tingene jeg hadde med ble tatt fra meg for å se gjennom det også, og det fikk jeg ikke igjen før dagen etter når jeg ble flyttet til en annen avdeling. Tok kvelden ganske tidlig(rundt 21), fikk noe å sove på, og sov hele natten.

Ble vekket rundt 8 dagen etter for frokost, men jeg hadde ikke noe matlyst, så jeg ble bare sittende i stuen/oppholdsrommet fram til jeg ble flyttet opp til C2. Da kom det ei dame derfra og hentet meg. Det er en litt mer åpen avdeling(man kan ikke gå ut og inn som man vil hele tiden, men man får ha tingene sine om man ikke er under konstant overvåking). Ble sittende ganske mye på rommet mitt de første dagene, var litt skummelt å være blant masse ukjente mennesker ute i stua. Men etter de dagene så ble det ganske greit å sitte der sammen med de. Jeg satt mest med personale den første tiden, men de siste dagene der så var jeg en del sammen med pasientene også. Vi spilte brettspill, puslet og så på tv.

Det hendte jo at det ble litt høylytt, men ikke sånn at jeg ble redd av det. Jeg vet jo at det ikke er noe farlig, selv om det er litt ubehagelig å høre på. Jeg hadde mer medfølelse enn redsel. Oppholdet på C2 var ganske bra bortsett fra den dagen jeg ble sendt tilbake dit, og det har dere jo allerede lest om. Men bortsett fra det så savner jeg faktisk et par av de som jobber der, også noen av pasientene. Godt å være blandt folk som forstår.

Til tider kunne jeg bli ganske så paranoid der. Når trangen til å skade meg ble stor så rev jeg til og med i stykker en plastkopp for å se om den var skarp nok til å skjære meg med. Noe den ikke var, og jeg fortsatte å lete etter ting å skade meg med, uten hell. Jeg fortalte ikke dette til de rundt meg der.

Jeg hadde det ganske spesielt på matfronten mens jeg var der. Jeg hadde 0 matlyst, og det eneste jeg klarte å få i meg uten å føle trangen til å kaste opp var eple og eplejuice. Men jeg spiste ikke før etter flere dager der. Og etter over 2 uker med bare eple var jeg ganske lei.

Mye av tiden gikk til puslespill. Få brikkene til å falle på plass både på brettet og i hodet... 

Så over til oppholdet mitt på DPS i Halden, hvor jeg fortsatt er innlagt.

Det var en stor overgang å plutselig være på en åpen avdeling. Og jeg følte at jeg ikke ble like godt tatt vare på, siden personalet ikke titter innom like ofte om man ikke er på stua. Men det er jo sånn det bare er der, det skal jo være en mellomting av lukket avdeling og hjemme. Enkelte dager kan jeg føle at jeg trenger mer overvåking enn jeg får på DPS, og jeg føler veldig ofte trangen til å skade meg selv. Men jeg klarer stort sett å stå imot.

På matfronten nå går det i brødskive med agurk til frokost, lunsj og kvelds og poteter med revne gullrøtter til middag. Jeg har slitt med maten i det siste, og får lyst til å kaste opp av tanken på brødmat. Det smaker rett og slett jævlig for tiden. Så må finne ut hva jeg skal gjøre med det.. Ikke lett å være kresen, skulle gå ned i vekt og trives..

Det å skulle snakke med andre pasienter er ganske vanskelig, for jeg sliter jo som dere vet med å prate med ukjente. Man blir jo riktignok ganske godt kjent etterhvert, men dere skjønner nok hva jeg mener. Det er vanskelig å holde igang smalltalken for meg. Men enkelte er det lett å prate med, og det er en her som lager litt liv. Han spiller "På Kongla"-sangen hver dag, mange ganger om dagen. Han er jo morsom, og mener ikke noe vondt med noe, så kan ikke annet enn å le av han. Og den sangen har satt seg på hjernen. Det er en sang om å være innlagt på psykiatrisk, for de av dere som ikke har hørt den. "Vi får piller i kopp i rødt, hvitt og blått. Som roer ned en sliten skrott..."  "Hun fyller dosetten med hele paletten, vi har snart spist opp felleskatalogen.."Jeg har klart å forelske meg i en pasient, en hemmelighet som raskt ble kjent. Vi så ikke skogen for bare trær, vi brøyt noen regler som her og der i farta.." "Ja, nå er himmelen grønn, og gresset blått, og jeg tror personalet har fått nok på Kongla..." At han aldri blir lei av den skjønner jeg ikke! Altså, morsom er den jo, men hallo...

Å vite hvordan man skal være rundt personer som har hatt en skikkelig dårlig dag er heller ikke så lett. Det var ei som slet litt, og dro. Når hun kom tilbake for å hente tingene sine hadde jeg laget en sånn origamiblomst til henne. Å lage noe er min måte å vise at jeg bryr meg. Og plutselig her om dagen var det en som kom med en gave fra henne til meg. Hun hadde strikket lue og pulsvarmere til meg, så koselig gjort av henne!

Og det å skulle fortelle til legene hvordan jeg har det er heller ikke så lett å sette ord på. Alle legene jeg har hatt har spurt om det er lettere for meg å skrive siden de vet at jeg blogger, men det å sette ord på nøyaktig hvordan jeg har det er vanskelig. Så å samarbeide med legene blir ganske vanskelig. Og spesielt siden det har vært veldig mye legebytte i løpet av hele tiden. På Veum hadde jeg 3-4 forskjellige leger, i tillegg til resten av personalet. Og her på DPS har jeg også hatt 3-4 leger, men nå er det visstnok en fast. Flere har klaget på dette, så nå er det godt at en har kommet for å bli en stund.

Det at det er collagegruppe og bildeterapi gjør jo oppholdet litt mer morsomt, å få ut den kreative delen av seg selv er viktig for meg. Personalet synes alltid det er koselig å komme inn til meg fordi det er så mye fint der sier de, så de sier det er vanskelig å gå ut ;p Ingen andre som pynter opp visstnok, men jeg klarer ikke å ha det grått og trist selv om jeg føler meg sånn innvendig, jeg trenger farger og bilder.


Litt av rommet mitt, har masse mer der :)

Nå kommer jeg ikke på mer, men det er bare å spørre om det er ting dere lurer på.

Jeg har forresten kjøpt leilighet, og overtar den i November! Gleder meg masse, og føler at tiden går såå tregt. Gleder meg til å vise dere den. Den er nyoppusset og sentral. Og perfekt for angsten min.





Tina Marie - Livet mitt med Asperger syndrom

Hei! Jeg heter Tina Marie Kjenner, er 27 år og bor i Sarpsborg med min samboer og 3 firbeinte :) Jeg har Asperger syndrom, og her skriver jeg om hvordan min hverdag er. Lurer du på noe eller ønsker et intervju så send meg en mail eller sms.


KONTAKT
91994289 tinamariekjenner@icloud.com

Search

Bloggdesign